Protest og politikk tilbake i Høstutstillingen

---

KUNST

«Høstutstillingen 2022 / Statens 135. kunstutstilling»

Kunstnernes Hus, Oslo

10. september – 16. oktober

---

Sjelden har skiftet av Høstutstillingens jury vært så tydelig som det er i år. Juryene har jobben i to år, og forskjellene fra i fjor er påtakelige. Det synes blant annet ved at politikk og samfunnsspørsmål får en sentral plass. Skulptur har fått et eget rom i første etasje, og de to overlyssalene har fått hver sin distinkte karakter. Jeg liker de grepene juryen har tatt, men det er synd at publikum mister opplevelsen av overlyssalenes flotte arkitektur. Men arkitekturen kan de jo se en annen gang.

Den følgende innvendingen har riktig nok liten betydning, men det er mye som mangler – selv om dette er en høyst vital og samfunnsengasjert utstilling. I fjor etterlyste jeg kunst som forholder seg til pandemien, i år savner jeg kunstnernes tolkning av strømkrisen. I katalogen etterlyser Høstutstillingens jury flere bidrag fra kunstneriske teknikker som grafikk og keramikk, og de vil ha flere eldre kunstnere. 60 prosent debutanter gjør mangelen av etablerte kunstnere så påfallende, at juryen ønsker å gjøre det obligatorisk å sende inn for alle som har fått kunstnerstipend.

En av tidens tragedier – krigen i Ukraina – mangler imidlertid ikke. Men Damian Michael Heinisch er så subtil i sin kommentar, at mange vil gå forbi. Hvis du stopper opp vil du se at de tre landskapsfotografiene har et lite mispass, en forskyvning av fargene som forstyrrer lesingen av bildet. Det er befriende å møte kunst som tolker den brutale invasjonen med så finstemte virkemidler at (propaganda-)krigen blir grundig latterliggjort. Det hører også med at NFT-kunst med dette gjør sitt inntog på Høstutstillingen, med Lars Kjemphols «Saturn fortærer sin sønn». Det skjer samtidig som luften er i ferd med å gå ut av NFT-fenomenet. Uansett, han har satt prisen i kryptovalutaen Ethereum, som tirsdag tilsvarte 16.444 kroner. Det er også noe nytt.

[ Shakespeare inntar teaterhøsten: – Han overlever generasjon etter generasjon (+) ]

Juryen mener i det hele tatt mye i sitt katalogforord. Men det viktigste kommer til uttrykk i de valgene de har gjort. Skulptursalen nede er akkurat det Høstutstillingen skal være, et gjennomsnitt av den kunsten som produseres i Norge akkurat nå. Det er stort mangfold i uttrykk og teknikker. Mitt favorittobjekt er Gisle Harrs verdige portrett av renholder «Wenche». Det er en arbeiderskulptur som i et levende formuttrykk sier noe om hvor avhengige vi er av alle typer arbeidsinnsats for å få samfunnet til å gå rundt. Og nylig avdøde Torunn Myranns livlige «Svane» er en av de absolutt beste formene for gjenbruk av plastavfall du kan tenke deg.

I andre etasje har juryen valgt å gjøre overlyssalene til et lyst og et mørkt rom. Den mørke har fått overlyset dekket av en sort duk. Den lyse salen er fylt med lettvegger, noe som gir både en tydelig iscenesettelse og dårlig oversikt. Grepet krever at publikum forholder seg aktivt og finner veien rundt alle veggene. Gjør du det, vil du for eksempel finne fram til et «bluferdighetens hjørne» der det som er av kjønnslige fremstillinger er samlet.

[ Hvor god er Nikolai Torgersen? (+) ]

Ingen av disse kunstverkene er egnet til å skremme vannet av noen, men flere av dem, som Johanna Hoffstens «Östermalmstorg» og Anja Bing Vangsnes’ «Unfaithful», har underfundige og estetiske kvaliteter det er verdt å se. I samme hjørne er kontrasten mellom Ingerid Kuiters «Figurer på kistelokk» og Eirik Lysters «Nattetegning» et uttrykk for to generasjoners ulike erfaringer, men også to fortolkninger av barnlig estetikk.

I den lyse salen er det også grunn til å stoppe opp ved Tina Kryhlmanns abstrakte arbeid «Asphyxiation / Ode til en mor – Savage», om ikke annet fordi det er laget med øyenskygge! Verket har imidlertid en alvorlig undertone, og problematiserer hvordan narkotikamisbruk og overdoser romantiseres av en kommersiell industri som ikke skyr noe virkemiddel i jakten på profitt. Begrepene brukes av et kosmetikkmerke. «Asphyxiation», eller «asfyksi», er den medisinske betegnelsen på en tilstand med generell oksygenmangel og peker på hva som skjer med kroppen under en overdose. Sånne ting kan ta livet av deg. Synes kosmetikkindustrien det er kult?

[ Kunsthøsten har åpnet, se oversikt her (+) ]

Aldri før har video- og filmmediet fått så dominerende plassering. Midt i den mørke salen er det ryddet plass til ti båser med skjermer der det vises like mange filmer – av varierende kvalitet. Den jeg festet meg ved var Thomas Østbyes dokumentarfilm om ulike strategier for å stoppe utviklingen mot klimakollaps. I enden av salen vises Anne Lise Stenseths film «Pessimistiske kardinalsetningar» i stort format direkte på vegg. Det er en billedlagt opplesning av den østerrikske filosofen og forfatterinnen Helene von Druskowitz (1856–1918) mannskritiske tekst fra 1905. Teksten etterlater mannen liten ære, og den vakre filmen vekker ubehag for halvparten av befolkningen.

Stenseths film har sin relevans når vi ser på Lena Trydals humoristiske maleri «The Tea Party» i motsatt ende av den mørke salen. Her har den unge kunstneren, som ble kjent med kongeportrettet i Nasjonalmuseets åpningsutstilling, plassert fire av verdens verste, mannlige despoter i en «idyll» inspirert av Manets «Frokost i det grønne». Unge William Heimdal (som har fått masse medieoppmerksomhet med sine klager om lite oppmerksomhet) leverer med «David med Goliats hode» en klassisk utført variant av mannlig despotisme. Marius Wangs «Untitled States of Reality» viser en tolkning av Kongress-stormeren kjent som QAnon-sjamanen. Og på samme vegg som disse to viser Sverre Malling en stor tegning med referanser til undergrunns- og protestbevegelser. «Orvar-Odd» presenterer en utgave av mannsrollen som det er vanskelig å skille om er heroisk eller stakkarslig. Du kan selv finne ut hvilken klassisk orienterte kunstner du synes er best, Trydal, Heimdal eller Malling?

Det er ikke vanskelig å angripe mannen. Men mannsrollen er ikke bare negativ. I motsatt ende av skalaen, finner vi Frode Mikal Lillesunds portrett av kongen, «Harald V». Han har fylt kongerollen med medmenneskelighet og toleranse, og dette er en skulptur som legger vekt på kongens medfølelse. Skulpturen er inspirert av kongens sterke formidling av den sorgen nasjonen gjennomlevde etter 22. juli.

[ Alle faller for Ingrid Arvolas barske kjærlighetshistorie ]

Slik kunne jeg fortsatt gjennom en utstilling som er gledelig variert og full av god kunst. Jeg slipper imidlertid ikke unna Høstutstillingens største verk, Øystein Pålsønn Lønvik. Den laftede utløa har klare referanser til Marianne Heskes legendariske «Gjerdeløa», men Lønvik tar noen grep som fører historien inn i en ny virkelighet. For det første er løa dekket av et rustent platetak som minner oss om kulturminnenes utsatte posisjon: I vår historisk betingede fremtidsoptimisme er mange (fortsatt) veldig lite opptatt av å ta vare på historien.

Men kunstneren har løftet løa opp i luften som et begjærsobjekt. Den står på tre bein. Det kan synes vaklevorent og ustødig, men det ene beinet er en solid trestamme som er tømret som en sterk hånd og arm. Det gir håp, og på samme måte som de mange fortolkningene av mannsrollen blir dette kunstverket en inngang til refleksjon og diskusjon. Føyer du til kontemplasjon og estetiske opplevelser har du store deler av det spekteret av meningsfulle verdier som gjør kunsten verdt å få med seg.