– Drapet på Johanne Ihle-Hansen var rystende. At hun ble drept av en nær slektning på grunn av sin etnisitet – det traff meg veldig. Det var utløsende for at jeg skrev denne boka, forteller Brynjulf Jung Tjønn. Denne uka gir han ut «Kvit, norsk mann», en samling direkte og personlige dikt om å vokse opp som adoptivbarn, og hvordan han fortsatt blir møtt med fordommer.
Philip Manshaus drepte søsteren Johanne Zhangjia Ihle-Hansen (19), adoptert fra Kina, før han angrep Al-Noor-moskeen i Bærum i august 2019. I boka setter Brynjulf Jung Tjønn drapet på Ihle-Hansen sammen med drapet på indiskfødte Arve Beheim Karlsen (18) i 1999, og terrorangrepet mot Utøya i 2011.
Han ble funnet på togstasjon
Brynjulf Jung Tjønn er vokst opp i bygda Feios i Sogn og Fjordane, som odelsgutt og enebarn. Som treåring kom han til Norge fra Sør-Korea, og vet egentlig ingenting om hvem eller hvor han var før det.
– Jeg var to år da jeg ble funnet på en togstasjon og fraktet til et barnehjem. Der fikk jeg nytt navn og ny fødselsdato. Det er alt jeg vet. Jeg bodde på barnehjemmet i ett år, så kom jeg til Norge, forteller Brynjulf Jung Tjønn.
I dag er Brynjulf Jung Tjønn prisbelønt forfatter av romaner for både barn, ungdom og voksne. Han jobber som forlagsredaktør i Samlaget og gir ut sine bøker på forlaget Cappelen Damm. I boka «Kinamann» fra 2011 maskerte han sine egne erfaringer bak en fiktiv hovedperson. Det gjør han ikke denne gangen.
– Da jeg selv ble voksen og fikk barn, innså jeg at grunnen til at jeg skriver, er at jeg er adoptert. Jeg så at mange av bøkene mine, ofte egentlig handlet om brutte familierelasjoner – søsken som blir atskilt, foreldre som svikter barn, familier som går i oppløsning. Det jeg skrev om, var ofte barnet som ikke har det bra, forteller Brynjulf Jung Tjønn.
– Flere ting som skjedde samtidig, fikk meg til å skjønne at jeg måtte skrive mer eksplisitt om det at jeg er adoptert: Black Lives Matter- og Stop Asian Hate-kampanjene, drapet på Johanne Ihle-Hansen, og koronapandemien.
– Fordi jeg ser asiatisk ut, har jeg merket fordommene rundt korona. Folk snudde seg unna meg og holdt seg for ansiktet. På butikken kunne folk kommentere at jeg ikke gikk med munnbind, mens de lot være å si fra til andre som ikke brukte munnbind.
I boka skriver han blant annet om en innleid rådgiver på jobben som rett etter koronautbruddet spurte Brynjulf Jung Tjønn: Har du vært i Kina nylig?
– Det fikk meg til å tenke på mange episoder og opplevelser oppigjennom.
[ «Jeg har ingen koreansk familie å vende tilbake til» - Fredrik Solvang i ny bok ]
Ropte «ching chong kinamann»
Ett av diktene forteller om tekstmeldingen han fikk fra en slektning etter at han har vært på TV – «Migrapolis» – og fortalt at det ikke alltid er så lett å være adoptivbarn. «Ho skriv at eg skal være takknemleg / som har fått kome til norge / at viss eg ikkje hadde blitt adoptert / så hadde eg kanskje budd på gata i sør-korea / og levd av å tigge».
– Jeg ble sjokkert og fortvilet. Det gjorde ekstra vondt fordi det kom fra noen i nær slekt, sier han.
I «Kvit, norsk mann» skriver han også om:
* Skolefotografen på barneskolen som hvert år ba ham åpne øynene mer.
* Barn i en barnehage som roper «ching chong kinamann» når han går forbi.
* Naboen i Ullevål Hageby som spør om han er avisbudet.
Og en rekke andre hendelser som gjør at boka fremstår som en katalog over hverdagsrasisme.
– Mange tenker at utenlandsadopterte ikke opplever rasisme. I etterkant av Black Lives Matter og Stop Asian Hate i USA var det mange unge med asiatisk bakgrunn i Norge som sto fram med sine opplevelser. Men fortsatt blir det ikke tatt seriøst. Man får høre at adopterte ikke opplever rasisme, at Norge ikke er et rasistisk samfunn. Med denne boka vil jeg vise hvordan jeg har hatt det, sier Brynjulf Jung Tjønn.
Hver dag tenker jeg på at jeg ser annerledes ut
— Brynjulf Jung Tjønn
– Jeg har vært redd for å bruke rasisme-begrepet, fordi det blir brukt mot meg: «Du opplever jo ikke rasisme. Dette er jo ikke rasisme». Mye av det jeg har opplevd gjennom livet har jeg tenkt, dette må jeg tåle. Men så har jeg hørt andre utenlandsadopterte fortelle om opplevelser de definerer som rasisme, og har tenkt: Dette har jeg også opplevd. Mange adopterte holder disse erfaringene for seg selv, men det er viktig å dele det med hverandre, så man skjønner at det man opplever, er ikke sånn det skal være.
«Eg vil bli ein kvit, norsk mann»
Titteldiktet i samlingen ble publisert i tidsskriftet Syn og Segn i 2021 og vakte oppsikt.
«kva vil du bli når du blir stor? eg vil bli ein kvit, norsk mann», lyder åpningslinjene i diktet.
– Jeg sleit litt i starten med å skrive fordi det var så personlig. Og når det er så personlig, blir jeg usikker på om det er bra eller interessant for andre. Men da jeg publiserte det første diktet i Syn og Segn, fikk jeg veldig gode tilbakemeldinger. Det oppmuntret meg. Når jeg virkelig turte å slippe meg løs, var det befriende å skrive om dette.
– Har du fortsatt et ønske om å bli en hvit norsk mann?
– Ønsket var sterkere da jeg var yngre. Nå er jeg voksen og etablert, og det at jeg skiller meg ut, kan jeg bruke til min fordel, ved å ta det inn i skrivingen min. Men jeg tenker stadig på om livet mitt hadde vært enklere hvis jeg hadde vært en hvit norsk mann. Hver dag tenker jeg på at jeg ser annerledes ut.
[ Norske ungdommer om rasisme: De som bestemmer, gjør ikke nok ]
Støttet av foreldrene
Adoptivforeldrene til Brynjulf Jung Tjønn navngis i boka. De har ikke lest boka før publisering, men Tjønn forteller at han har et godt og nært forhold til foreldrene.
– Mine foreldre har alltid støttet meg. Mye av grunnen til at jeg har klart meg så bra, er at jeg har hatt ubetinget omsorg og kjærlighet fra dem. Samtidig er erfaringene som kommer til uttrykk i boka noe jeg ikke har snakket med dem om. Heller ikke under oppveksten, sier Brynjulf Jung Tjønn.
– Først i voksen alder, og mest med kona mi, har jeg klart å dele mine tanker og erfaringer rundt det å være adoptert. Jeg har nok tenkt at foreldrene mine ikke har hatt bakgrunn til å forstå det jeg har opplevd. Og jeg har generelt ikke snakket så mye om følelser. Jeg har brukt skrivingen til å uttrykke følelsene mine. Jeg vet at foreldrene mine støtter meg uansett, derfor føler jeg meg fri når jeg skriver.
Vil skrive mer om rasisme
Tidligere i år fikk Brynjulf Jung Tjønn P2-lytternes romanpris for fjorårets «Kvar dag skal vi vere så modige», der temaet igjen er en gutt i bygdemiljø som opplever omsorgssvikt og utenforskap. Tjønn skriver slik at «lesaren kan kjenne på ei smerte som har ramma nokon andre. Dette er noko av det edlaste litteraturen kan gjere», skrev NRKs anmelder om romanen.
– P2-prisen betydde veldig mye. Jeg har alltid vært opptatt av å skrive best mulig, og vært mindre opptatt av salgstall og oppmerksomhet. Men det er klart, som forfatter ønsker du at historiene og bøkene dine skal nå ut og bli lest. Jeg merker stor forskjell før og etter P2-prisen. Den har gjort mye for forfatterskapet mitt, slik Brageprisen i 2013 også ga forfatterskapet en løft, forteller Brynjulf Jung Tjønn, som fikk Brageprisen i klassen barne- og ungdomsbøker for «Så vakker du er».
Da han ble tildelt P2s lytterpris nå i vinter, var han egentlig i gang med en ny roman, men diktene som ble «Kvit, norsk mann» presset seg på, forteller han:
– Tanken var å skrive en ny roman så fort som mulig. Jeg er en tredjedel uti den allerede. Men så kom disse diktene og trengte seg på. Som forfatter må man gå dit det brenner. Og det var her det brant for meg. Jeg måtte skrive disse diktene nå.
– Romanen jeg holder på med nå, handler også om rasisme og fordommer. Også framover vil jeg bruke min bakgrunn og min stemme til å løfte fram denne tematikken.
[ 15 norske bøker å glede seg til denne høsten (+) ]
Fant ikke noe i Sør-Korea
Utover 1970-tallet økte antallet utenlandsadopsjoner til Norge. I dag finnes det over 20.000 utenlandsadopterte i Norge. I kjølvannet av disse adopsjonene fra land i bl.a Asia og -Amerika til Norge og Skandinavia, har adoptivbarn dannet grupper og organisasjoner som hjelper med å finne biologiske foreldre, og driver lobbyvirksomhet mot myndigheter i både Skandinavia og adopsjonsland. Brynjulf Jung Tjønn har ikke vært engasjert i slike aktivistiske grupper, forteller han, og han har sluttet å grave i forhistorien sin:
– Jeg forstår at andre adopterte har behov for å finne ut hva som har skjedd med dem. Det å ikke vite, er et tomrom mange adopterte deler. Jeg har brukt det tomrommet som en drivkraft for skrivingen min. Så jeg vet ikke om jeg har lyst til å finne ut hva som skjedde med meg som barn. Jeg tror heller ikke det er mulig.
– Jeg var i Sør-Korea for ti år siden for å undersøke rundt historien min, men det var ingenting å finne. I papirene mine står det at jeg ble funnet på togstasjonen i Gyeongsan. Mer får jeg nok aldri vite. Jeg vet ikke engang om det er sant.
[ Filmhøsten 2022: Ingen norske spillefilmer med minoriteter på regi ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
