---
5
Selma French
«Changes Like The Weather In The Mountain»
Grappa
---
Selma French har allerede gjort seg gjeldende i to helt forskjellige grupper, som felespiller i folkemusikkens fornyere Morgonrode, og som sanger, gitarist og låtskriver i Masåva. Begge har fått gode lovord for sine utgivelser her i avisa, og har henholdsvis vunnet og blitt nominert til Spellemannprisen. Når hun vil lage et soloalbum i tillegg til disse, tenker vi at hun må ha mye på hjertet. Og «Changes Like The Weather In The Mountain» lever opp til forventningene.
[ Morgonrode: Folkemusikk i soloppgang ]
Albumet begynner helt vidunderlig varmt og vakkert med «Around», som er så bemerkelsesverdig melodiøs at den minner om Masåvas fineste stund, «Jorda rundt». Nesten som vi skulle tro at den må være et gjenoppdaget høydepunkt fra den anglo-amerikanske folkrevivalen, eller visebølgen som jeg våger å kalle den, fra det tidlige 70-tallet.
French nevner navn som Linda Perhacs, Nick Drake, Fairport Convention/Sandy Denny, Judee Sill og The Roches som forbilder, men også de nyere norske Anne Lise Frøkedal og Susanne Sundfør. «Marble» begynner med gitarplukking som minner litt om en av mine mindre kjente favorittsangere fra denne musikkens storhetstid, «Love Song» med Lesley Duncan, men går sine egne veier videre. «Marble» er en følsom sang til en bestemor som hun ikke får besøkt, enten et minne fra pandemiske tider eller bare dårlig samvittighet. Veldig rørende, i alle fall.
Albumet er produsert sammen med Morgonrode-kollegaen Andreas Skår Winther, som også spiller trommer. Christian Skår Winther spiller gitar, Anja Lauvdal tangenter. Bandet bidrar til å spisse sangene, og forsterker følelsen av alt ikke bare er kos hele tida. Sangen som heter «Changes Like The Weather In The Mountain» handler om hvordan helt private følelser snur seg like fort som været. At dette også er valgt som tittel på albumet kan ha noe å gjøre med de skriftende stemningene fra sang til sang, og hvordan det inne i hver sang også ligger store forandringer.
[ Masåva: Folkrock for framtida ]
«Tell It To The Kids» høres også ut som en sang som kunne oppstått for 50 år siden, selv om det økologiske budskapet er enda mer aktuelt i dag. Sangen ender med skurrende, uttrykksfullt gitarspill, som for å understreke at dette ikke bare er kos. Den påfølgende «Goodbye Jane» er nesten helt nedstrippet, og viser at French klarer seg fint sånn også. Så lenge ingen kommer og forstyrrer roen, som da hun spilte og sang helt alene på Øya forleden, bare akkompagnert av utskeielser fra omliggende scener. Da er det bedre med planlagte utskeielser fra hennes eget band i «Honey», der det svinger ordentlig bak henne. Dette er et album det er lett å bli glad i.
