---
5
Konsert
Pat Metheny
Oslo Jazzfestival, Oslo Konserthus
---
Det starter lavmælt når gitarist Pat Metheny entrer et utsolgt Oslo Konserthus, til åpningen av Oslo Jazzfestival. Han sitter alene på scenen, med sin spesialbygde 42-strengers Pikasso-gitar. Det skal bli starten på en mer enn to timers lang høytidsstund med en av jazzens største stjerner.
Helt siden han dukket opp i Gary Burtons band på midten av 70-tallet og kort tid senere debuterte med albumet «Bright Size Life», med Jaco Pastorius på bass og Bob Moses på trommer, har Metheny vist en enestående evne til å fornye seg. Han har gått fra Pat Metheny Groups fusion i et øyeblikk, til hardtslående frijazz med Ornette Coleman i det neste, på albumet «Song X», et av høydepunktene i den rike Metheny-katalogen. Hele veien med den unike stilen som gjør Metheny så gjenkjennelig. I Oslo Konserthus står hele denne bredden på menyen.
[ Klart for Oslo Jazzfestival 2022 ]
Det tar bare noen minutter før Metheny bytter ut Pikasso-gitaren med sin halvakustiske Ibanez, i det første av en rekke gitarbytter, som bidrar til å gjøre dette til en oppsiktsvekkende variert konsert. Om vi ikke har snublet i tellingen, snakker vi seks ulike gitarer det byttes mellom denne kvelden. Den amerikanske trommeslageren Joe Dyson og den polske bassisten Darek Olszkiewicz entrer scenen under det første gitarbyttet og skal bli der til Metheny mer enn to timer senere klappes fram til et andre ekstranummer. Trioen er et nytt samarbeid, men Metheny har jobbet med begge de to andre musikerne tidligere. Dyson var nylig på turne med Metheny og pianist James Francies, Olszkiewicz var på sin side med på Methenys fine samarbeid med den polske vokalisten Anna Maria Jopek.
Trioen åpner med «So May It Secretly Begin» fra 1987-albumet «Still Life (Talking)». Det skal bli starten på en reise gjennom flere av Methenys mest kjente låter, i tillegg til klassikeren «Bye Bye Blackbird». Allerede som tredje låt glir de over i «Bright Size Life» fra debuten, en gjenganger på konserter med Metheny, som også var med på fjorårets livealbum «Side-Eye NYC (V1IV)». Det er usedvanlig deilig å få dette servert i trioformat.
Han har spilt disse låtene utallige ganger, men det låter som alt annet enn rutine denne kvelden i Oslo Konserthus. Metheny er teknisk briljant, men når han ser opp fra den imponerende hårmanken, som har vært nær uendret de siste ti årene, serverer han ikke først og fremst imponerende teknikk. Metheny er en melodisk mester og denne kvelden øser han raust av sitt utømmelige melodiske overskudd.
[ Alt om Øyafestivalen fra Dagsavisen ]
Et av høydepunktene kommer når Metheny annonserer to duetter, med Dyson og Olszkiewicz. Dyson framstår som litt forsiktig i starten av konserten, men når Metheny smeller til med Colemans «Broadway Blues», en annen gjenganger fra gitaristen, har Tyson for alvor våknet. Det låter heftig og viser noe av lekenheten hos Metheny. Så er det Olszkiewicz sin tur. Bassisten har gått i lære hos Charlie Haden og er tydelig inspirert av mesteren, Methenys nære venn, som døde i 2014. Sammen serverer de en usedvanlig vakker hyllest til basslegenden, fra Metheny og Hadens duoalbum «Beyond the Missouri Sky». Stort vakrere blir det ikke.
Etter mer enn to timer er det over, men ikke helt, trioen klappes tilbake og serverer en annen av Methenys mest kjente låter, «Are You Going With Me?» fra «Offramp», skrevet av Metheny og Lyle Mays, mesteren bak tangentene i Pat Metheny Group og en viktig grunn til at dette bandet er et flaggskip i Metheny-universet. Det er en streit versjon, med en umiskjennelig solo fra Metheny, før trioen går av scenen og Metheny klappes tilbake til scenen. Så er han tilbake, alene på scenen, der han med en akustisk gitar i fanget fletter sammen nok et knippe kjente låter, som «This Is Not America», av David Bowie og Pat Metheny Group. Det er nydelig punktum for åpningen av Oslo Jazzfestival.
