Drammens Museum vil aldri bli det samme etter at Åsmund Thorkildsen pensjonerte seg på 68-årsdagen tidligere i sommer. Den kunnskapsrike og inkluderende museumsdirektøren var høyt og lavt. Han bar en tradisjonstung aura av formell museumskunnskap på sine dresskledde skuldre. På utstillingsåpninger så du aldri direktøren uten slips. Men slo du av en prat, møtte du ingen intellektuell snobbisme. Da Dagsavisen møtte ham før velfortjent ferie, hadde direktøren lagt slipset igjen hjemme. Intervjuet ble gjort på et nesten tomt kontor der de siste flyttekassene ventet på å bli båret ut. Det var direktørens siste dag, så han la beina på bordet.
– Jeg vil helst ikke lyde som en gammel mann, at alt var mye bedre før. Men jeg lurer på hvem som vinner i det nye systemet? Jeg opplever at den typen karriere jeg har hatt, som en sterk og tydelig kurator og leder, vil være nærmest umulig å starte på nå. Jeg har hatt full kontroll på innkjøp og kuratering. Det gir museet en klar og tydelig profil, og det er tidseffektivt. Jeg mener det bør være distinksjoner og et faglig hierarki. I de nye spillereglene er ikke dette selvsagt, sier direktøren på sin siste dag.
Direktør halve livet
Åsmund Thorkildsen (født 1954) har vært direktør halve livet. Han var 34 år da han overtok lederansvaret på Kunstnernes Hus. Ved Drammens Museum har han vært i 21 år. Før det var han direktør ved Astrup Fearnley-museet i tre år. I sin sjefstid har han sett 14 kulturministre komme og gå. Han har vært vitne til skiftende politiske målsettinger for museumssektoren. Og han har sett praksis i museene bli forandret.
Når Åsmund Thorkildsen snakker om nye spilleregler, kan det være at han tenker på det at markeds- og formidlingsavdelingene har fått større makt i kunstmuseene. Det kan også være at han tenker på striden på Munchmuseet, der kuratorene tidligere i år gikk ut og klaget på at de ikke var med i gruppen som skulle stake ut museets vei videre. At det blir noen antakelser beror på det at han er veldig bevisst på ikke å kritisere noen nå som han har gått av. Men når det kommer til Nasjonalmuseets åpningsutstilling, «Jeg kaller det kunst», da er han krystallklar:
– Det er bra at Nasjonalmuseet sier de skal være aktuelle. Men det forbauser meg at museet laget en åpningsutstilling som nappet teppet bort fra det at det finnes faglige posisjoner som har betydning og innflytelse. Hvis det skal være mer eller mindre tilfeldig hvem som får stille ut i Nasjonalmuseet, da blir jo også verdien av å bli innkjøpt og stilt ut mindre. Åpningsutstillingen er blitt et jippo som kan rokke ved den kulturelle kapitalen som gjør at alle kunstnere, uavhengig av sjanger, ønsker å være representert i museet. Museets kulturelle kapital blir satt i spill, og resultatet kan, i verste fall, være at Nasjonalmuseet mister sin status, sier han.
[ Kvelertak slukket blodtørsten på Øya ]
For få ressurser
Åsmund Thorkildsen mener det blir «jævlig tøft» i museene fremover. Han sier det nå stilles så strenge krav til kontroll og rapportering at lederjobben blir stadig mindre knyttet til det kulturelle oppdraget. For mellomstore institusjoner som Drammens Museum blir dette prekært. Med elleve ansatte er museet kraftig underbemannet. Han mener de burde vært 25 ansatte for å håndtere forvaltningsoppgavene knyttet til bygninger og (kunst-)samlingen. Han er også bekymret for at museet mangler folk med forskningskompetanse som arbeider med innholdsproduksjon når han slutter.
– Jeg er veldig tilhenger av at flere skal få tilgang til museene. Men de må jo få tilgang gjennom det vi som har jobbet med dette i årevis anser for å skille seg ut, sier han.
Så hvordan har det kommet så langt? Det er jo tross alt han som har vært direktør.
– De siste årene har det vært en voldsom opprydding og strukturering av museets oppgaver. Men det er for få ressurser til alt. Det er ingen kritikk i dette. Museet lider under et voldsomt etterslep som alle er klar over, inkludert styret og politikerne. Den største utfordringen er å balansere forvaltningsoppgavene og publikumsrettede tilbud. Byråkratiseringen har økt enormt, sier Thorkildsen.
For lav terskel?
– Hvis museene kunne sluppet å forholde seg til tre forvaltningsnivåer (staten, fylket og kommunen, red. merk.) ville mye bli enklere. Vi må også se om vi kan slanke samlingene. Mye kan overføres til andre enheter. Terskelen for inntak har kanskje vært for lav? Alt dette gjør det stadig vanskeligere for museene å sette en standard for hva som skal være relevant og betydelig i kunstfeltet. Men jeg er begeistret for museumsreformen, som Åse Kleveland innførte. Den laget sterke enheter som kunne skille mellom faglig kompetente museer og enheter med et lokalt engasjement. Nasjonalmuseet skulle være navet i hjulet som skulle kunne matche internasjonale institusjoner. Det er en bra modell, sier han.
Som direktør for Drammens Museum har Åsmund Thorkildsen måttet forholde seg til et bredt spekter av kulturelle uttrykk. Han er (antakelig) landets fremste spesialist på amerikansk, modernistisk kunst. Men som direktør har han vært like opptatt av bygningsvern. Da kulturminister Abid Raja ga museet fem millioner til innkjøp (mot 300 000 kroner normalt) hadde han listen klar. Det var «som manna fra himmelen» at han kunne kjøpe verk av sentrale kunsthåndverkere. Han er også stolt av at museet har publisert flere vitenskapelige publikasjoner. Hans siste arbeid er en analyse av hvordan parken på Gulskogen Gård kan brukes som historisk kilde. Han mener Gulskogen er en perle, samtidig som han peker på at Drammens Museums anlegg på Marienlyst rommer et komplett museumstilbud på et kompakt område.
[ Kjønnskamp i kjernefamilien ]
Ikke arbeidsledig
– Vi er inne i en veldig uoversiktlig kulturell situasjon. Museene skal forholde seg til internasjonal avantgardisme på den ene siden, og lokal tilknytning på den andre. Spennet mellom kunst- og kulturmuseenes ulike oppgaver er stort at det krever at direktør og fagstab er innlest og oppdatert på denne kompliserte verdenen. Det er i tider som disse, når mediebildet er forandret fundamentalt og tanker rundt hva som er viktig i den kunstneriske kanon settes i spill, det er da man må verne om institusjonenes integritet. De må være så trygge og sikre på seg selv at de kan tillate radikale uttrykk og frie ordskifter, sier han.
Som pensjonist vil han ikke bli arbeidsledig. Åsmund Thorkildsen er involvert i Sparebankstiftelsens amerikanske fotoprosjekt (en del av det vises på Munchmuseet nå), og han skal jobbe med Steinar Gjessing som kurator for åpningsutstillingen med Tangen-samlingen i Kunstsiloen i Kristiansand:
– Det skal bli veldig ålreit å gå over til å være fri mann. Da slipper jeg å åpne avisen og bry meg om at det skal kuttes 30 prosent over hele fjøla. Og jeg slipper å forholde meg til antiintellektualismen og populismen som er i ferd med å ta over og dominere museenes praksis. Vi er vitne til en nedbygging av vår intellektuelle ryggrad. Erfaring og kunnskap blir ikke verdsatt lenger. Nå kan jeg konsentrere meg om det jeg brenner for. Og så kan jeg gå på museum med forventning om å finne rare og annerledes ting jeg ikke opplever andre steder. Det skal bli moro, avslutter den nyslåtte og engasjerte pensjonisten.