Kvelertak slukket blodtørsten på Øya

---

6

KONSERT

Kvelertak

Øyafestivalen, Sirkus

---

Kvelertak var en naturlig avslutning på Øya 2022s siste dag, og sto for en norsk maktdemonstrasjon etter en festival der det var langt mellom de harde slagene. Men lørdagen var metalsjangeren til en viss grad prioritert, og høydepunktet var selvsagt Kvelertak. For seks år siden spilte de også på Øyas siste dag, da med den gamle besetningen. Og de spilte på erstatningsfestivalen 2021 for kohorter på 200, og selv da, med sittende publikum, revnet gressletta på Tøyen etter en økt der de ikke lot pandemibegrensningene bremse verken energiutblåsningen eller bruken av pyro. Men nå skulle alt skje på «ordentlig». Og gjett om det gjorde.

Det ble tusen lynnedslag i Sirkusteltet som om Tor selv var ute etter Suttungs mjød, og skrellene var å høre helt til «Rogaland» da nettopp hjemstavnslåten til bandet slo knyttnevehardt fra starten av etter at sceneteppet på virkningsfullt vis falt som om Dovre sto for tur.

[ Auroras lovsanger til livet avsluttet Øya 2022 (+) ]

Vokalist Ivar Nikolaisen har etter hvert har fått et solid grep på vokaljobben i Kvelertak, som han overtok etter Erlend Hjelvik i 2018. Med han er bandet heavy hardcore, og nettopp vokalisten selv er blant det råeste vi har innen norsk rock, med «dagjobb» i The Good The Bad And The Zugly og stafettovertaker i Kvelertak på fast distanse. Hans råskap er i perfekt symbiose med amboltene til Kvelertak-nestorer som gitarist Maciek Ofstad og bassist Marvin Nygaard.

[ Nick Cave omfavnet oss alle med en monumental konsert på Øya (+) ]

Ivar Nikolaisen gidder ikke vente lenger enn til andrelåten «Crack of Doom» før han jumper ned fra scenen, tar sats på sperringen og kaster seg ut blant publikum, den første av en rekke surfeøkter på et publikum som ikke bare tok han villig imot, men også sørget for å bryte mot «bølgene» på egen hånd. «Bruane Brenn» setter i gang pyroen som skal dominere store deler av showet. Det er tøft, men på ingen måte nødvendig. Bandet er i seg selv brennhett, og bak Nikolaisen er det så mye energi blant de fem andre at bruken av fyrtøy knapt er nødvendig, selv om det setter en spiss på det hele, særlig innendørs.

[ Rått av Girl In Red på Øyafestivalen (+) ]

«Necrosoft» hamrer oss videre før «Fanden ta dette hull» begynner med et gnistregn fra scenen, og en av bandets råeste og raskeste introer får bein å gå på, kløtsjen inn, rett i førstegir og så ned i det seige og taktfaste, som en definitivt ikke utslippsfri blodtrimmet motor. Ivar svelger mikrofonen og skriker ut ordene som en hardcore-band gudfar, og er på ingen måte opptatt av at alle skal skjønne hva han synger. Hvem bryr seg, denne gjengen kan teksten uansett.

Og med det blir det også klart at et Kvelertak-show i dag ikke gir ved dørene av gammel vane. Vi skal etter hvert telle hele sju av låtene fra «Splid», det første albumet innspilt etter at Nikolaisen trådte inn, hvor vi finner hyllesten av Rogaland og et tematisk løft for naturen samtidig som de meislet ut en ny musikalsk retning med mye thrash, punk og hardcore i miksen. Den passer Nikolaisen perfekt.

Pustepause – og så snakker også Nikolaisen om pandemien, og gjør et poeng av at når den først er over så «driver dere og runker dere gjennom en krig. Det er fan meg en ulvetid», sier han. På nettopp «Ulvetid», hentet fra det selvtitulerte debutalbumet i 2010, viser de seks på scenen virkelig hva det bor i dem, hvor kjemisk sammenskrudd de er, og enda har de mer å gå på. «Blodtørst» fra samme album blir konsertens hittil råeste.

Nå runger allsangen mens ildsprutende tunger slikker opp mot taket. Det er mektig, blytungt og blodig rått, en ren overtakelse av alt når Ofstad kaster gitaren høyere opp i luften enn pyroflammene, henter den ned og hamrer videre. Vill jubel.

Nostalgien blomstrer når de går tilbake til «1985» med enda mer pyro og Nikolaisen som surfer ut på langtur. De fire øksemennene hamrer taktfast, tungt og suggererende løs på gromlåta og samler seg i en ring på scenen hvor de bonder som en gammel klassegjeng på tur til ville helheim. Nå drar de seg inn i den heftigste delen av det gnistrende konsertsettet på korte en time og et kvarter. Men de trenger ikke mer, låtene går unna og «Ved bredden av Nihil» og Kvelertak-klassikeren foran noen, «Mjød», følger hakk i hæl. Dette er pur underholdning, ren adrenalin og brutalt mektig, særlig når de teller opp til sistnevnte og de skjenker oss «Suttungs mjød, råe riff og Kvelertaks pest» til det formelig renner over og vel så det.

[ Se bildene fra Nick Cave-konserten på Øya ]

«Bråtebrann» varsler fyr på det meste, etter at Ivar lakonisk har snakket om hvor tørt det er blitt etter den stekende sola, og det blir en vill badestamp av crowdsurfing i publikumshavet før det regner ild som et sceneteppe og både tønner og «kirker» fyres opp så eimen av krutt og svovel stikker i nesa. Makan til Kvelertak-show kan vi ikke huske å ha sett, og vi har sett noen av dem. Innimellom savner vi tyngden til Hjelvik, men dette er et annet band, en hardere, råere og mer stikkende inferno, et beist som glefser, flerrer og biter, men en vokalist som på ingen måte har impulskontroll eller pustebehov. Alt som gjenstår nå er å la flagge vaie og legge alt øde og telle opp de døde, slik de synger i låten «Kvelertak», og den setter punktum for der hele «Som en Åsgårdsrei/Og vi går aldri lei». Høyere kan det ikke smelle på Øya.

Se flere bilder av Kvelertak på Øya under videoen:

[ Michael Kiwanuka skapte en perfekt, intens og melankolsk kveldsstund mens sola dalte ned over Øya (+) ]

[ Charlotte Dos Santos varmet Øya (+) ]

[ Undergrunn til toppen av Øya og Oslo (+) ]

[ Rammstein på Bjerne travbane - et brennhett inferno (+) ]

[ Iron Maiden på Tons of Rock - se bildene fra konserten og festen ]