Diana-dokumentarist: – Hun var som et tomt lerret

Av Emil L. Mohr/NTB

Filmskaperen Ed Perkins var 11 da prinsesse Diana forulykket sommeren 1997. Foreldrene hans tok det hardt, forteller han. Da de entret gutterommet hans for å overbringe budskapet, var det med sorgtunge ansikter.

– Jeg ble satt ut av hvor følelsesmessig engasjerte de var, sier Perkins til NTB fra engelske Winchester.

– Millioner av mennesker her til lands opptrådte mer emosjonelt enn de kanskje ville trodd. Muligens skjønte de ikke i hvilken grad Dianas liv og symbolverdi hadde lekket inn i vår kollektive forståelse av oss selv. Folk sørget som om de hadde mistet et familiemedlem.

[ BBC vil aldri mer vise det famøse Diana-intervjuet fra 1995 ]

Tidsmaskin

Ikke før har viraken rundt dronningjubileet lagt seg i Øyriket, før Perkins presenterer kinodokumentaren «The Princess» (premiere 12. august). Backet av produsentene av Oscar-vinneren «Searching for Sugar Man» risser han opp Dianas kongelige karriere og tragiske endelikt fra forlovelsen i 1981, utelukkende gjennom arkivmateriale.

– Hensikten er ikke å gi publikum eksklusiv tilgang til slottet, men en følelse av at historien utspiller seg i presens. Håpet er at kun-arkivmateriale-tilnærminga fungerer som en tidsmaskin.

– Finnes det materiale vi ikke har sett før?

– Enkelte ting er både «nye» og unike. Åpninga stammer fra ryggsekkturister som befant seg i Paris natta Diana ble drept, og som filmer ut av bilen sin idet de passerer Ritz-hotellet. Det synes jeg er sterkt, svarer Perkins.

– Og så slumpet vi over bilder av en gruppe menn som har TV-en på i bakgrunnen mens de spiller kort. På mange måter representerer de alle som levde som normalt, og som ikke kunne fatte at «eventyret» skulle ende sånn. Når de triste nyhetene foreligger, reagerer de med sjokk og vantro.

Mønsterprinsesse

Etter å ha tilbrakt to år med stoffet, har Perkins flere teorier om hvordan Diana Frances Spencer ble «the people’s princess».

– Jeg så et mønster, sier han.

– Når hun kom inn i et lokale, søkte hun ofte til den minst betydningsfulle i det, enda hun var den mest betydningsfulle selv. Hun hadde en særegen evne til å få deg til å føle deg sett og hørt, en jeg tror var helt ekte.

Timinga av giftermålet med prins Charles i 1982 bør heller ikke oversees, mener regissøren.

– Slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet var en sosiopolitisk ustabil periode i Storbritannia. Bryllupet ga mange en kilde til håp. Jeg tror også det virket inn.

Men så finnes det en betydelig X-faktor, ifølge Perkins.

– Når du har viet to år til noen, selv om det er aldri så arkivbasert, føler du gjerne at du kjenner dem. Diana, derimot, forblir en gåte. Det tror jeg kanskje var en av styrkene hennes, sier han.

– Hun fungerer nesten som et tomt lerret vi kan fylle selv med håp, drømmer og frykt. Ja – det var henne vi sørget over da hun døde. Men samtidig ga hun oss en slags tillatelse til å behandle våre egne traumer.

Saken fortsetter under videoen

Hånd i hånd

– Hvordan vil Diana bli husket om nye 25 år?

– Magefølelsen min er at det ennå vil bli laget filmer og bøker, fordi vi ennå strir med hva som skjedde, og vår egen rolle i det, svarer Perkins, og viser til scenen hvor prinsessen uttrykker ideen om at monarkiet burde gå «hånd i hånd» med borgerne.

– Vil vi at de kongelige skal være som oss, eller vil vi at de skal være «magiske»? fortsetter han retorisk.

– Sannsynligvis vil vi begge deler. Og på unikt vis tror jeg Diana evnet å tilby offentligheten det. Hun mestret balansegangen mellom både å være – i mangel av bedre ord – spesiell og ordinær på samme tid.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen