---
3
«Jeg er Zlatan»
(«Jag är Zlatan»)
Sverige – 2021.
Regi: Jens Sjögren.
---
Etter å ha kastet et kjapt blikk på filmplakaten kan man ledes til å tro at dette er en dokumentar om det svenske fotballesset Zlatan Ibrahimovic. Men nei. «Jeg er Zlatan» er en spillefilm som dramatiserer oppveksten til Zlatan, «fritt basert» på biografien med samme navn av forfatteren David Lagercrantz (som ellers er mest kjent for å ha fortsatt «Millennium»-romanserien etter at Stieg Larsson døde). Denne bestselgeren er oversatt til over tretti språk (inkludert norsk), og har solgt over halvannen million eksemplarer.
Filmen dreier seg imidlertid ikke om Zlatans betydelige triumfer på fotballbanen, eller de enorme inntektene som har gjort ham til en av de høyest betalte idrettsutøverne i verden – den slutter like før han signerte med Juventus i 2004. Isteden er dette historien om oppveksten som formet ham, og motgangene han møtte før suksessen.
Noe som ville ha vært en forholdsvis frisk innfallsvinkel hvis vi fikk en fornemmelse av at Zlatan faktisk utviklet som menneske i løpet av denne tiden, men isteden gir han inntrykk av å forbli mer eller mindre uforandret. Allerede i barndommen en «kaxig kille» med et ego som matcher fotballtalentet, og han blir ikke akkurat mer ydmyk med årene.
«Jeg er Zlatan» skygger ikke unna at hovedpersonen er en kontroversiell figur, men toner ned noen av de verste krumspringene hans. Det er alltid en utfordring å lage sannferdige filmportretter av kjentfolk som ikke bare er fortsatt er i live, men har vetorett til å fjerne elementer de er ukomfortable med. En desto større utfordring hvis filmen dreier seg om en fotballspiller som er like definert av sin arroganse som han er av sine betydelige talenter. Så det er et formildende trekk av dette ikke blir et heltesagn, og at Zlatan er portrettert som han er: til tider temmelig vanskelig å sympatisere med.
Filmen hopper rundt på tidslinjen: fra den frustrerende tiden som lovende talent i nederlandske Ajax på starten av 2000-tallet, og tilbake til oppveksten på nittitallet i Rosengård-blokkjungelen i utkanten av Malmö. Et skilsmissebarn med kroatisk mor og bosnisk far, som i elleveårsalderen (da spilt av Dominic Andersson Bajraktati) allerede er et lovende fotballtalent.
Han er også et ressurssvakt problembarn med turbulent hjemmeliv; mamma Jurka (Merima Dizdarevic) er overarbeidet, følelsesmessig utsjekket og distansert. Pappa Sefik (Cedomir Glisovic) er mer tilstedeværende og positiv, men ikke akkurat den typen far som tropper trofast opp på fotballtreningen for å heie på sønnen. Sefik tilbringer mesteparten av tiden foran TV-en mens han drikker øl, stadig mer forferdet over krigen i hjemlandet. Kjøleskapet hjemme hos pappa er tomt, og i en avslørende scene må Zlatan pante ølboksene til pappa for å kjøpe seg middag. Zlatan er ikke direkte forsømt, men han får slett ikke den oppbakkingen han trenger hjemme.
På skolen er Zlatan såpass utagerende at han utstyres med en streng støttekontakt, som skal sørge for at han ikke lager kvalm i klasserommet. De stramme palestinaskjerf-tantene på barneskolen er definitivt ikke utrustet for å håndtere en rastløs guttunge som Zlatan, og som tenåring (nå spilt av Granit Rushiti) er han den typen testosteronfylt bråkmaker det lett kunne ha gått veldig galt med – hvis han ikke fikk et utløp for aggresjonene på fotballbanen. En småkriminell hissigpropp som nasker i butikker, stjeler biler, angriper motstandere på banen – og er så skamløs at han rapper den nye bysykkelen til fotballtreneren sin i Malmö FF, med et bredt Zlatan-flir.
«Jeg er Zlatan» bli mer et sosialrealistisk oppvekstdrama enn en «underdog»-sportsfilm, der det eneste bemerkelsesverdige er at hovedpersonen viser seg bli den fremste toppscoreren i svensk fotballhistorie. De unge skuespillerne som portretterer Zlatan er begge overbevisende, og særlig Dominic Andersson Bajraktati imponerer i scenene fra hans yngste år.
Det er avslørende at Zlatans store forbilder ikke er andre fotballspillere, men Muhammad Ali og Bruce Lee. Han forblir en solospiller i en lagsport; alltid i kampmodus og konstant i opposisjon. Drevet av en robust selvtillit og romslig ego, som ville ha vært uspiselig uten talenter som så til de grader backer opp den bråkjekke attityden.
Jeg kan ikke påstå at man får følelsen av å bli godt kjent med mannen bak fasaden etter å ha sett «Jeg er Zlatan». Dette er en temmelig overfladisk film, som aldri kommer helt under huden på hovedpersonen. Zlatan virker heller ikke som er særlig dypsindig fyr, så det er kanskje fint lite under overflaten å utforske her.
Dokumentaren «Den unge Zlatan» (2016) avdekket allikevel langt flere nyanser enn denne spillefilmen, som fungerer helt ok som en lun oppvekstskildring – men neppe vil fortelle noe nytt til hardbarkede Zlatan-fans.