Kultur

Lars Elling på jazzfestival: Kongen av Kongsberg

Etter mange år som høyt anerkjent billedkunstner har Lars Elling gjort stor suksess med sin romandebut «Fyrstene av Finntjern». Akkurat nå er det beste i livet å få med seg flest mulig konserter på Kongsberg Jazzfestival.

– Å skrive denne boka har vært en livsendrende erfaring. Jeg var hel uforberedt på at den skulle bli en suksess. Jeg er helt filterfri lykkelig over mottagelsen. Som da jeg kom sommerfesten i Oktober forlag, og Thorvald Steen og Per Petterson ville snakke om boka mi. Og den ble sitert i en avissak om hvor det er blitt av brunørreten. Jeg så ikke alt dette komme, sier Lars Elling.

En bestselger

Det Elling ikke nevner er at «Fyrstene av Finntjern» er den 7. mest solgte av årets nye romaner nå, etter 15 uker på bestselgerlista. Den fikk også strålende kritikker, og er med på flere lister over anbefalt sommerlesning i avisene.

I sommer stiller Lars Elling dessuten ut bilder i Peder Balke-senteret på Toten, en utstilling Dagsavisens kunstkritiker Lars Elton mente var en av dem det er verdt å ta en tur utenfor allfarvei for å få med seg. I august er han festivalkunstner på Peer Gynt-stevnet på Gåla. Men først og fremst er han, som alltid på denne tida av året, på Kongsberg Jazzfestival.

Lenge før han selv kom med «Fyrstene av Finntjern» har jeg kalt Lars Elling «Kongen av Kongsberg». Sammen med kameraten Svein Skarheim, i dag direktør i Norsk Bergverksmuseum og styreleder i Oslo Jazzfestival, har han vært en gjenganger på jazzfestivalen i 34 år. Elling er tilsynelatende på alle konsertene. Han har vært offisiell festivalkunstner på Kongsberg også, men som oftest er han her som vanlig publikummer. Hvis det da er vanlig å komme til byen med medbrakt combisykkel for å komme fortest mulig fram mellom konsertene, og få hørt mest mulig. – Det skumle er at Svein og jeg snart blir sett på som “de to raringene på combisykkel”. Dette er ikke nostalgi altså, ikke primært en tradisjon, men for å høre på musikken, understreker han.

Jazzfestivalen begynte med Stian Carstensen for fullt hus på åpningskonserten onsdag. – Har noen sett videoen til «Hippocampus Serenade», spurte han fra scenen, og selv om kanskje ikke alle husket tittelen visste alle at han snakket om den videoen, med artisten midt ute i ei stri elv, på dypt vann i dobbelt forstand. Det hørtes ut som alle hadde sett den. Videoen er regissert av Lars Elling, som har kjent Stian Carstensen i mange år.

– Grunnen til at jeg kjenner Stian, og mange av de andre i miljøet, er at jeg har sittet så ofte foran scenen på konsertene deres at de har kommet ned etterpå og lurt på om jeg ikke har noe hjem, sier han.

Lapp med hjemmefra

Lars Elling ble oppslukt av jazzmusikken midt i tenårene.

– Da jeg var 16 kunne jeg velge mellom lett uvasket punk og altfor striglete new romantics. Musikken er en markør for å vise tilhørighet, og jeg følte meg ikke hjemme noen av disse stedene. Men jeg kjøpte en konsertbillett på Club 7 på måfå, hadde med brev med hjemmefra om at jeg fikk lov å gå inn, selv om jeg var for ung. Der fikk jeg se en amerikansk gitarist med håret rett ut og stripete genser, i det som skulle bli Pat Metheny Group. Jeg ble blåst helt vekk av dem. Jeg bestemte meg for at dette skulle bli min greie. Jeg kjøpte flere konsertbilletter, hadde med den samme lappen fra faren min hver gang, jeg var den yngste i lokalet og så sånne som Miles Davis, Wayne Shorter, Mahavishnu Orchestra og Herbie Hancock. Dette var på et tidspunkt der jazz ikke var det hippeste man kunne høre på. Men jeg hadde funnet et sted jeg var aleine om. Et voksent sted å være.

– For meg slo interessen for jazzen inn da jeg hørte improvisert musikk spilt live. Da åpnet det seg noe i hodet. Jeg syntes først av mye av det jeg hørte bare var stygt og høyt og vondt. Jeg tenkte at alle var helt ute å kjøre, men plutselig var saksofon og trompet tilbake «på streiten» i en fin melodi. Hvordan visste de at det var akkurat da de skulle inn, akkurat der? Hvordan kunne de spille forskjellige ting, og likevel være der livet er i harmoni? Jeg reagerte positivt på denne motstanden i musikken, forklarer han.

Av praktiske grunner ble det Kongsberg for de to kameratene da festivallivet lokket. De hadde ikke råd til å reise helt til Molde, men Kongsberg og jazzcampen var minst like bra. Elling berømmer festivalen for å ha bevart sine idealer i forhold til den mer kompromissløse jazzen, i ei tid med kommersielt press fra mange kanter. Lars Elling kjøper alltid fullt festivalpass, med adgang til alle konsertene.

– Jeg ser på meg selv som en del av det engasjerte kjernepublikummet. Som er her for å høre meg gjennom «the state of the art», og oppleve hva jazz og tilstøtende musikk er i dag. Vi går på mange konserter, hører gjerne halvparten ett sted, går videre til et annet sted, og får en helhetsopplevelse av festivalen. Slik kommer vi inn i en egen tilstand, med en egen festivalpuls.

Selvbiografisk oppspinn

Likevel er det ikke som konsertgjenger Lars Elling er mest kjent. – Bildene kom først. Jeg kan ikke huske et liv uten tegning. Helt siden jeg kunne holde en blyant, sier han. Elling gikk ut av Kunsthøyskolen i Bergen i 1992. Han var tegner i Dagsavisen i fem år i første halvdel av 90-tallet.

– Jeg har alltid hatt skrekk for å bli ansatt et sted, få en sjef og få beskjed om hva jeg skal gjøre, forteller han. Og etter mange år som en høyt anerkjent billedkunstner har han nå stor suksess med sin første roman.

Romanen «Fyrstene av Finntjern» er en dobbel oppvekstroman, om en 18 år gammel gutt som leter etter sin egen strek, samtidig som han får høre sin døende farfar fortelle historien om to yngre gutter og deres eventyr i Nordmarka 70 år tidligere. 18 år gamle Filip har klare fellestrekk med Elling selv.

– Til sammen er Filip og søsteren hans Turid meg selv. Jeg har gjort Filip høyere, og bedre i fotball. Litt må man kunne unne seg. Mange av hans refleksjoner er ting jeg har i mine egne dagbøker. Ikke dagbøker med notater, ikke lange avhandlinger, men plutselige tanker, som jeg hadde tidlig i livet. Turid er den delen av meg som søker seg ut. Filip blir sittende igjen, som den mer ømskinnede og grublende karakteren.

Da Filip mot slutten av boka finner seg selv som kunstner gjennom å tegne farfaren etter hans død tenker jeg på debatten som oppsto da Lars Ellings stilte ut et bilde av sin egen døende far for et par år siden. Men sammenhengen viser seg å være enda mer konkret. Elling hadde også tegnet sin farfar på samme måte, mange år før.

– Jeg hadde ikke skrevet denne boka om ikke faren min døde. Det var en livsendrende situasjon for meg, at han gikk fra å være syk til å dø på fire uker. Jeg hadde en ny utstilling klar, men kunne ikke åpne den uten å ta med det som hadde skjedd. Jeg måtte få med et portrett av faren min. Så kom pandemien og utstillingen ble utsatt flere ganger. Etter at utstillingen var over ble alt stengt ned igjen. Da mistet jeg mojoen. Jeg sluttet å male en stund, kanskje var det nok bilder nå, og jeg vurderte å gi meg.

– Tegningen av bestefar fant jeg i min fars dødsbo. Forløperen for portrettet av min far på dødsleiet. Den tok meg langt tilbake i tid. Jeg husket at jeg skammet meg over den tegningen, fordi jeg syntes bestefar kom så dårlig ut av den. Faren min var av motsatt oppfatning, han så at det var en tegning på et annet nivå, og sa at «dette er det nærmeste du har kommet et kunstverk. Du må fortsette sånn». Dette er helt biografisk del av romanen. Men boka er skrevet med et språk der man ikke skal se overgangen mellom biografi, antagelser og oppspinn.

Lars Elling visste at den gamle tegningen av hans egen farfar kom til å bli en sentral del av noe nytt, men visste ikke da at det skulle bli en bok. Han “kludret” ned en liten novelle, sendte den til Oktober forlag, som syntes den var god. Han ble bedt om å skrive mer, og ta kontakt igjen når han var godt i gang.

– Jeg gjorde om hele atelieret mitt, flyttet inn et kjempetungt skrivebord, og pakket vekk alt som kunne friste meg til å male. Jeg ga meg selv ti måneder, jeg begynte å skrive hver formiddag mellom ni og ett, hver eneste dag. Veldig raskt ble det skikkelig interessant, og etter noen uker var det helt altoppslukende.

– Alt dette med boka er veldig overraskende for meg. Jeg føler meg som en tabula rasa akkurat nå. Jeg trodde jeg hadde malt meg inn i et hjørne, at jeg visste nøyaktig hvem jeg var nødt til å være. Men kanskje jeg slipper nå. Det er godt å slippe unna sine egne klisjeer, sier Lars Elling.