Kultur

Kongsberg Jazzfestival: Nye band, helt ny musikk

Den første ordentlige jazzfestivalen på Kongsberg på tre år viste fram fornyelsen i norsk jazz. Med ekstra god god sirkulasjon i gruppesammensetningene, og flere kvinner på scenene enn noen gang før.


Hedvig Mollestad er i mange klasser for seg selv. Det er bare tre uker siden hun spilte på metallfestivalen Tons of Rock, men det er ingen tvil om at hun passer perfekt inn som jazzgitarist på Kongsberg. Mollestad har hatt flere band de senere årene, og her er enda ett: Weejuns, der gitaristen spiller med Ståle Storløkken på tangenter, Ole Mofjell på trommer, samt amerikanerne Shahzad Ismaily på bass og Ingrid Laubrock på saksofon, med det store instrumentalverket «Kalabalikk».

«Kalabalikk» betyr «tumulter». Det er ingen kaotiske tilstander her, men mye kontrollert funky bulder og brak, i et 80 minutter langt sammenhengende verk, med mektig, men også leken musikk. Lyden tar oss tilbake til den psykedeliske, spirituelle jazzrocken fra tidlig på 70-tallet. Forhåndspresentasjonen våget seg på sammenligninger med Miles Davis fra «Bitches Brew» og Mahavishnu Orchestra, og bandet lever opp til ryktet. Arven fra Terje Rypdal trenger også ofte gjennom i spillet til Mollestad. Dette er mildt sagt imponerende tøft, selv på tidlig kveldstid. Flere får forhåpentligvis høre det etter hvert.

Vi har foregrepet begivenhetens gang nå. Jazzfestivalen på Kongsberg begynte storslått med Stian Carstensen. I fjor var han alene på scenen. Når vi kommer inn i Musikkteatret er det så mange instrumenter på scenen at vi lurer på hvordan musikerne, alle 14 av dem, skal få plass. Carstensen selv begynner med sekkepipe og trekkspill for å understreke av han kan alt, visstnok bortsett fra å spille piano. Han kan også underholde verbalt mellom låtene. Han spiller musikk fra det altomfattende albumet «Musical Sanatorium». Konserten går mot slutten i det samme spennet, fra tung rock der Carstensen shredder på elgitar, etterfulgt av følsom engelsk renessansemusikk, sunget av tangentspiller Torbjørn Dyrud. Carstensen kaller først det store ensemblet for «det beste i sin prisklasse», men presiserer etterpå at de er det beste uansett. Der og da hørtes det sånn ut. Dette laget er også på Oslo Jazzfestival 14. august.

For noen år siden gjorde Stian Carstensen en konsert med saksofonisten Marius Neset på Kongsberg. Neset har vi også sett i mange formater her, med det store orkesteret London Sinfonietta ett år, helt alene på scenen det neste. Nå har han enda et nytt band, med det treffende navnet Next. Et band han satte sammen på oppfordring fra Kongsberg Jazzfestival, der han spiller så ofte at det er greit å ha noe nytt å komme med fra gang til gang. Next er utmerket band som anstrengt går fra sart, akustisk saksofonballade i en låt, til spenstig elektronika i den neste. Spillet til Marius Neset er mildt sagt upåklagelig.

Disse tre konsertene er typisk for mye av det vi hører på Kongsberg, og på andre festivaler for tida. Her er mange store prosjekter, bestillingsverk og nye gruppesammensetninger, med musikere som sirkulerer mellom forskjellige oppdrag. Dette kan noen ganger se ut som ekstremsport. Da Fieh gikk scenen lørdag kveld var det bare tre timer siden tre av medlemmene gikk av scenen som bandet til Jan Eggum for anledningen. De fleste konsertene har låter ingen har hørt før. Noen av dem kommer vi aldri til å få høre igjen. Jeg venter stadig på utgivelsen av Ellen Andrea Wangs bestillingsverk fra Kongsberg i 2016, «Sanger fra Land».

Sofie Tollefsbøl og Fieh er alltid et fyrverkeri på scenen.

Et annet eksempel på det siste: Neste uke kommer et av landets beste jazzband, Gard Nilssen Acoustic Unity, med et helt nytt album. Dette er allerede utpekt til et høydepunkt i det norske jazzåret, i en anmeldelse her i avisa. Det kunne vært fint å ha dem her nå. I stedet kommer Gard Nilssen og bassisten fra Acoustic Unity, Peter Eldh, i den nye Unionen, med Ståle Storløkken (tangenter) og Per «Texas» Johansson på saksofon. Det er et stjernelag dette også. Storløkken sitter nøyaktig der han satt med Hedvig Mollestad, og setter igjen sitt preg på det han er med på. Unionen byr på stilistisk variasjon, stor dynamikk og sterkt spill i alle ledd.

Bare noen timer før dette spratt saksofonisten i Acoustic Unity, André Roligheten, plutselig opp på scenen under konserten med Jarle Bernhoft, sammen med sine saksofonkolleger Bendik Brænne og Kjetil Møster. Jeg vet ikke om dette er noe Bernhoft gjør på alle festivaler, eller om det var spesielt for jazzfestivalen, det satte i alle fall en ekstra spiss på et show som var stort nok uansett. Men altså, hele Gard Nilssen Acoustic Unity er i byen, uten å spille sammen, samtidig som de gir ut et av årets beste jazzalbum. Er dette sløsing med ressursene?

Anja Lauvdal under sin solokonsert i Kongsberg Kunstforening.

Kvinneandelen i jazzlivet har vært kritisert. Dette skulle være godt rettet opp på Kongsberg. I spissen for dette sto, eller for det meste satt, Anja Lauvdal. Først med bestillingsverket «Cosmic River», som vi omtalte fredag. Hun gjorde også en intens triokonsert med William Parker og Hamid Drake, som fylte Smeltehytta til siste plass – en uvanlig hendelse i seg selv, men også en spesiell opplevelse kunstnerisk for de som var til stede. Anja Lauvdal spilte også helt alene på en solokonsert på festivalens siste dag.

Liv Andrea Hauge er pianist i Kongle Trio som vant JazzIntro i fjor. Man kunne tenke seg at de også spilte på festival i sommer. Men her kommer Hauge med «Hva nå, Ekko», et bestillingsverk for Festspillene i Helgeland, som blir gjentatt her på Kongsberg, og på Oslo Jazzfestival 18. august. Også Hauge kommer på scenen med en supergruppe, med musikere vi kjenner fra en rekke andre band. Også dette er jazz i mange former, med et spekter fra sterke utblåsninger fra saksofonist Signe Emmeluth til noen smellvakre popballader sunget av Ragnhild Moan. En av dem heter kanskje «Again», og må få et større publikum utenfor rammene av bestillingsverket.

Liv Hauge presenterte sitt store, sterke bestillingsverk "Ekko" på Kongsberg Jazzfestival.

Det var også godt med folk i Smeltehytta på «Særingkveldene», som lever opp til navnet med improvisert musikk i alle formater. Saksofonisten Peter Brötzmann gjorde en solokonsert torsdag, og kom tilbake med pedal steelgitaristen Heather Leigh fredag. På tross av sin tilknytning til country & western er pedal steel langt fra et fremmedelement i jazzfeltet lenger. Stian Carstensen (selvfølgelig) har for eksempel holdt på i en årrekke. Kombinasjonen med saksofonist i fri utfoldelse er ny. Og den viste seg å være helt vidunderlig, med den sterke kontrasten i uttrykket til de to utøverne. Kan jeg få si at dette var mine beste 40 minutter på festivalen?

Gitaristen Ralph Towner var den fremste internasjonale veteranen på årets program, med den amerikanske gruppa Snarky Puppy som de mest prominente nyere arvtakerne. Nye fordi de «bare» har rundt dusinet med album bak seg, men disse ignorerte de typisk nok for å spille et sett med låter fra det kommende albumet som ennå ikke er utgitt. Det la ingen demper på stemningen for fansen, som hadde møtt opp i hopetall.

Her var ingen verdensstjerner fra popmusikken i år, men et godt utvalg norske stjerner nok til en festival i seg selv. Hellbillies, Madrugada, Astrid S, Chris Holsten, Valkyrien Allstars, Stig Brenner, Keiino og flere andre. Dette kommer likevel litt på siden av jazzfestivalen. Jeg er redd jeg var den eneste som kom rett fra frijazzkonserten med trioen til Anja Lauvdal til folkefesten med Hellbillies.

Gjenforeningen av den norsk-svenske kvartetten Parish ble introdusert med at trommeslageren Thomas Strønen fikk Kongsbergs store jazzpris på 200.000 kroner, og får komme tilbake med flere egne prosjekter neste år. I gruppa spiller også Bobo Stenson (piano), Fredrik Ljungkvist (saksofon) og Mats Eilertsen (bass). De to svenskene i Parish satt og sto på akkurat samme plass, til akkurat samme tid, på festivalens siste dag for fire år siden. Da med Jon Christensen på trommer, i det som ble en av den legendariske trommeslagerens siste konserter. Jazzhistorien sitter godt i veggene på Kongsberg. Når jazzens framtid også er så godt til stede som på denne festivalen er det en uslåelig kombinasjon.

Da er det bare en litt vemodig ettertanke igjen: Den avsluttende pressekonferansen om Kongsberg Jazzfestival 2022 fant sted i en liten sofagruppe lørdag, med festivalsjef Ragnhild Menes, styreleder Hans Marius Graasvold – og undertegnede. Dette sier nok mer om pressen enn om jazzfestivalen. Det er veldig lenge siden det siste spørsmålet på Kongsberg var «blir det festival neste år». Det svaret tror jeg vi kan ta for gitt etter alle disse årene. Og flere rapporter fra festivalen finnes heldigvis fortsatt på nettsteder som jazzinorge.no og salt-peanuts.eu




Mer fra Dagsavisen