Hellbillies på Kongsberg: Det finast eg veit

---

5

KONSERT

Hellbillies

Kongsberg Jazzfestival

---

Jeg er redd jeg er den eneste som kommer til Hellbillies rett fra frijazzkonsert, men omstillingen er lettere enn mange tror. Dette er tredje gangen på fem år jeg ser Hellbillies på Kongsberg Jazzfestival. I tillegg har jeg hørt dem en og annen gang innimellom også. Det er ingen band jeg ser oftere. Mye er det samme fra gang til gang, heldigvis, men det er alltid attraktive utskiftninger på settlista, og sanger som blir framført på nye måter.

Hellbillies har i årenes løp flyttet litt av virksomheten inn i konsert- og kulturhusene. Dette er den rake motsetningen. Her er det full fest for alle pengene. Full for alle pengene også for mange, men sånt legger som kjent ingen demper på stemningen. Men for dem som er redde for at reporteren skal være utilregnelig: Her er barkøene så lange at det faller på sin egen urimelighet.

Gruppa spiller «Baka ein stein» mens jeg ankommer stedet, akkurat i det Lars Håvard Haugen benytter en tidlig anledning til å spille en elektrisk gitarsolo som slår gnister. Igjen skal vi få mange oppvisninger i hvordan Hellbillies, i tillegg til å ha laget alle sine folkekjære glansnummer, framfører mange av sangene på en måte som får dem til å høres ut som verdens mest kredible rockeband. Med instrumentale utskeielser som er en jazzfestival verdig.

– Det her er ein perfekt kveld for å dra ut for å leite etter lykka, sier Aslag Haugen, før de spiller «Leite etter lykka». Jeg merker hvordan lykka er i ferd med å spre seg over den store bakgården til vertshuset Gamle Norge. Der er det er plass til 2.000 mennesker, men de oppfører seg som de er dobbelt så mange.

Hellbillies går helt tilbake til 1993 for «Eit lauv i eit vindkast»: «Eg er glad i ‘re Birgjit». Jeg har savnet noen av disse eldste sangene på settlista i moderne tid, og denne er alltid god å høre igjen. Er det ikke forresten på tide med en ny sang om hvordan det går med «ho Birgjit Lien»? Jeg spør nok på vegne av mange.

«Eg gløymer deg aldri» fikk et nytt liv for Hellbillies etter Emma Steinbakkens Rådebank-versjon, og har dukket opp igjen på deres egne konserter, etter nærmest å ha vært glemt i 20 år. Den trekker ikke ned det gode helhetsinntrykket, og vi får den første av kveldens mange rørende eksempler på allsang.

«Det gror ikkje mose på rullande stein» synger de som kjent i «Deg og meg i kveld». Hellbillies ruller så det holder, og har enda 20 år opp til Stones-alderen. Lars Håvard Haugen forteller at han var i Hyde Park og så Rolling Stones forrige helg. Han gir dem æren for opphavet til riffet på «Steingrunn», og så skjønner jeg omsider at den tittelen hadde en dobbel betydning. Alltid noe nytt fra Hellbillies.

«Råka tå ei pil» kommer med en into som høres ut som reinspikka heavy metal. Kan Hellbillies spille på jazzfestival kan de vel snart være på Tons of Rock også? I den andre enden av det stilmessige spekteret kommer «Røta» som hyggelig slentrende countryrock, mens den pleide å være en ettertrykkelig showstopper med sterke elektriske utskeielser. Forandringer fryder.

Brødrene Haugen spiller nydelig gitar sammen i «Sur som rognebær» i beste Allmann Brothers-tradisjon. «Plenklyppar’n» er alltid like heidundrende festlig å høre på, og også denne ender i en herlig jamsession. Jeg ønsker bare at noen av disse sangene kunne vare mye lenger, med enda lengre gitarsoloer. Hvor mange band sier vi dette om lenger?

Når det går mot slutten, og Aslag Haugen tar på seg kassegitaren igjen, så veit vi at vi skal få høre «Den finast eg veit». Den romantiske stemningen i bakgården går over i full baluba når de kommer til «Ei krasafaren steinbu». Og etter min betenkning rundt ekstranumrene til Chris Holsten på samme sted kvelden før skal det sies at Hellbillies ikke akkurat har spart på det sterkeste kruttet sitt for å være sikre på å bli klappet inn igjen.

[ Chris Holsten på Kongsberg: Sjarmerende og stilsikker popstjerne ]

Ekstranumrene deres er attraktive nok uansett. «20 år på vegen» er fin å ta farvel med, enda mer når det nå er blitt 30 år på vegen for bandet fra Ål. Den like selvbiografiske «Heime klokka sju» får henda i været en siste gang denne kvelden. Jeg overgir meg! De går av til tonene av «Langt hår» med Stein Ingebrigtsen, og har igjen slått sammen det mest effektivt folkelige med en ukuelig vilje til å slå seg løs og la det stå til. Bedre blir det som kjent ikke.