Gruppene som bare spiller videre

Freddie Mercury døde 24. november 1991, dagen etter at det ble kunngjort at han hadde fått aids. Nyheten kom som et sjokk, både på fans og andre, og det ble regnet som utenkelig at gruppa kunne fortsette etter dette. Og her kommer de igjen. 21. juli spiller de for fullt hus på Telenor Arena, med plass til 25.000 mennesker. For å være helt nøyaktig skal det sies at samarbeidet presenteres som «Queen + Adam Lambert».

I den første fasen av gjenforeningen, i andre halvdel av 00-tallet, hadde Queen med seg Paul Rodgers fra gruppene Free og Bad Company som vokalist. I American Idol i 2009 opptrådte de for første gang sammen med sangeren Adam Lambert, som var en av finalistene. Dette gikk så bra at de bestemte seg for å fortsette. Nå nærmer deg seg 250 konserter sammen, verden over. De sto for åpningen av platinajubileet til dronning Elizabeth foran Buckingham Palace forleden, og har fylt Londons O2 Arena ti ganger i juni.

[ Queen var elsket og hatet ]

Lysten til å høre gamle favorittlåter fra scenen er tydeligvis så stor at gamle artister kan slippe unna med ganske mye. At Queen igjen fyller de største konsertarenaene strider mot det vi før har antatt: At grupper i det minste er avhengige av sine frontfigurer for å fortsette i stor stil. Andre medlemmer har det aldri vært så farlig med. Den opprinnelige bassisten i Queen, John Deacon, er heller ikke med lenger, men dette er vi redd mange ikke legger merke til.

[ Charlie Watts var hjertet i The Rolling Stones ]

The Rolling Stones har nylig feiret nye triumfer på scenen, under et år etter at trommeslageren Charlie Watts døde. Charlie Watts ble kalt hjertet i The Rolling Stones, men de fortsatte å turnere umiddelbart etter at han døde. Noen gamle fans erklærte høytidelig at det nå var over for deres del men det var mange nok igjen til å gjøre det attraktivt for gruppa å holde på. Kunne vi tenkt oss Stones uten Mick Jagger eller Keith Richards også? Det virker usannsynlig i utgangspunktet, men etter Queen kan alt være mulig.

Iron Maiden har nettopp vært i Norge igjen. Her er det bassisten Steve Harris som er klippen. Men da sangeren Bruce Dickinson var ute i andre halvdel av 90-tallet, klarte de ikke å holde populariteten oppe. Da Dickinson kom tilbake steg de til nye høyder. Han var riktignok ikke den første sangeren de hadde, men han ble den viktigste. I Deep Purple er det bare trommeslageren Ian Paice som er igjen fra starten. Men Ian Gillan og Roger Glover var med i besetningen som gjorde furore fra 1969, og er fortsatt der. Noen innbitte fans mener likevel at Richie Blackmore (gitar) og Jon Lord (tangenter) var så essensielle at de ikke kan erstattes av noen andre.

Kulthelten Mark E. Smith ble en gang spurt om hvem som var viktige for gruppa The Fall, som i årenes løp hadde 44 medlemmer. – Hvis det bare er meg og bestemora di på bongotrommer er det fortsatt The Fall, svarte han.

[ Å falle for The Fall ]

Også for min egen del er det viktig at den opprinnelige sangeren er med. Jeg går neppe og ser Yes hvis det ikke er Jon Anderson som synger. De andre i gruppa er det ikke like viktig med, selv om de ikke er ubetydelige, musikalsk sett. Som jeg påpekte etter konserter i Oslo på 00-tallet, forskjellen på Yes med og uten tangentspilleren Rick Wakeman er som forskjellen på å spille i Oslo Spektrum og Oslo Konserthus. Men Yes har hatt 19 medlemmer i årenes løp, så det er mange gode musikere å velge mellom.

Det finnes ikke et enkelt svar på hva som skal til for å beholde troverdigheten. Et av mine favorittband på 80-tallet var amerikanske Was (Not Was), med ikke-brødrene som kalte seg David og Don Was som musikalske hjerner. David sluttet å turnere med gruppa tidlig på 90-tallet. Jeg snakket om dette med Don Was før de skulle varme opp for Dire Straits på Valle Hovin, sommeren 1992. Da var han i studio i Los Angeles som produsent for Paul Young, og jeg lurte på hvordan han skulle rekke fram til Oslo i tide. – Jeg skal gjøre så godt jeg kan, svarte han, 48 timer før showet, og var selvfølgelig ikke i Oslo da kvelden kom. Men Don og David Was sang ikke uansett ikke i gruppa, de hadde tre fantastiske vokalister som gjorde denne jobben, i et show der de satte Dire Straits fullstendig i skyggen. – Det finnes ingen andre band som kan gjøre en bedre jobb uten at noen av hovedpersonene er med, skrev jeg da. Så kan man spørre om ikke sangeren Sweet Pea Atkinson (som dessverre døde i fjor) også var en hovedperson i denne sammenhengen?

Brian Wilson laget de fleste sangene for The Beach Boys. Men han sluttet å turnere med gruppa i 1965, og var ikke med da de herjet som best på hitlistene. Ni år gamle meg hadde sannsynligvis tatt godt imot en konsertbillett med gruppa i 1966 likevel. Dagens utgave, der Mike Love er eneste originalmedlem, hadde jeg ikke brydd meg om lenger. Men Brian Wilson selv, med de gamle Beach Boys-sangene, framført med et helt nytt band, er noe av det mest overveldende jeg har opplevd på konserter i det nye århundret.

[ Brian Wilson og Paul McCartney: To av de største i popmusikken blir 80 samtidig ]

Da Creedence Clearwater Revival ble oppløst turnerte bassisten og trommeslageren videre under navnet Creedence Clearwater Revisited. Uten den helt store suksessen. Hovedmannen John Fogerty holdt seg lenge borte fra scenene. Da han kom tilbake var det under sitt eget navn. Han fylte fortsatt store saler, men hadde han hatt vilje til å skrive Creedence Clearwater Revival på plakaten, med en innleid rytmeseksjon, hadde publikum vært mangedoblet.

Genesis nådde nye høyder da Phil Collins ble forfremmet fra trommeslager til sanger, etter Peter Gabriels avgang. Fleetwood Mac har vært mange slags band i årene løp – hele tiden med Mick Fleetwood (trommer) og John McVie (bass) som rød tråd. Verdens beste band to ganger, i to helt forskjellige utgaver. Slike suksesshistorier er noe helt utenom det vanlige. En 90-tallsutgave av Fleetwood Mac er helt glemt i dag. Jeg tenker heller ikke at jeg må oppleve dagens utgave av gruppa, der Neil Finn fra Crowed House er hentet inn for å erstatte oppsagte Lindsey Buckingham. Selv om Finn er en av mine favoritter i sin egen gruppe Crowded House. De ble forresten heller ikke helt de samme igjen etter at trommeslageren Paul Hester sluttet i 1994.

Sex Pistols fortsatte en stund uten Johnny Rotten, men de ble ikke tatt på alvor. Heller ikke The Clash uten Mick Jones på gitar klarte seg pesielt godt. Jeg forsøkte å beholde entusiasmen i de årene Shane MacGowan var ute av The Pogues, men fikk det ikke helt til. Men jeg har også fått problemer med The Specials, selv om sangeren Terry Hall fortsatt er på plass.

The Yardbirds er kjent for i tur og orden å ha Eric Clapton, Jeff Beck og Jimmy Page som gitarister på 60-tallet. Mange vil bli overrasket over at de fortsatt eksisterer, med trommeslager Jim McCarty som eneste gjenværende fra glansdagene. Mot slutten av 1968 var også han ute, da Jimmy Page oppfylte gamle kontrakter ved å turnere med en ny gjeng, under navnet New Yardbirds. Mange var nok skeptiske til at sangeren Keith Relf ikke lenger var med. Det var kanskje lurt at denne besetningen bestemte seg for å skifte navn til Led Zeppelin.

Jeg har ikke likt Pink Floyd etter at bassisten Roger Waters sluttet, men kan tenkte meg å se trommeslageren Nick Mason spille deres gamle låter i sitt eget Saucerful Of Secrets. Det kommer litt an på hvem man utgir seg for å være. Et godt kopiband er heller slett ikke å forakte. Popmusikken må venne seg til dette, på samme måte som Mozart, Beethoven og Grieg ikke er til stede når musikken deres framføres live.

I 2006 skrev jeg om en trippelkonsert med 60-tallsheltene Herman’s Hermits, Tremeloes og The Animals i Oslo. I alle de tre gruppene var det da bare trommeslagerne som var igjen fra glansdagene. Dette gjorde denne turneen ekstra spesiell, mente trommeslageren i The Tremeloes, da vi stilte spørsmål om relevansen. At dette var spesielt mente også Peter Noone, han som var Herman i The Hermits, men som nå var langt unna i USA. «Hermanless Hermits», kalte han denne utgaven av gruppa, i en av de få kommentarene hans som egnet seg på trykk. – Queen turnerer uten Freddie Mercury nå, sa den svenske promotøren, og hadde utvilsomt rett i det.