Iron Maiden fyrte opp sankthansbålet på Tons of Rock

---

5

KONSERT

Iron Maiden

Tons of Rock, Oslo

---

Tons of Rock har doblet kapasiteten, og dermed kunne 30.000 oppleve Iron Maiden på en av sine beste konserter de har spilt utendørs i Oslo. Det britiske bandet skulle spilt på Tons of Rock i 2020, men siden den festivalen ble avlyst på grunn av koronaepidemien så det ut som om bandet igjen skulle glippe for den norske metalfestivalen påfølgende år. Da også den ble utsatt, og første mulige fysiske festival tegnet seg for 2022, falt brikkene på plass igjen. Iron Maiden og Tons of Rock er som skapt for hverandre, begge helt i kjernen av hva denne musikken og kulturen og tradisjonene rundt den står for.

Se bildene og les alt om Tons of Rock 2022 her.

Det var et band som kanskje var en anelse gråere i håret, men det var kanskje Tons of Rock også. Vokalist Bruce Dickinson hadde uansett gråstenk vunnet tilbake mye av stemmen som var rusten ved forrige korsvei. Bandet er dessuten så samkjørt at det er en ren fryd.

Åpningen med de tre låtene fra albumet «Senjutsu», med tittelsporet som første låt etter at den obligatoriske «Doctor Docktor»-introen er unnagjort, blir en konsertmessig manifestasjon av albumet som kom ut i fjor høst, seks år etter forrige studioalbum. «Senjutsu» er blant bandets aller beste på svært mange år, like komplekst som ambisiøst. Begynnelsen på konserten blir også en tematisk påminnelse om at Iron Maiden på ingen måte lever i en boble avsondret fra verden for øvrig.

[ Tunge riff og solskinn over Ekeberg (+) ]

Åpningskuttet, med Nicko McBrains krigstrommer, er avledet av det japanske ordet for strategi og taktikk, og strekker seg mot ti minutter alene. Verken det eller etterfølgende «Stratego» eller singelkuttet «The Writing On The Wall» utgjør direkte lette innganger på et show fra et festivalband folk har sultet etter å oppleve gjennom to år med pandemi. Det minner oss om at «Senjutsu» er et slags konseptalbum, og igjen er det krig, konflikt og apokalypsefrykt som preger tekstene, slik nettopp «The Writing On The Wall» indikerte da den først ble lansert som en animert videoversjon over et mytologisk krigsscenario inspirert av måten Rammstein lanserte sin «Deutschland» på.

[ Disse bandene bør du se på Tons of Rock ]

Tons of Rock-konserten blir på mange vis et begynnende ekko av Iron Maidens konseptuelle «A Matter Of Life And Death», skyttergrav-allegorien av et album som de i 2006 kompromissløst spilte i sin helhet under turneen som tok dem til Vallhall i Oslo. Den gangen bare påhengt en kort hale klassiske Maiden-hits på slutten. Like «strengt» er det ikke denne gangen, men med den monumentale åpningen sentrert rundt «Senjutsu» som en del av festivalsettet, blir den første halvtimen viet det nye albumet. Iron Maiden vil at vi skal vite at de fortsatt er en kreativ kraft å regne med. De spiller ikke bare et par nye låter for syns skyld, men bruker dem som en introduserende syklus for å tilkjennegi en slags tematisk overbygning rundt konserten der nettopp krig og undergangsfølelse er dominerende.

«Stratego» og «The Writing On The Wall» leder oss inn i mellompartiet, og forsterker konsertens apokalyptiske lysskjær. Ut i andre låt kommer Eddie – Iron Maiden-maskoten - nå som en demonisk japansk samurai som vandrer rundt på scenen med sverdet hevet. Det hele er virkningsfullt og overstadig, og lover godt for resten av kvelden også visuelt. Om tematikken har et alvorsskjær over seg, skal det likevel underholdes. Etter de tre første låtene skifter da også scenografien fra japansk tempelmystikk til vestlige kirkeornamenter. Vi er inne i Bruce Dickinsons egen sfære med «Revelations» fra «Piece Of Mind», en av få Maiden-låter skrevet alene av Dickinson hvor han med sine Aleister Crowley-mystifiserende irrganger skaper et slags apropos i den mørke helheten.

Iron Maiden kjører stramme show hvor lite overlates til tilfeldighetene, men for en gangs skyld går Dickinson ut av rollen og snakker til publikum, noe han vanligvis ikke gjør. Nå har han tydeligvis behov for å si at det vi har vært igjennom er «epic shit», men at denne kvelden er vi samlet igjen, ja, hele verden er samlet igjen, også med tanke på alle som nå følger bandet gjennom hele turneen. «Vi er alle blodsbrødre», som han sier, og dermed er det klart for «Blood Brothers» fra «Brave New World», selv om teksten ikke er like positiv og optimistisk som Dickinsons tale. Den bærer med seg beskrivelsene av de sønderbombede gatene der spedbarn blir brent, og blir i all festingen en sørgelig aktuell låt i våre dager.

[ Det ble tidenes største OverOslo - se alle bildene og les anmeldelsene her ]

Så er det bare å korse seg idet scenen går i rødt og «Sign Of The Cross» kommer som et fryktladet øyeblikk inspirert av inkvisisjonens djevelske intoleranse og forfølgelse. Det kunne blitt dystert, men Iron Maiden er seg sitt publikum bevisst. Adrian Smith og Dave Murrey styrer det hele med gitarspillet mens Steve Harris er bandets store vektstang, bassisten som har den største autoriteten i metaluniverset. Han bærer på ingen måte preg av at han dagen før Tons of Rock-konserten ble taklet så det sang av Backstreet Girls-gitarist Petter Baarli i den obligatoriske fotballkampen mellom Iron Maiden FC og et lokallag.

I «Sign Of The Cross» kommer Dickinson i kappe løpende rundt med et stort og lysende kors i en tung og drivende god versjon, selv om kanskje ikke denne låten heller er den hiten showet trenger på dette tidspunktet. De titlene kommer til gjengjeld like etterpå, først litt forsiktig med «Flight Of The Icarus», så «Fear Of The Dark», med en fin gitarintro fra Murrey, før Dickinson gjør entré som lyktemannen, i et rollespill med lang maskerade-nese.

Dickinson spiller rollene sine fullt ut, tilpasset låtene og de ulike scenarioene de hinter til. Han er så karismatisk og ledende som bare han kan være på sitt beste, og han drar bandet med seg, for øvrig så samspilte og på rekke at en fotballtrener ville vær stolt. Etter den medrivende og kontante «Fear Of The Dark» er Dickinson bak sprinklene, og synger seg inn i en seig og god intro til galgebakken. Så klar og fyldig har ikke stemmen hans vært på mange år, og den gjør «Hollowed Be Thy Name» til en ren triumf fra et band som når de stiller hele økserekka i front, er helt uslåelig. Løkka dingler over Dickinson, Murrey kjører showet med en infernalsk riffpisk. Nå er det planken ut, og idet introen til «The Number Of The Beast» kommer er Ekebergsletta solgt. Signaturlåten «Iron Maiden» blir et regelrett «statement» før det er slutt. Midlertidig.

[ Han gitaristen der med Johnny Depp» korona-utsatt  ]

Første ekstra er «The Trooper». Eddie kommer ut igjen, men slås tilbake av Dickinson i britisk uniform, veivende med et stort norsk flagg. Mer effektivt blir det ikke. Så andre ekstra, kveldens største låtmessige overraskelse som kommer i form av «The Clansman» fra «Virtuel XI», ett av de albumene i Maidens historie (den uten Dickinson) man helst vil glemme.

Nå står låten fram som en keltisk powerrocker av klasse, men kan selvsagt ikke måle seg med «Run To The Hills» når det gjelder appell. Derfra og ut, med Churchills mobiliseringstale og «Aces High» komplett med flyet dinglende i taket, settes punktum for en konsert som på alle vis varslet at verden er normal igjen, at konserter kan bli større enn størst, og at de aller beste bandene kan levere på alle høyeste nivå. Med litt alvor i bunn av det hele viste Iron Maiden at vi kanskje er ute av mørket for denne gangen, men ikke uten å antyde at lyset er en illusjon i en verden hvor monstrene ikke er like morsomme og teatralske som Eddie. Tvert imot handler Iron Maiden om monstrene som bor i oss alle, i mørket vi alle frykter, men på en kveld som under Tons of Rock skaper det folkefest.

Se bildene fra Iron Maiden-konserten: