Kultur

«Elvis» skinner i gullstøv og glittersteiner

Baz Luhrmann er en stor Elvis-fan, og serverer et spektakulært spetakkel skapt for svært IMAX-lerret.

«Elvis».

---

5

FILM

«Elvis»

Regi: Baz Luhrmann

Aus./USA – 2022

---

Det er ingen bombe at Baz Luhrmann er en stor Elvis-fan. Rockekongens bredbente jumpdress-camp er nærmest skreddersydd for en regissør som trives best i en tilstand av ekstatisk hysteri, og han prøver å kondensere det korte livsløpet til Elvis Presley (Austin Butler) på lynkjappe to timer og førti minutter. Baz kan lage helt fabelaktige filmer så lenge historiene matcher hans bombastisk-flamboyante toneleie; som «Romeo + Juliet» (1996) og «Moulin Rouge!» (2001) – men det begynner å bli lenge siden han sto bak noe som føltes vesentlig. Det har passert ni år siden vi sist så Luhrmann på kino med den skuffende syntetiske F. Scott Fitzgerald-filmatiseringen «The Great Gatsby», men han var i mellomtiden aktivt involvert i den kortlevde Netflix-serien «The Get Down». «Elvis» er mye nærmere komfortsonen til en regissør som har en tendens til å få alle filmer til å se ut som scenemusikaler dekorert med glittersteiner, og er hans mest vellykkede på over tjue år.

Selv de av oss som i utgangspunktet ikke har noe nært forhold til kongen (og lener oss mer i Chuck D-retningen) kan fortsatt sette pris på denne ekstravagante storproduksjonen. I Luhrmanns tolkning blir dette en blanding av en superhelt-opprinnelseshistorie og en amerikansk tragedie, som eksploderer i glittersteiner, gullstøv og rosa fyrverkeri. Han gir filmen en forrykende energi under den første halvparten, med et klippetempo som kunne gjøre Michael Bay svett. Den andre halvparten roer tempoet betraktelig, mens Elvis styrter ned i sin forutbestemte skjebne som erketypisk showbiz-skrekkhistorie. Luhrmann fanger veldig bra opp hvordan Elvis ble et skandaløst, trusefuktende sexsymbol på femtitallet, som representerte en seksuell oppvåkning for en generasjon med forknytte unge kvinner (og menn). En rebelsk opprører mot den puritanske tidsånden i femtitallets USA, og en trussel mot rasismen som dominerte sørstatene.

«Elvis».

Filmen freser frem og tilbake på tidslinjen til Elvis; fra hans oppvekst i et svart nabolag i fattigste Mississippi, til den triste pilletrillertiden han snøvlet seg igjennom sitt evigvarende Las Vegas-engasjement på vei til en tidlig grav. «Elvis» legger stor vekt på hans entusiasme for afroamerikansk kultur, og vennskap med forbilder som B.B. King (Kelvin Harrison Jr.), Little Richard (Alton Mason) og Sister Rosetta Tharpe (Yola) – mens det er opp til å oss å vurdere om Elvis bare lot seg inspirere, eller regelrett stjal fra dem. I en nøkkelscene fra barndommen ser vi Elvis bokstavelig tatt bli dratt mellom en svett bluesklubb og et gospeltelt, som legger grunnlaget for hele hans karriere som artist. Elvis var en livslang tegneserie-fan som elsket den tenårige superhelten Captain Marvel jr., noe Luhrmann understreker ved å forvandle Elvis til en tegneseriehelt.

Den store superskurken er «oberst» Tom Parker (Tom Hanks), en diabolsk lurendreier med diffus fortid og bred erfaring fra omreisende tivolier, portrettert som en psykopatisk parasitt. En reptilsk Jabba the Hutt-manager som utelukkende er opptatt av å melke maksimal profitt fra «vrikkegutten min» (grøss!). I en normal film ville denne burlesk-groteske karikaturen ha skakkjørt hele historien, men Luhrmann legger seg på et så febret toneleie at Parker sklir sømløst inn i helheten. Dette er med god margin er den mest hatverdige skikkelsen Tom Hanks har spilt i hele sitt liv. Fremfor å fokusere på den sørgelige «Fat Elvis»-perioden vender Baz Luhrmann blikket bort fra Presley på sitt mest stakkarslige - og fokuserer på at han selv i sin mest reduserte form beholdt den kraftfulle stemmen. Mot slutten blandes virkelighet og fiksjon såpass sømløst at det er umulig å skimte hvor filmen ender og arkivopptakene starter.

«Elvis».

Luhrmann kan lett forestille seg et alternativt livsløp der Elvis gjorde opprør mot rasismen i sørstatene, marsjerte med Martin Luther King Jr., spilte inn musikk med James Brown, dro på verdensturne og spilte inn en rekke filmklassikere. Men isteden flakser Tom Parker foran enhver korsvei som en sulten gribb, og setter en effektiv stopper for alt han ikke kan utnytte for egen vinning. Det er i denne konstante dragkampen mellom kreativ integritet og kommersiell kynisme filmen fungerer best, og vi virkelig kan føle engasjementet til Luhrmann. Energinivået dupper grådig i scenene som sirkler rundt Elvis’ ekteskap med Priscilla (Olivia DeJonge) og deres datter Lisa Marie. Muligens fordi regissøren hadde tett kontakt med begge under produksjonen, og var tynget av ansvaret med å yte dem rettferdighet. Austin Butler gjør en helt solid prestasjon som en ung Elvis (og fremfører sangene i denne perioden selv), men ting begynner å skurre litt mens han portretterer Presley mot slutten av livet. Hans Elvis er en sensitiv mammagutt som stadig blir hetset for å være feminin, og Luhrmann fotograferer ham flere ganger som et slags queer-ikon. Noe som definitivt er et… stilvalg.

«Elvis».

Jeg vet ikke om Luhrmann prøver å understreke at Presley var en enfoldig sjel uten nevneverdig dybde, eller hvorvidt det mest skyldes Butlers spillestil – men å beskylde en Baz Luhrmann-film for å være overflatisk blir litt som å kritisere vann for å være fuktig. Omtrent hvert eneste sekund er teppebombet med musikk, som ofte er bearbeidet med nye elementer og remikset (med bidrag fra bl.a. Nardo Wick, Swae Lee og Doja Cat). Noe som kunne ha blitt helt forferdelig, men bidrar til å gi filmen eksplosiv energi. «Elvis» har i det minste en unik innfallsvinkel og personlig særpreg. Jeg har ingen problemer med å forestille meg at enkelte eldre Elvis-fans vil hate dette med rødglødende intensitet, men selv vil jeg mye heller oppleve Baz Luhrmann i full kreativ vigør - fremfor å se enda en konvensjonell biografi-film, som pliktskyldig rekonstruerer høydepunkter fra karrieren til en ikonisk artist.

P.S. Luhrmann uttalte nylig at han har en alternativ «director’s cut» på fire timer, så det er ikke utenkelig at en lengre versjonen av filmen med tid og stunder slippes på hjemmekinomarkedet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen