Sigrid satte solid punktum for OverOslo

---

5

FESTIVAL

Sigrid

Bigbang

Team Me

Lars Vaular

OverOslo, lørdag 18. juni

---

Sigrid var hovedattraksjon på OverOslo allerede i 2018. Mye har skjedd i mellomtida. Neste uke er hun på Glastonbury-festivalen i England. Det blir ikke mye større. Og likevel: «Det er dritstas å være her», sier hun. Du kan ta jenta ut av Ålesund, men ikke Ålesund ut av jenta. Sigrid forteller at hun har gode minner fra forrige gang, selv om hun da brakk en tann (hvordan?), slik at opptredenen ble med henne et godt stykke videre.

Konserten denne gangen begynner litt forsiktig med «It Gets Dark», men det skal fortsatt skal være lyst en god stund til. «Risk of Getting Hurt» viser fram de beste sidene ved kunsten å lage gode sanger, og å framføre dem slik de fortjener. «Sucker Punch» kommer som konsertenes første store hitfavoritt. Den lettsidige poplåten «Thank Me Later» er flott å holde varmen til. Og det ser ganske stilig når Sigrid et øyeblikk går tilbake til bandet og synger «Head On Fire» sammen med dem.

Bandet går av scenen en stund, mens Sigrid setter seg ved pianoet og synger «Home To You» alene. En sang som handler om å reise hjem til Ålesund til jul. Den fungerer fint en kjølig kveld i juni også, og Sigrid beklager at hun ikke går med ullsokker på scenen som hun har lovet mor. Hun tar derimot på seg en varmere genser, før «Plot Twist» skrur opp varmen et hakk til. «Don’t Kill My Vibe» tar den ikke ned igjen, for å si det sånn. «Mistake Like You» viser fram den såreste, sterkeste stemmeprakten i løpet av konserten. Hun tar også med «aleneversjonen» av «Bad Life», samarbeidet med det britiske tungrockbandet Bring Me The Horizon. Med publikumsyndlingen «Strangers» er det slutt på hoveddelen av konserten.

[ Pet Shop Boys på OverOslo - høyt oppe blant de største  ]

«Grow» presenteres som en passelig rolig sang mot slutten av kvelden. «Mirror» pisker opp stemningen med housepiano for ekstra dansemoro. Punktum finale kommer med den følsomme hymnen «High Note», som må være skrevet spesielt for å avslutte kvelder som denne. Sigrid klarer kunststykket å presentere strøken, velprodusert pop med en personlighet som gjør henne helt spesiell i popverdenen.

[ Alicia Keys: Smilende soulstjerne i Oslo Spektrum ]

Lørdagen skulle begynt med deLillos. Så fikk Lars Lillo-Stenberg korona. Inn kom Bigbang, som også var her sist det var vanlig festival, i 2019. Man finner vel neppe en mer lokal helt enn Øystein Greni på Grefsen, og med bare noen timers varsel reddet reddet han begynnelsen på kvelden, sammen med Olaf Olsen på trommer og Petter Unstad fra Kråkesølv som vikar på bass. Greni ønsket velkommen til fjells, og spilte «Welcome To The Mountains».

Gruppa er store nok til å være hovedattraksjoner på de største norske festivalene, men her var de altså tilbake som oppvarmingsband, med det Greni spøkefullt kalte «et kort effektivt sett fullt av hits». Her er «Saturn Freeway» og «Wild Bird», og den aller største, «Girl In Oslo», til slutt. Selv om de er vant til å spille senere på festivalkveldene kan jeg forsikre om at sangene gjør seg utmerket i varm ettermiddagssol.

[ – Mer stolt nå enn jeg har vært noen gang: Øystein Greni feirer 30 år med Bigbang, med fem helt spesielle konserter (+) ]

Team Me er ikke snauere når det kommer til solskinnspop. Gruppa mistet kanskje litt av momentumet da de ble borte i noen år, men er overlykkelige for at så mange er kommet for å se «bandet fra skogen» på skogsscenen til OverOslo. Vi blir umiddelbart minnet om hvor fin deres lett psykedeliske lekegrindspop er - og hvor mange gode sanger de er i besittelse av. Nye «High Street» er like fin som gamle «Show Me». «Kick And Curse» introduseres som «en gammel indieslager fra Elverum». Og når de avslutter med sangen med den uforglemmelige tittelen «With My Hands Covering Both of My Eyes I Am Too Scared To Have a Look at You Now» flokker folk omsider seg rundt dem foran scenen og forsterker den gode feststemningen.

Lars Vaular avsluttet Øya som hovedattraksjon for fem år siden. På OverOslo treffer han et mindre hipt publikum, men får dem svært godt med seg i en liten time. Vaular er flankert av Kjetil Møster (saksofon og elektronikk) og Frode Kvinge Flatland (bass og elektronikk). Han har også med seg sin gode venn Girson Dias som sidekick gjennom mesteparten av showet. Det er svært høy stemning i gamle favorittlåter som «Rett opp og ned», «Fremover» og «Stripar» Etter denne euforiske festen tar han sjansen på å fremføre «Vi går opp», hans helt nye sang om rusreformen. Ikke akkurat en partylåt , men et viktig punktum for showet.

Siste kveld av OverOslo hadde også Datarock, Boy Pablo, Moyka og islandske Daði Freyr på plakaten, og ikke å forglemme Bjørn Tomren, som har vært en slags «artist in residence» gjennom alle festivaldagene. Som det har vært flere av enn noen gang før, seks totalt med de to a-ha-kveldene forrige helg. At området er herlig fritt for køer og annen klaustrofobi, med en generell svært hyggelig stemning, er også et pluss i festivalsommeren. Vi ser fram til fortsettelsen. Bare synd at det er et helt år til.