The Specials - ikke fullt så spesielle som før

---

4

KONSERT

The Specials

Piknik i Parken, Sofienbergparken

---

The Specials klarte ikke å gjenskape gammel storhet i Sofienbergparken fredag kveld. Kanskje var de ikke ute etter bare å gjenskape gammel storhet heller.

The Specials hører først og fremst til i den begivenhetsrike overgangen fra 70- til 80-tallet, da deres fornyelse av enda eldre ska-musikk fra Jamaica ble en farsott. For meg, og mange andre var de rett og slett verdens beste den gangen. Så lenge det varte. Gruppa ga seg så til de grader mens de var på topp, like etter at hadde laget soundtracket til opptøyene i britiske byer i 1981 med «Ghost Town». Siden kom de tilbake i forskjellige sammenhenger, uten grunnleggeren Jerry Dammers, men gjerne med yngre fans som Amy Winehouse og Lily Allen i gjesteroller på scenen.

[ Pet Shop Boys på OverOslo - høyt oppe blant de største  ]

De siste årene har det bare vært Terry Hall, Lynval Golding og Horace Panter igjen fra begynnelsen. Men de lagde det spennende albumet «Encore», som tok dem helt til topps på den britiske albumlista for aller første gang i 2019, med høyst relevante sanger. Budskapet til The Specials er dessverre minst like aktuelt i 2022 som i 1979. I år kom The Specials med albumet «Protest Songs», der de gjør sine versjoner av kjente og mindre kjente protestsanger. Tida er definitivt riktig for sånt, men The Specials gjorde dette i overraskende lite karakteristisk stil. De begynte kvelden i Sofienbergparken med en av disse, Staples Singers’ «Freedom Highway», som ikke satte umiddelbart fart i forsamlingen. Sanger som «Rat Race» og den tunge reggaen i «Man At C&A» minnet oss mer om hvorfor vi var her.

[ "Encore" - en spesiell anledning for The Specials ]

De fleste artister som er ute på turné holder seg til faste settlister. Uansett hvor de er kommer de samme sangene hver kveld. Når regnet bare høljer ned kan man velge ta mer hensyn til dette. For ei gruppa som The Specials kunne dette handlet om å gønne på med de mest hektiske sangene som kan skape liv og røre i den klissvåte forsamlingen foran scenen. I stedet får vi både «Friday Night, Saturday Morning» og «Stereotype», fra den lettere siden av repertoaret fra gamle dager. De skal ha honnør for å oppdatere seg selv i «Vote For Me» fra nevnte «Encore», men heller ikke den får nytt liv i denne forsamlingen. Også «The Lunatics Have Taken Over The Asylum» fra Hall og Goldings sideprosjekt Fun Boy Three blir for bedagelig.

[ Kveldens dronning: Grace Jones på Piknik i parken ]

Terry Hall har aldri fridd til sitt publikum som sanger, men viser seg fra en omgjengelig side der han går og damper på e-sigaretten gjennom hele settet. Stemmen er ikke helt i toppform. Gruppa som i sin tid bevegde seg mer enn noen andre på scenen står nå ganske stille, bortsett fra bassist Panter, som fortsatt «rör på sig». Men misforstå ikke. Jeg er ikke like sprek som før selv heller.

The Specials tar ikke lett på oppgaven, og holder seg som alltid med trompet og trombone som kan blåse i gang «A Message To You Rudi», til publikums store begeistring. Mot slutten blir det både «Too Much Too Young», «It Doesn’t Make It Alright», «Gangsters» og «Monkey Man» i rask rekkefølge, og mange begynner å hoppe rundt så gjørma i Sofienbergparken skvetter. Dette er nok til å minne oss om gammel storhet, men The Specials blir klemt mellom kravene til livlig nostalgi og relevant fornyelse.