---
4
FESTIVAL
a-ha
Simple Minds
Fay Wildhagen
OverOslo, fredag 10. juni
---
Endelig kunne folket samle seg på en festival som har vært utsatt to år på rad. Nå kompenserer OverOslo med å arrangere seks hele dager med festival, to av dem med a-ha som headliner. Vokalist Morten Harket lot det skinne gjennom at dette hadde de planlagt før pandemien satte en stopper for det meste, og kvitterte med en konsert som ble litt annerledes enn den ene de rakk i Oslo Spektrum før halsbetennelsen tvang bandet til å avlyse en hele fem arenakonserter i den pågående verdensturneen.
Det var lenge knyttet spenning til om også de to OverOslo-konsertene ville ryke, og Harket var kanskje ikke hundre prosent restituert etter at han fikk påvist laryngitt. Men selv med tilløp til gruff og en litt nølende «bære eller briste»-holdning, er stemmen hans fortsatt gudbenådet. Dessuten fikk han og bandet solid drahjelp fra et publikum som ikke lot seg be to ganger når han strakte ut mikrofonen. OverOslo-publikummet kan dessuten sitt a-ha. Da folk begynte å dytte som verst foran scenen i minuttene før konserten kom det lakonisk fra en sidemann at å «pushe 50 pluss» der og da fikk en helt ny betydning.
OverOslo-publikummet er voksent, og de har vokst opp med a-ha. Da Fay Wildhagen under sin konsert tidligere på kvelden spurte: «Har dere det bra! Skal dere se a-ha?», og ba de blant publikum som hadde sett a-ha før rekke opp hånden, var det liten tvil om at kjernefansen var til stede.
Wildhagen skulle selv se dem for første gang, men først etablerte hun en yr festivalstemning der og da med en sløyt og perfekt overbevisende konsert mens publikum satt og myste mot sola gjennom røyken og de fine teppene av gitarrock fra en artist som kunne røpe at den ene av to helt nye låter etter hverandre hadde fått teksten skrevet så sent som kvelden i forveien. Begge lover godt for hva som måtte komme ut av studio fra Fay Wildhagen også i framtida, og med 11 personer bak seg, blant annet to strykere, blåsere og to trommeslagere, gjorde hun storbandgitarrocken til en helt egen sjanger.
[ Verdenskjente artister i kø for Oslo i ukene som kommer - se lista her ]
Fay Wildhagen spiller også på OverOslos andre dag, og det gjør også Simple Minds, 80-tallsheltene fra Glasgow som en gang i tiden hadde alt som skulle til for å bli ett av verdens største band, men så kom de litt i skyggen av en viss irsk kvartett som fikk verdensherredømme. Men Simple Minds og den ubestridte sjefen Jim Kerr har på ingen måte gitt seg, og viste på OverOslo at de fortsatt er «Alive & Kicking». Jim Kerr hadde i likhet med sitt publikum denne kvelden et vist alderstillegg, men stemmen bærer som bare det. Med sjarm og publikumsfrieri i front for et fantastisk samspilt og energisk orkester ble de det perfekte festivalbandet med akkurat passe dose kjente hits innabords. De er ute på sin «40 Years Of Hits»-turné, men festivalsettet denne kvelden var atskillig mer komprimert enn de langt over 20 sangene de pleier å spille.
[ Her er guiden til den store festivalsommeren 2022 ]
«Act Of Love» kom først, og en etter en kom bandets mest kjente låter, sunget av Kerr og medvokalist Sarah Brown, mens hans karismatiske musikerrekke med blant andre gitarist og medgrunnlegger Charlie Burchill gjorde sitt til å løfte konserten. «Alle» ventet på «Don’t You (Forget About Me)», og den kom, men det var likevel en lan og seig «Belfast Child» som ble konsertens monumentale høydepunkt midtveis i et sett som oppskriftsmessig ble avsluttet med en kokende versjon av «Sanctify Yourself». Da hadde bandets vitale og faste trommeslager Cherisse Osei sjarmert festivalpublikummet i senk med kveldens råeste trommesolo.
Men det var a-ha folk hadde kommet for å høre. Når sola skinner, folket har den rette blandingen av fest og intens musikkiver innabords, og den bratte skråningen mellom scenen og Grefsenkollen restaurant oser av liv, er det få festivaler som slår OverOslo på stemning. Forventningene til a-ha ble innfridd. Sceneopplegget var en utendørsvariant av arenakonseptet de ellers reiser rundt med, og konseptet med å spille hele «Hunting High And Love» slik de gjorde også i Oslo Spektrum, var naturlig nok tatt ned til en time og et kvarters festivalsett som leverte publikum det de ville ha. Noen låter fra debutalbumet fra 1985, for øvrig utgitt samme år som Simple Minds kom med «Don’t You (Forget About Me)», har sin naturlige plass i et slikt festivalsett, og gledelig nok var «Here I Stand And Face The Rain» beholdt i en versjon som kledde kvelden idet mørket og de svarte og tunge skyene senket seg over Oslo-gryta langt der nede bak scenen.
[ Skrekkrock med ALice Cooper - se bildene fra norgeskonserten ]
Før det startet det hele fint og prøvende med «Sycamore Leaves» og fortsatte inn i «Swing Of Things» før festivalen løftet seg med coverlåten «Crying In The Rain», opprinnelig av Carole King. Samtidig er det lite ved a-ha som frir til publikum, selv på en festival som på alle vis er godt varmet opp på forhånd. Morten Harket kom i solbriller og en enkel gråhvit ullgenser, scenen helt tom med unntak av videostrømmen og den virkningsfulle livefilmingen av dem selv, og med Paul Waaktaar-Savoy og Magne Furuholmen på hver sin flanke.
Bak dem i skyggene på scenen det faste bandet Even Ormestad (bass), Erik Ljunggren (keyboards) og Karl Oluf Wennerberg (trommer), og bidro til et fyldig lydbilde og fine detaljer i en og annen omarbeidet og frisk versjon av låter som alle kjenner i overkant godt.
Publikum som alle åpenbart hadde sett Thomas Robshams dokumentar om bandet nå når den er lagt ut på NRK TV, fikk ingen konflikter, men heller ikke den store samhandlingen på scenen, verken mellom de tre hovedpersonene eller med de øvrige musikerne. Morten Harket oppfordret folk til å synge, mens Magne Furuholmen sørget for å holde litt publikumsprat i gang. Det nærmeste vi kom et «rørende» øyeblikk var da alle tre samlet seg rundt Furuholmens tangenter for et «gruppebilde» med bandets egen festivalfotograf.
Vi har sett avslutningskonserter på OverOslo av det spektakulære slaget, men a-ha stoler på egne låter og at framføringen er nok. På en måte er det jo det, men man skulle ønske at de ga litt mer enn bare det vante bildet av dem selv. Det som fungerer med utsøkt fingerspissfølelse i et arenaformat, blir fort litt stillestående på festival, og det preget særlig konsertens midtre del med låter som «We’re Looking for The Whales» og «Foot Of The Mountain».
Det er mektig og vakkert, popmusikk på sitt mest intelligente og velspilte, men festen startet først idet folk begynte å sige ned mot shuttlebussene og byen. Da rullet a-ha ut sine største hits: «Hunting High And Low», strålende versjoner av «The Sun Always Shines On TV» og «I’ve Been Loosing You», før de satte inn nådestøtet med en allsangprestasjon av Bond-låten «The Living Daylights» og helt til slutt en uselvisk «Take On Me» som reddet denne festen også.
[ Sigrid i Oslo Spektrum - se bildene her ]
Se flere bilder her fra OverOslo med a-ha, Simple Minds, Fay Wildhagen med flere:
[ Ziggy Stardust er 50 år (+) ]
[ «En midnattsolsdrøm»: Sjarmoffensiv uten retning (+) ]
[ Pop i uke 23: Politisk pop og sommerlige hyllester (+) ]
