– Vi har latt oss inspirere av Shakespeare, men vi har rydda litt opp i det

– Er det høljregn, og det har vi sagt hele tiden, så kan vi ikke gjennomføre. For de danser jo på tåspiss!

Etter å ha gått det som viste seg å være en tung motbakke opp mot toppen av operataket møter Dagsavisen Marit Moum Aune sittende under det svarte regissørteltet med blikket rettet mot scenen. Og scenen, det er operataket, dekket med spotlys, gressplen, blomsterbed og en opphøyd scene. Der skal ballettforestillingen «En midnattssolsdrøm» settes opp fra 9. til 19. juni, uansett vær (bortsett fra høljregn, da). Aune er regissør og koreograf på balletten sammen med Kaloyan Boyadjiev.

Tittelen minner kanskje om noe du har hørt før, for den er inspirert av Shakespeares mest populære stykke, «En midtsommernattsdrøm», men i en forenklet historievariant. Mens den originale forestillingen utspiller seg gjennom ett døgn i skogene utenfor Athen, foregår Nasjonalballettens variant på hele Norges operatak. Kostymene er laget så man skal kunne se vinden og været, noe man gjør, idet de to gudene Oberon og Titania vandrer elegant mot scenen i flagrende himmelblå drakter. Når Dagsavisen ankommer operataket er det to dager til premiere, og forestillingen skal gjennomgås i sin helhet for første gang.

[ Kyiv-balletten kan ikke vende hjem: – Vi må stå på scenen. Det er her vi kjemper ]

Tviholde litt i pandemien

Sommeren 2020, under virusets herjinger, satte Aune opp balletten «We are better now?» på operataket, etter forbudet mot å fylle salene inne. Å danse i par var heller ikke lov, og Aune måtte tenke alternativt. Par, kohorter og folk som bodde sammen kunne også danse sammen. Da ble castet bestående av et kjærestepar, et par som bodde sammen og et par som egentlig skulle gifte seg, men som fikk bryllupet sitt avlyst av pandemiens begrensninger. Ja, og så steppet moren og mannen til to av danserne inn, slik at alle parene Aune trengte var komplette.

– Moren til den ene danseren og mannen til en annen var jo ikke dansere, men vi trengte flere. Det ble ganske bra, altså!

I løpet av tre uker, midt i pandemien, bestemte hun seg altså for å bygge en scene på operataket. Hun beskriver det som at hun plutselig oppdaget et nytt scenerom, da hun så for seg taket fylt av et publikum. 100 sittende fikk de ha den gang. Denne gangen blir det 500. I år står ingen virus i veien for å fylle de store salene i operaen, men i samsvar med ballettsjef Ingrid Lorentzen, hadde Aune bestemt seg for å beholde minst tre ting fra pandemien.

– Vi fant ut at pandemien ikke bare skulle være et problem. Så vi satt oss ned og tenkte: Okei, hva er det vi kan beholde? Jo, turneer utendørs, definitivt. Besøke folk som vanligvis ikke får besøkt ballett, definitivt. Sette opp en uteforestilling på operataket, definitivt.

Pandemien fikk dem til å snu hodet og tenke nytt. De holdt opp til 60 forestillinger i fengsel, aldershjem og steder de vanligvis ikke er, for mennesker som vanligvis ikke oppsøker dem.

– Og denne scenen er det flere som har brukt siden, selv om den tidligere aldri ble brukt, sier Aune.

Med litt lavere billettpriser håper Aune og resten av gjengen bak forestillingen å være tilgjengelig for folk som vil se den.

[ – Vi er ikke vant til å se alder ]

Bekymringsløs

– Er uteforestillinger på operaen kommet for å bli?

– Nei, jeg vet ikke? Vi prøver nå, da. Vi får se, vi vet jo ikke hvordan dette går. Vi har premiere på torsdag og den er jo ikke ferdig ennå.

I fire uker har de jobbet med den, med unntak av et par fridager i mai og påske.

– Det er helt forsvarlig det, altså! Men vi har ikke sett den ferdig ennå, nei.

Latteren sitter løst. Aune er ved godt mot, til tross for at gjennomgangen de skulle ha for en uke siden ble avbrutt av styrtregn.

– Det har vært veldig spesielt vær de siste dagene. Man skjønner aldri hva slags vær det blir om en halvtime. Jeg tror det sitter en del mennesker hos Yr.no og er overarbeida.

At man må være litt sporty for å ta på seg det ansvaret Aune bærer nå, er hun selv ikke i tvil om. Man kan ikke bekymre seg så mye, og det gjør hun heller ikke.

Samarbeid og ulike utrykk

«En midnattssolsdrøm» er mer dans enn det er en fortelling, og Aune og Kaloyan Boyadjiev gjør regi og koreografi sammen. De har koreografert hver sine deler av forestillingen, og noe har de utarbeidet sammen.

– Vi har veldig forskjellige måter å jobbe på, tror jeg. Han er jo danser og mer klassisk orientert, mens jeg er improvisasjonsbasert koreograf og jobber mer med historiefortelling.

– Hvordan samsvarer det?

– Det vil vise seg, da. Det blir veldig forskjellige uttrykk. Det synes vi er litt fint, spennende og artig. Vi løser det sammen.

På scenen vil vi se totalt 18 dansere, hvorav to av dem er gudene Oberon og Titania.

– Shakespeare sitt stykke er jo en komedie som handler om forvirring, når ting blir snudd opp ned. Det gjør han jo bestandig, snur på reglene. Gudene blir forvirra, naturen blir forvirra, menneskene sine regler blir snudd opp ned, også rydder man opp i det igjen. Det har vi latt oss inspirere av, men så har vi rydda litt opp i det, og de eneste karakterene i Shakespeares stykke vi tar med oss, er gudene Oberon og Titania og ungdommene, sier Aune.

Balletten er full av ungdommer, og blant dem er det fire som skiller seg ut. To par, en liten vennegjeng, som det skjærer seg for på grunn av kjærlighet, der den ene blir valgt og ikke den andre. Gjennom årstidene og gudenes forstyrrelser blir menneskene irritert, men gudene påfører dem en slags straff.

– Og så snus alt. Den som elsket før elsker ikke lenger. Det er en liten intrige der, men mest av alt handler det om at vi føler at vi har kontroll på livene våre, også har vi egentlig ikke det.

Mens balletten er helt uten replikker, er én monolog inkludert i stykket likevel, som en del av musikken. Det er skuespiller Peter Bourke fra Globe Theatre i London som har lest inn monologen, som opprinnelig tilhører Titania, og som handler om når årstidene slår krøll på seg.

[ Drømmer om et liv i balletten ]

Interaktiv ballett

Selv om Aune mener det er helt forsvarlig å sette opp en ballettforestilling på under fire uker, er det ikke all verdens tid sammenlignet med andre stykker. Og sånn liker hun det.

– Alle prosjekter har forskjellig karakter. Det er klart man liker å ha kontroll, men her jobber vi med et stykke om at mennesket ikke har kontroll over naturen og været, og derfor er det innmari bra at vi opplever det her. Hva gærent kan skje? Vi får kanskje ikke hatt de gjennomgangene vi trenger, og får det kanskje ikke akkurat som vi vil, men forestilling blir det.

Å sette opp forestillinger i friluft er ikke nytt for Aune, som har satt opp både «Peer Gynt» på Gålå og «Spelet på Stiklestad». Selv om været ikke er det største hinderet, er det imidlertid noen utfordringer som følger. For i et åpent univers hvor alt synes, må alt av lys og scenografi stemme. Ting kan ikke fjernes underveis, rekvisitter må tåle vind og regn hele døgnet og lyssettingen er begrenset.

– En dag er det sol, en annen dag ikke. Og vi får ikke manipulert lyset her. Derfor har vi noen solbriller, et par gule og et par blå. Prøv de, så skal dere få se hva slags effekt de har.

Hun rekker oss et par gule og blå briller som kan minne om 3D-brillene man fikk på kino en gang i tiden. Når sommeren kommer på scenen, og danserne skal skildre høy temperatur og sol, blir publikum bedt om å ta på de gule brillene, mens de blå brillene står for vinter.

– Vi synes det er veldig barnslig og litt artig. Se, da! Det skjer noe med rommet. Prøv og se forskjellen! Dette er interaktiv ballett, skal jeg si deg. Er det ikke bra, da?!

Aune tar med seg entusiasmen sin over i et tilbakeblikk til da hun var ung regissør og fikk høre fra en skuespiller på Nationaltheatret at hun hadde et skikkelig imageproblem.

– Haha! Kunne ikke bli regissør jeg, vet du, med et slikt imageproblem.

[ Kjærlighet før murens fall (+) ]

Skjerpa som tosk

At Marit Moum Aune er en dame med flere baller i luften samtidig, er det ingen tvil om. I høst skal hun sette opp «Dødsdansen» av August Strindberg på Nationaltheatret, og tidligere i år gjorde hun storsuksess med serien «Made in Oslo», som fikk strålende anmeldelser av samtlige kritikere. Serien, som er full av dialog og dramatikk, kan sies å være det motsatte av en replikksfri danseforestilling.

– Det er jo fantastisk. Når man har holdt på i så mange år som jeg har, er det lett å tenke at «det her kan jeg». Men det er en skikkelig felle, altså. Jeg føler meg noen ganger som en tosk når jeg jobber med dans, og den følelsen synes jeg er nyttig. Da blir jeg skjerpa.

Men helt fri for dans er «Made in Oslo» ikke. En sentral karakter, Stella, som er stedatteren til hovedkarakteren, er ballettdanser på satsningsnivå.

– Da jeg fikk manuset var det nevnt at Stella var ballettdanser, men ikke at hun var på det nivået. Vi har jo sånne som Stella her, og det var veldig tilgjengelig for meg å beskrive hva slags ambisjoner slike barn kan ha. Jeg har sett at det er høyst frivillig blant dem som står og trener her hver eneste dag. Den pasjonen Stella har i serien var jeg veldig opptatt av, for den kan jeg kjenne meg igjen i. Når man puster gjennom det man gjør.

Det er Erle Østraat som spiller Stella i serien. Kanskje kan man si hun er en del av Aunes stall.

– Erle har vært med i både «Gjengangerne» og «Hedda Gabler» som jeg har satt opp, og hun var også en av barna som var med på taket i 2020.

[ Kate Bush mot toppen igjen med «Running Up That Hill» ]

Alle velkommen

Billettsalget tyder på at dette er noe folk ønsker å få med seg. Både premieren og den første søndagsforestillingen er utsolgt. Balletten varer en times tid og er litt mer lettbeint en balletter flest.

– Er opera og ballett for utilgjengelig ellers, synes du?

– Nei, men jeg tror det ligger i sakens natur at opera og ballett har vært et sted i hele verden som en viss del av befolkningen oppsøker. Jeg har sett hvem som har kommet på mine forestillinger, men på uteforestillingen i 2020 møtte jeg et helt annet publikum. De siste årene har jeg blitt mer opptatt av å møte folk. Det er lett å tenke at vi er her for dette huset, men vi er ikke det, vi er her for publikum. Vi er forplikta til å nå ut.

– Men vi liker hele publikummet vårt, også de faste, for de elsker jo det her, svarer Aune.

Klokken nærmer seg prøvetid og danserne har kommet fra sminken og satt seg til å tøye. Etter et par prøveforsøk på åpningsnummeret er de i gang, og en etter en imponerer danserne i frodige fargepaletter og komplisert samspill. Aune er på plass i regissørstolen igjen, med det samme skjerpa blikket rettet mot scenen.

– Da var det ferdig! Dette var bare en test, roper hun idet denne prøveforestillingen, som finner sted to dager før premieren, er ved veis ende.

Se flere bilder fra prøveforestillingen nedenfor.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen