Kultur

En stille opprører i pels

«Jeg foretrekker å la være», sier Bartleby, og åpner dermed opp for en av litteraturens mest gåtefulle fortellinger. I Espen Klouman Høiners nydelige teaterversjon forsterkes tekstens mytiske kraft.

---

5

TEATER

«Bartleby»

Av Herman Melville

Regi og dramatisering: Espen Klouman Høiner

Med: Isak Holmen Sørensen, Mira Dyrnes Askelund, Jon Lockert Rohde

Trøndelag Teater

---

Med denne ene setningen, «Jeg foretrekker å la være», framført lavmælt og helt uten brå fakter av kopisten Bartleby, skrev «Moby Dick»-forfatteren Herman Melville seg inn i historien som en novellens mester. Personen Bartleby selv står igjen som en av litteraturhistoriens underligste figurer, men når kunstnerensemblet Espen Klouman Høiner, Signe Becker og Camilla Vatne Barratt-Due legger inn bud på å tolke han for en ny tid, blir han med ett mer håndgripelig. Pakket inn i fortidsmenneskets ham og med inderligheten som peilemarkør, skaper trioen en besnærende og original gjenfortelling for scenen av «Bartleby, the Scrivener: A Story of Wall-Street» og hovedpersonens vegring mot å leve opp til andres og egne forventninger og den funksjonen han er gitt i fellesskapet.

Ekstraforestillinger av «Bartleby» spilles nå i Trondheim før stykket kommer til Oslo i midten av juni.

Espen Klouman Høiner har tidligere oppført stykkene «Vi, folket» og «Den skinnende byen», sistnevnte nå i vinter på Torshovteatret i Oslo, begge med scenografi, lys og kostymer laget av Signe Becker og med Camilla Vatne Barratt-Dues musikk, og begge med «Amerika» som bakteppe for teksten, skrevet av Høiner selv. «Bartleby» er derimot skrevet for snart 170 år siden, og kan heller knapt av den grunn regnes som et tredje stykke i en trilogi. Oppsetningen har dessuten blitt utsatt hele fire ganger på grunn av pandemien, så premieren skulle opprinnelig funnet sted lenge før urpremieren på «Den skinnende byen».

Likevel kan dette stykket, så absurd, mørkt og humorspekket det er i sin spørsmålsstilling rundt eksistensialisme og hva som driver Bartleby som «unntaksmenneske», ses på som en slags tredje installasjon i Høiner og kompaniets forestillinger om Amerika, som begrep, land og mytologi. Høiner har selv oversatt og regissert stykket, og valgt en dramatisering som ligger tett opp til novellens form.

«Bartleby»

Handlingen finner sted på Wall Street, på et advokatkontor i en oppgangstid hvor ledelsen har behov for å ansette en ny kopist. Sjefen på kontoret velger å gi jobben til Bartleby, som framstår som både arbeidsom og anstendig, i kontrast til andre av hans ansatte, Turkey og Nippers, som av ulike årsaker er ubrukelige enten før eller etter lunsj. Bartleby derimot kopierer det han skal og mer til, helt til han en dag blir bedt om å lese korrektur. Svaret kommer overraskende: «Jeg foretrekker å la være». Den noe konfliktsky sjefen takler den uventede avvisningen dårlig, men uansett hva han ber om av forklaringer eller hva han pålegger Bartleby av oppgaver, blir svaret det samme. «Jeg foretrekker å la være». Snart slutter Bartleby også å kopiere, han slutter kort sagt å være til som en fungerende medarbeider, som menneske, og stemningen blir raskt trykkende.

Høiner og hans kunstneriske team tilnærmer seg «Bartleby» med stillhet, underliggende humor og stor undring, med teksten som sentralt utgangspunkt for en gjenfortelling av historien snarere enn som utspilt drama. Tre skikkelser er på scenen, nakne men dekket av pels, som fortidsmennesker ved forstandighetens opprinnelse. Novellen selv er uten store fakter, og Bartleby er på ingen måte aggressiv i sin avvisning av omgivelsene. Tvert imot svarer han stille og rolig på sjefens ulike tilnærmelser, enten han uttrykker bekymring for Bartlebys ve og vel, søker å forstå han som menneske, eller han blir mer forlangende og stadig mer desperat ettersom arbeidstakeren hans trekker seg stadig mer unna, forrykker balansen i kontorfellesskapet eller i siste instans insisterer på å «la være» å fjerne seg fra lokalene selv når sjefen går til det drastiske valg å flytte hele geskjeften til en annen bygning.

«Bartleby»

De tre skuespillerne på scenen, rolige, sensuelle og nesten intime i pelsen, er lavmælte. To av dem veksler på å fortelle Bartlebys «livshistorie», mens Bartleby selv i stadig større grad trekker seg tilbake og ut av scenens fokus. Barratt-Dues nydelige musikk og lydtepper, innimellom stykket opp med sakral sang, gjør den inderlige atmosfæren både intens og dobbeltbunnet. Sammen med Signe Beckers myke kostymer og en scenografi dominert av store og foldede draperinger av svarte og hvite tøystykker og store «seil» liggende på gulvet og opp langs siden, som i en omskiftelig dans, understrekes ytterligere den dempede intensiteten i det som utspiller seg.

«Bartleby» ble skrevet i 1853 etter at Melville ga ut kolossen «Moby Dick», som en del av en gjenytelse til forlaget som utga magasinet Harper’s Magazine. Trolig ble han som andre kunstnere dratt mellom det forlangende og det forventede, og det han selv ønsket å skrive. Enn så surrealistisk og absurd historien om Bartleby er, full av symbolikk og mangel på logiske konklusjoner, kan den ses som et verk som diskuterer kunstens overlevelse i møtet med kommersielle krefter, og retten til å selv definere sin egen virkelighet og vilje. Bartleby nekter ikke å gjøre noe. Han foretrekker å ikke gjøre noe, og i det ordvalget, som ikke er en benektelse, men nærmest et forslag, setter han omgivelsene i sjakk.

«Bartleby»

«Bartleby» er en forestilling som lenge etter siste scenebilde fortsetter å vokse i sin gåtefullhet, helt i tråd med virkningen også novellen har på den som leser. Det er nettopp denne gåtefullheten Høiner framhever og vektlegger i måten han dramatiserer stykket på – og instruerer skuespillerne på. Regien lar tiden bli en medspiller i seg selv, og i sine heldekkende drakter og statiske ansiktsmasker utstråler de tre på scenen søken og undring, løsrevet fra tid og sted, og satt inn i en slags uskyldens urtid lenge før mennesket slik vi kjenner det kludret til det meste. Slik kan man se de «dyreliknende» premenneskene som et slags økofilosofisk bindeledd mellom «Bartleby» og «Den skinnende byen», som i sin fortelling om de første kolonistene gikk tilbake til et urlandskap symbolisert gjennom den enorme pelskledde bisonen. I dette mytiske rommet løsrevet fra alt gjenkjennelig skapes så grunnlaget for videre assosiasjoner rundt livsgrunnlag, overlevelse og motstandskraft.

Nyeste fra Dagsavisen.no: