«Plakater leses i forbifarten. Legg derfor all kraft i et velrettet slag. Bruk oppsiktsvekkende tegninger eller framtredende ord som vekker oppmerksomhet. Jo enklere, jo mer slagkraftig», sto det skrevet i Aps tidligere partisekretær Haakon Lies «Håndbok i agitasjon og propaganda» (1934). Den boka skrev Lie etter studieturer til Sovjetunionen, der han ble inspirert av måten kommunistene fikk fram sine politiske budskap på i en revolusjonær tid.
– Det var flere fra Ap og LO som dro til Sovjet og fikk inspirasjon på 20- og 30-tallet, blant annet til å lage politiske plakater, sier Sølvi Bennett Moen, som er fotoarkivar og kunsthistoriker ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark).
– Den gangen var mange analfabeter, så det måtte være klare bilder og ikke så mye tekst. I dag har ordet «propaganda» en negativ klang, men den gangen var det bare et begrep for å spre det politiske budskapet, sier Moen.
[ Presenterte Quisling-film i Cannes ]
Hender og lenker
Nå byr den 35. LO-kongressen på helt ny «propaganda»: En moderne utstilling av politiske plakater som retter seg mot dagens fagbevegelse. Her har Moen bidratt med historiske plakater fra Arbarks rikholdige samling av historiske plakater. I alt 10 illustratører har dessuten på oppdrag fra LO laget helt nye plakater slik de ser ut i dag, i vår moderne, digitale tid. Fra fredag og en uke framover skal disse plakatene stilles ut på Youngstorget og i foajeen på Folkets Hus når LO-kongressen åpner mandag.
– De kan virke veldig forskjellige, men er faktisk noen likheter mellom den sovjetinspirerte plakatkunsten på Haakon Lies tid på 30-tallet, og de bidragene som nå har kommet inn til denne nye utstillingen, sier Moen, som mener at selv om dagens visuelle språk er annerledes, er det fortsatt slagkraftig og symboltungt.
– Det er hender, lenker og røde flagg. Jeg kan se likheter mellom Sverre Ørn-Evensens klassiske brosjyreforside «Samhold må til» og særlig en av de nye plakatene, med budskapet «Større. Sterkere. Sammen» av illustratør Sylvia Stølan. Begge gjør bruk av fotomontasjeteknikk, men hos Stølan finner vi lekenhet og absurde sammensetninger, med utklipte hender og blomster som vokser opp av små kropper, forteller Moen, som syns disse hendene kan minne litt om de to sterke hendene i Ørn-Evensens brosjyreforside fra 1935.
– Hender er et godt bilde på en arbeider, som bruker hendene sine. Det er hender som holder hammere, det er arbeidere som gjør noe, det er industri og håndverk, sier Moen. Hun tror uansett det er vanskeligere å nå fram med en slik politisk plakat i dag.
– Vi bombarderes jo av bilder, og folk får informasjonen sin fra mange steder. På 30-tallet så alle den samme plakaten, og så var det ikke så mange andre konkurrerende medier.
[ Kunstsamlerens kaotiske tempel ]
– Klare ord for penga
Gjennom den nye utstillingen ønsker LO «å løfte det grafiske faget og plakatformatet som meningsbærer i 2022», heter det.
– Det er mange, både i LO og ute i forbundene, som er nostalgiske og glade i de historiske plakatene fra Haakon Lies tid, og som har pyntet lokalene sine med dem. Vi ser det i møterom rundt om i landet, sier Anne Falch, som er designer, og rådgiver i LOs informasjonsavdeling og prosjektansvarlig for utstillingen.
– Men vi syns det kunne være interessant å vise fram mer moderne uttrykk i plakatkunsten, og få fram hvordan illustratører ser for seg en fagforeningsplakat i dag. Det er jo viktig for LO å være synlig tilstede i dagens arbeidsliv. Vi hadde lyst til å fornye dekor og uttrykk på veggene, og så var det et ønske fra LO-ledelsen at de ville nå litt bredere ut ved å vise disse plakatene på Youngstorget, sier Falch til Dagsavisen.
– Vi er veldig fornøyde med det store spennet i uttrykk på de nye plakatene! Dette er første gang vi har gjort noe slikt, og vi var litt spente på hva vi fikk inn. Det viste seg at mange tok utgangspunkt i slagordet «Større. Sterkere. Sammen» og samhold, og ikke i politiske saker og konkrete budskap, slik vi kan se i de eldre plakatene, sier hun.
– Det vi ser av de nye plakatene vi har fått inn, er at mange illustratører i dag jobber mer mot det dekorative enn det å spisse politiske budskap. Arbeidene ligger mer i grenseland mot billedkunst enn som meningsbærere. Det er mer lekent og mer humor. Før var det mer klare ord for penga! De var ikke redde for å si det hardt og tydelig, sier Falch.
