---
The Clash
Combat Rock + The People’s Hall
Sony Legacy
---
The Clash var til å begynne med symboler på en helt ny retning i musikken, en omveltning som forkastet hele rockhistorien. «No Elvis, Beatles or The Rolling Stones», som de sang i sin første singel «1977». De ble selv et av verdens mest legendariske, ikoniske rockeband. Dette er imidlertid mest sett i et historisk lys. Gruppa ble aldri allemannseie i sin storhetstid. Punkrocken var aldri lett å selge.
Til tross for sin tilsynelatende forakt for fortida tok The Clash også stadig større deler av rockens historie inn i sitt eget uttrykk. Dobbeltalbumet «London Calling (helt på tampen av 1979) og trippelalbumet «Sandinista» (helt på tampen av 1980) var demonstrasjoner av musikalsk mangfold. Denne utviklingen fortsatte med «Combat Rock» i 1972. Igjen gikk The Clash gjennom en rekke stilskifter, med en forbausende helhetlig sammenheng som resultat. Publikum i Europa og USA kan krangle om «London Calling» er et av 70- eller 80-tallets beste album. «Combat Rock» hører definitivt til 80-tallet.
[ The Clash: Verdens beste band gir ut sine samlede verker ]
«Combat Rock» kom ut i harde tider. Margaret Thatcher regjerte i Storbritannia, Ronald Reagan i USA, under en kald krig som huskes som like skremmende som verdensbildet i dag. Attpåtil startet Falklandskrigen bare et par uker før utgivelsen. Enda en meningsløs krig. En konflikt som kunne vært løst på helt andre måter, men som styrket Margaret Thatchers stilling i hjemlandet. Albumet var ferdig før krigen brøt ut, men forsterket innholdet i mange av sangene. Det gamle The Clash kommer best fram i åpningslåten «Know Your Rights»: «This is a public service announcement – with guitaaars» roper Joe Strummer før han ramser opp våre rettigheter, som alle kommer med ironiske unntak.
«Combat Rock» kunne blitt enda et dobbeltalbum. Mick Jones var pådriveren for et omfangsrikt, eventyrlystent prosjekt med arbeidstittelen «Rat Patrol From Fort Bragg». De andre i gruppa var ikke like begeistret for planene hans. De søkte hjelp hos den svært erfarne produsenten Glyn Johns, som hadde jobbet med The Who og The Eagles, og som vi ser mye til i Beatles-dokumentaren «Get Back». Johns forkortet innholdet, både antall spor og lengden på mange av sangene. Hans miks av «Get Back» ble forkastet, hans «Combat Rock» ble stående. Med «Combat Rock» fikk The Clash et større publikum, uten å fire på kravene til seg selv.
[ Et nytt og bedre liv: I 1980 kom punken omsider til Norge ]
«I’m So Bored With The USA» sang The Clash med innbitt arroganse på deres første album i 1977. Dette fikk de tilbake midt i fleisen da de spilte inn oppfølgeren «Give ‘Em Enough Rope» med den amerikanske stjerneprodusenten Sandy Pearlman i 1978, ei plate som ennå ikke er helt rehabilitert. Ironisk nok ble de stadig mer preget av amerikansk populær- og gatekultur ettersom besøkene i USA ble flere, og bekjentskapene mange. Det er vel dette som kalles vellykket integrering. The Clash passet så godt inn at de fikk spille «street scum» i Martin Scorseses film «King Of Comedy», som også kom i 1982.
Amerika går som en rød tråd gjennom hele «Combat Rock». I «Ghetto Defendant» fikk de beatpoeten Allen Ginsberg til å lese vers i kjent stil, i en sang om kampen for livet i indre bydeler. «Red Angel Dragnet» handlet om The Guardian Angels, et borgervern med et godt rykte, som begynte å holde vakt på T-banen i New York i begynnelsen av 80-årene. Hvem forutsa disse folkene, spør de. «Travis», sier gruppas manager Kosmo Vinyl, og går over i en monolog fra Travis Bickle (Robert De Niro) i «Taxi Driver», om å rense opp i syndens pøl.
«Sean Flynn» er oppkalt etter en amerikansk krigsfotograf som forsvant i Kambodsja. «Straight To Hell» har et vers handler om barna amerikanske soldater etterlot seg i Vietnam, som aldri fikk amerikansk pass. De inngår i en sang med flere betraktninger om immigranter og flyktninger. Avslutningssporet «Death Is A Star» er en dunkel, betraktning om fascinasjonen for vold, og setter et dystert, men vakkert punktum for albumet.

Det er også på tide å nevne at «Combat Rock» inneholder de to aller mest kjente sangene til The Clash: «Should I Stay Or Should I Go», en av de få sangene med Mick Jones i spissen. Og livlige «Rock The Casbah», som Joe Strummer skrev en tekst til etter at trommeslageren Topper Headon hadde lagt ned mesteparten av resten i studio på egen hånd. Headon hadde store rusproblemer, og fikk ironisk nok sparken kort etter at han laget en av gruppas aller mest populære sanger.
[ Soulsensasjonen Beharie følger opp Spellmann-vinnende debut ]
40-årsutgaven av albumet inneholder ei ekstra plate. «The People’s Hall», som ikke forsøker å rekonstruere «Rat Patrol». Den viser at det ikke var nok til et dobbel- eller trippelalbum. Samtidig med denne jubileumsutgaven kommer en singel med to spennende versjoner av sangene: Rankin Roger fra The Beat toaster (rapper som det heter nå) på sporene til «Rock The Casbah» og «Red Angel Dragnet».
Etter «Combat Rock» fikk The Clash også spille på de største arenaene i USA, riktignok bare som oppvarmingsband for The Who. Hvordan dette artet seg har vi fått høre på albumet «Live At Shea Stadium». Det var ikke så mange av de nye sangene som kunne brukes på konserten, når de skulle overdøve 50.000 mennesker som ropte på The Who. Men The Clash spilte skjorta av seg. Det er låtene fra de tre første årene deres som dominerer settet. Først og fremst en stormende «London Calling». Dette blir The Clash mot alle, og mot seg selv, siden den indre striden i gruppa også var til å ta og føle på. Ei gruppe som pisket seg selv videre til nye høyder.
Friksjonen i bandet handlet først og fremst om de skulle spille videre opp mot dette store rockelivet, eller fortsette som et motkulturelt alternativ. Mick Jones ville tone ned de store ambisjonene, han ville holde fast på de alternative tendensene. Også han fikk sparken. The Clash holdt på i et par år til, men var ikke lenger de samme. Albumet «Cut The Crap» fra 1985 har sine stunder, først og fremst singelen «This Is England», men en æra var over. Så lenge det varte var The Clash et av verdens beste band. Med «Combat Rock» var de igjen på sitt aller beste.

«Strummer & Cos betraktninger, fragmenter, observasjoner har aldri vært mer aktuelle enn her. Befriende nok må du finne svarene sjøl – og det gjør platen enda mer relevant» skrev Per Ole Oftedal i anmeldelsen i Nye Takter. Den var så god at jeg skulle gjerne sitert hele, men benytter heller anledningen til å minne om at den fritt kan søkes opp i gamle NT-årganger på Nasjonalbiblioteket (nb.no), eller lettere søkbart med den utmerkede snarveien hos Norsk Musikkavisindex (vinylknut.com/musikkaviser.php).