«Obi-Wan Kenobi» gir oss troen tilbake på Star Wars-universet

---

5

TV-SERIE

«Obi-Wan Kenobi: Season 1»

Regi: Deborah Chow

USA, 2022

Disney+

---

For lenge, lenge siden i en veldig annerledes verden var vi alle fulle av forventinger til «The Phantom Menace». Vi som vokste opp med den originale trilogien hadde ventet lenge på denne opprinnelseshistorien, og selv om mye skjedde i løpet av disse årene var vi fortsatt fulle av optimisme, entusiasme og... vel, håp. Som sagt: dette var lenge siden, i en veldig annerledes verden. I 1999 hadde endelig «Star Wars: Episode 1 - The Phantom Menace» premiere. Den burde ha fått undertittelen «A Crushed Hope». En av filmhistoriens mest knusende skuffelser: en katastrofal, knusktørr kombinasjon av totalt uinteresserte karakterskuespillere som babler om handelsblokader foran et grønnlerret, mens filmhistoriens mest hatverdige skapning snubler, gjøgler, faller omkull - og babler i en vagt rasistisk rastafari-aksent.

I senere tid har mange som knapt var født i 1999 prøvd å lure seg selv til å tro at «The Phantom Menace» egentlig er et undervurdert mesterverk, og har nå et nostalgisk forhold til «prequel»-trilogien. Men vi som er gamle nok vet dessverre bedre. Så i utgangspunktet føles det ikke kjempelovende at Disney+-serien «Obi-Wan Kenobi» fungerer som en fortsettelse av dette lavpunktet, der flere sentrale skuespillere gjentar rollene sine. Det er heller ikke et godt tegn at en av de sentrale manusforfatterne her er Hossein Amini, som sist skrev den forferdelige filmatiseringen av Jo Nesbøs «Snømannen».

Men mot alle odds fungerer dette over all forventning, både for nostalgiske fans og oss hardnakkede «prequel»-fornektere. En serie som til dels dreier seg om å leve med skuffelser og nederlag, mens man prøver å gjenvinne selvtilliten og bevise at man fortsatt har noe igjen å gi. Så på mange måter en meta-historie om hele «Star Wars»-universet.

[ En ny stjernekriger har gjort «Star Wars» til en kraft å regne med igjen ]

Ti år har passert siden imperiet nærmest utryddet Jediordenen, og Anakin Skywalker mistet fotfestet. Jedimesteren Obi-Wan Kenobi (Ewan McGregor) har blitt en deprimert skygge av seg selv, som i likhet med så mange «Star Wars»-fans er hjemsøkt av tilbakevendende mareritt om «prequel»-trilogien. Han holder hodet lavt; jobber på en kjøttpakkeri for slavelønn og har flyttet inn en stusselig hule på Tatooine. Her kan Kenobi i all hemmelighet holde et øye med lille Luke Skywalker (Grant Feely), som vokser opp på gården til onkel Owen (Joel Edgerton) og tante Beru (Bonnie Piesse). I mellomtiden terroriserer Imperiets storinkvisitorer lokalbefolkningen på Tatooine, i en hvileløs jakt på de siste gjenlevende Jediridderne.

[ For 40 år siden kom stjernekrigen til Finse  ]

De kutter hender av bønder og henger likene av ofrene sine i byen til skrekk og advarsel, men den fanatiske Jedi-jegeren Reva (Moses Ingram) er villig til å gå så mye lengre. Hun er besatt av tanken på å spore opp den legendariske Jedimesteren Obi-Wan Kenobi, og levere ham til erkefienden Darth Vader (Hayden Christensen). I et strategisk trekk for å lokke ham ut fra skjulestedet ansetter hun dusørjegeren Vect Nokru (Flea fra «Red Hot Chili Peppers»), som har ordre om å bortføre tiåringen Leia Organa (Vivien Lyra Blair). Obi-Wan blir motvillig rekruttert for å spore opp den veslevoksne miniprinsessen; så han graver opp sin trofaste lyssabel og begir seg til den lovløse planeten Daiyu. En kriminell kloakk full av neon og fargerike skapninger, der lurendreieren Haja Estree (Kumail Nanjiani) svindler godtroende ved å gi seg ut for å være en mektig Jediridder.

Vel, dette føles virkelig som «Star Wars». Etter floppen «Solo: A Star Wars Story» (2018) og de forholdsvis labre fan-reaksjonene på den siste filmtrilogien er det stadig mer åpenbart at dette universets fremtid tilhører strømmemarkedet. «Obi-Wan Kenobi» skulle opprinnelig være en kinofilm, og har fortsatt alle kjennetegnene til en storproduksjon («StageCraft»-teknologien som ble utviklet i forbindelse med «The Mandalorian» har trolig bidratt til å gjøre budsjettet mer overkommelig). De to første episodene er selvsagt bare opptakten til en mye større historie, som plasserer Obi-Wan i kollisjonskurs mot sin tidligere elev Anakin «Darth Vader» Skywalker.

At Lucasfilm er villige til å ta i bruk flere av filmseriens mest sentrale figurer i en strømmeserie (attpåtil portrettert av de originale skuespillerne) understreker ambisjonsnivået her. La gå at jeg virkelig håper at fokuset på plagsomt veslevoksne barneskuespillere minker betraktelig etter hvert som historien utvikler seg. Alle seks episoder er regissert av Deborah Chow, som tidligere har stått bak et par episoder av «The Mandalorian», i tillegg til serier som «Better Call Saul» og «Jessica Jones». Hun har kvittet seg med de mest markante elementene som ødela i «prequel»-trilogien, uten å løsrive seg helt fra opphavet - selv om det gjenstår å se om Jar Jar Binks får en høyst uvelkomment gjestespill i løpet av seriens gang. Det er ikke helt utenkelig. Alt er mulig. Ewan McGregor har vært brutalt ærlig om sine frustrasjoner rundt innspillingen av «prequel»-trilogien, og klarte aldri å legge skjul på at han til tider kjedet vettet av seg. Men han var samtidig det sterkeste elementet i filmene, som hadde den mest vriene utfordringen.

[ Dette er de beste filmene på Netflix ]

McGregor er nå bare et drøyt tiår yngre enn salige Sir Alec Guinness var i «Star Wars: Episode IV - A New Hope» - så tidslinjen matcher høvelig bra, selv om McGregor fortsatt ser betydelig yngre ut. «Obi-Wan Kenobi» gir ham endelig sjansen til å levere en ekte skuespillerprestasjon, og tilføre hovedpersonen noen interessante nyanser som var fraværende i filmene. McGregor er den fremste årsaken til at dette fungerer, så det skal bli skikkelig spennende se om han klarer å hale hele serien i mål på en måte som ikke ender med sure miner og «prequel»-skuffelse.

P.S. De to første episodene av «Obi-Wan Kenobi» er tilgjengelig på Disney+ nå, mens de påfølgende avsnittende blir sluppet ukentlig hver fredag frem til 22. juni.