---
6
Kendrick Lamar
«Mr. Morale & The Big Steppers»
PGLang / Top Dawg / Aftermath / Interscope
---
La oss bare få det ut av veien med det samme. Kendrick Lamar er blant klodens viktigste artister. Når Kendrick snakker, lytter verden. Når han kommer med nytt album forstår vi enda mer. Og når han som nå slipper dobbeltalbum får vi en god titt inn i hans tanker. Denne gangen er det et vi og oss, familien, venner, nasjonen og utenforskap som løftes opp og fram i et tekstunivers så finurlig, smart og slående at det nesten gjør vondt. Et geni i arbeid kan noen mene.
Det er fem år siden sist vi hørte fra den kanten og mye er skjedd på demnne tiden. Kendrick har blitt far to ganger. Han har slitt med sin mentale helse og skrivesperre. Trump er borte, korona har kommet og gått, mens verden er mer usikker enn på lenge. Ja, også har vi kanselleringer da. Kulturen med å kansellere noen som har tråkket feil har bredt om seg de siste årene. På albumet har Kendrick med seg Kodak Blac på flere spor, riktignok ukreditert. Og hvorfor er det så spesielt? Kodak Black tilsto tidligere å ha utøvet vold mot en kvinne som også beskyldte han for voldtekt. Dette har Kodak riktignok benektet. Men bare hans nærvær er nok til at stemningen her er alvorlig. Det er ikke noe tull, liksom. Og du som lytter tvinges til å ta stilling her. Du vet at Kodak er med, men det står ikke på omslaget. Ute av syne, ute av minne? Kan man nyte kunst fra en voldsmann? En som muligens har voldtatt? Hva med en som støtter den samme mannen? Jeg trodde ikke det. Eller skal det kanskje gjøre litt vondt? Nevnte jeg forresten at Kodak Black er stor tilhenger av Donald Trump? Kendrick gjør noe resten av hans landsmenn ikke ser ut til å makte; strekke ut en hånd. Forsoning og tilgivelse er det lite av i et særs splittet USA. Og ikke minst, det er lov å vokse. Utvikling og forståelse er mangelvare for mange. Som i «Auntie Diaries» der «Dimitrii is a Mary Ann now». Men ikke uten å bli trakassert av oss andre.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/CJOWSUWVJZHHJDDPFDQWG2KBVM.png)
«Faggott, faggott, faggott, faggott. We can say it together. But only if you let a white girl say N****….», er svaret på det.
I Worldwide steppers får vi høre «I fucked a white bitch». I Danmark, under turneen med «Good Kid, M.A.A.D City», får vi vite. «I didn’t know how to feel», sier han. Han innrømmer at suksessen bød på mange fristelser han ikke sa nei til, og oppmerksomhet, som kan endre en mann. Men så sier han: «This time around I trust myself, i «Count me out». Han har vokst.
[ King Kendrick drepte det igjen ]
18 spor er mye i dagens strømmeverden. Ja, jeg vil si det er i overkant. Likevel føles ikke dette som for langt. Nei, heller som akkurat passe. Sonisk er dette fortsatt Kendrick Lamar med skitten, klassisk hip hop, den lille dosen jazz, avantgarde og synkoperte innslag som bryter opp her og der. Samtidig har flere spor tatt opp i seg dagens hip hop-lyd og framstår som moderne.
Kendrick Lamar leker med stemmen og leie, tempo og styrke. Rop og nedpå ordflyt. Gjestene spenner fra Portisheads Beth Gibbons til Ghostface Killah. Og det forteller noe om hvordan dette låter. Dessuten; effektive strykere og piano som gir flere spor en følelse av «Spiss ørene. Facts kommer», andakt, galla og høytid. Det er nemlig ikke til å komme unna at albumet føles viktig.
Ikke siden «Good Kid, M.A.A.D City» har Kendrick Lamar, musikalsk, vært like inviterende og åpen som nå. Resultatet er imponerende og et av årets beste album.
Spiller i Telenor Arena 19. oktober.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen