---
John Scofield
John Scofield
ECM
---
Det har kommet mange fine soloutgivelser fra musikalske hjemmekontor under pandemien. Nå serverer John Scofield et nytt bidrag til denne katalogen, med sin første soloutgivelse. Han har mer enn 40 album bak seg i eget navn, spilt inn over omtrent like mange år, men han måtte altså runde 70 før han ga ut sitt første album alene med gitaren.
Albumet har ganske enkelt tittelen «John Scofield», det samme som debutalbumet fra 1978 og en passende tittel for det som fungerer som et musikalsk selvportrett, en reise gjennom både hans egen katalog og musikk som han har hatt med seg gjennom livet, standardlåter og klassikere som evigvakre «Danny Boy». Hele veien servert med Scofield suverene teknikk og gjenkjennelige tone, som vi også finner på prosjekter med storheter som Miles Davis og Herbie Hancock, for ikke å glemme samarbeidene med Jon Christensen/Knut Riisnæs og Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz.
[ Bugge Wesseltofts nye album: En trøst i harde tider ]
Det åpner med Keith Jarrett-balladen «Coral», der selve melodien kommer snikende først på slutten, før han glir over i «Honest I Do», fra albumet «Grace Under Pressure», den gangen i samspill med Bill Frisell, en annen gitarstorhet. I 2022-versjonen akkompagnerer Scofield seg selv ved hjelp av en looper, slik går han i samtale med seg selv gjennom hele albumet.
[ Jazz: Espen Eriksen Trio på topptur ]
Så følger «It Could Happen To You», albumets første standardlåt, senere får vi «There Will Never Be Another You», som Scofield spilte inn med Gerry Mulligan og Chet Baker som pur ung gitarist i 1974, og «My Old Flame», den siste i en nedstrippet, intim og vakker versjon, et av de definitive høydepunktene på dette albumet. Et annet høydepunkt kommer mot slutten, da Scofield drar på med «Trance du Jour», en groovy hyllest til sekstitallets jazzscene, det viser Scofields mer funky side og bryter opp i et album som stort sett holder seg i en neddempet og lett nostalgisk balladelandskap. Han tar farvel med «You Win Again», signert Hank Williams, med tekstlinjen «I know that I should leave, but then, I just can’t go, you win again», det er et nydelig punktum fra legenden.
[ Jon Balkes Siwan: Musikk mot meningsløse kriger ]
Scofield er på vei til Norge, ikke alene, men med en trio der han har med seg Vicente Archer (bass) og Bill Stewart (trommer). Allerede lørdag spiller trioen på den nasjonale jazzscenen Victoria i Oslo, dagen etter de på plass i Tromsø, i slutten av mai er de også på plass under Nattjazzen i Bergen.
