Jokke får som fortjent

---

5

Trond Granlund

Sanger jeg lærte av Jokke

Østkantfolk

---

Trond Granlund fikk gjort to plateinnspillinger sammen med Joachim Nielsen. Først i 1995, da Granlund inviterte ham med på en versjon av Bjølsen Valsemølles «Vaterlands bru» på albumet «Tida er’e ingen som kan snu». Ikke så lenge etterpå sang de inn en helt ny sang av Nielsen sammen, «Ute av byen», for albumet «Bilder inn i huet» i 1997. Med en annen fremgangsmåte, siden Nielsen kom i studio med kassegitaren og ledet an. Denne rakk ikke å bli mikset ferdig før albumet kom ut, og ble liggende til Granlunds «På vei til rock’n’roll» i 2002. I mellomtiden hadde Jokke spilt den inn selv, på albumet «Trygge Oslo» med Tourettes i 1997. Et album altfor få fikk med seg da det kom. De to utviklet også et vennskap før Nilsen døde i 2000.

[ Trond Granlund synger Jokke: Han hadde alt  ]

Nå har Trond Granlund laget et helt album med sangene til Nielsen, framført i Granlunds høyst personlige stil. Albumtittelen er nok ment som en fortsettelse av «Sanger jeg lærte av faren min» fra 2010. Arbeidet med sangene til Jokke begynte i 2020, da Granlund og bandet hans etter et halvt år nedstengning ville finne noe fornuftig å bruke tida på. Sammen med produsenten Roar Vangen har de tatt sangene helt ned, og framfører dem saaaakte, slik vi først hørte det i «Verdiløse menn» før jul. Den kommer igjen her, men også i en «langsom» versjon, som om ikke den første var langsom nok i seg selv.

[ Anmeldelse; Sigrids "How To Let Go" holder høy popstandard  ]

Trond Granlund har med seg Tommy Granlund, Jan Arild Moe og Gjermund Kolltveit, og gjestene Tarjei Nysted og Erland Dahlen. De lager et herlig akustisk lydbilde, med trekkspill og fele og selvfølgelig nydelige gitarklanger. Det er så fint spilt at det er en attraksjon i seg selv. Langt fra det opprinnelige uttrykket til opphavsmannen, men framført med en klarhet som legger nye dimensjoner til det vanskelige innholdet.

Granlund har en stemme som er full av livserfaring. Det er ikke mange som synger med større overbevisning. Dette passer flott til disse sangene, som hovedsakelig er hentet fra Joachim Nielsens senere år, da sangene var mindre morsomme, slett ikke humørløse, men preget av de harde realitetene som meldte seg i stadig sterkere grad. Dessverre avtok suksessen også, for det var ikke alle som oppdaget at sangene til Joachim Nielsen var minst like gode som før. Det er smått utrolig at ikke «Ingen har skylda», «Billig lykke» og «Aldri stol på en fyllik» ble omfavnet som umiddelbare klassikere. Hos Granlund kommer dette best fram i «De fire årstider», en av de aller mest undervurderte i sangboka til Joachim Nielsen.

[ The Judds: Trist slutt på et av countrymusikkens vakreste eventyr ]

Granlund tar også for seg den lystige Prøysen-hyllesten «Byromanse», som vi med dette får bekreftet er en helt tidløs sang. Han har på oppfordring inkludert hitlåten «Her kommer vinter’n», men også den blir tatt helt ned, langt fra den store feststemningen den er kjent for. Kanskje hadde det gjort underverker med en sang eller to i et litt høyere tempo, men i stedet får hele albumet en gjennomført ettertenksom stemning som får fram nye sider av sangene. Dette er blitt et album som både minner oss om at sangene til Joachim Nielsen er noen av de fineste som er laget, og at Trond Granlund er en av de fineste sangerne vi har.