Kultur

Gleder og sorger i skjønn forening

Erlend Ropstads niende album er igjen fullt av sanger som høres ut som om det står om livet. Og det gjør det jo.

---

5

Erlend Ropstad

Gleden & sorgen

Indie

---

Erlend Ropstad gir ut plater i ganske godt tempo. Derfor kan det sikkert bli noen gjentagelser i omtalene av ham, men gode ting kan ikke sies for ofte. Ropstad har i alle fall utviklet seg fra følsom visesanger på engelsk til intens rockeartist på norsk, til stadig større oppmerksomhet. Nå er det duett med Åge Aleksandersen på Åges seneste album, fullsatt Rockefeller og sperrefrist på plateanmeldelse. Det er mange som bryr seg om dette, og det er vel fortjent.

Kanskje er det derfor litt selvbiografi til å begynne med her: «Få ditt navn opp på veggen/få lys på din mikrofon/få alle til å spørre deg hva handler alt dette om/lykken er så nærme at du kan gripe den om du strekker ut ei hånd/det hyler i øret/dette her vet jeg alt om». Åpningslåten «Alt er overalt» har den velkjente brennende gløden, høy og skurrende, komplett med ulende gitarsolo.

Det antydes et lysere lydbilde fra Ropstad og medprodusent Roar Nilsen denne gangen, men stilen domineres likevel av den harde linja fra de senere årene. Det går for det meste tøft for seg, noe som passer fint til den velkjente «dette står om livet»-attityden i sangene. Den største kontrasten kommer i vakre «Om du var min bror», med følsomt piano og strykere i stedet for elektriske utladninger. Rett etter denne begynner også «Siste liten» som en pianoballade, men bygger seg opp med mer stryk til en storslått avslutning.

Her er en flott sang om Bergen («Gleden & sorgen») og en om Oslo («Oslo har stått opp») «Heilt uten synd» blir fort en favoritt, med «Jeg er heilt uten synd/jeg kan være med og kaste stein». Albumet slutter med «Vincents brev», nærmere bestemt Vincent van Goghs brev til sin bror Theo, en episk fantasi som ikke handler om disse brevene i seg selv, men igjen om fortellerstemmens tilstand, om «alt jeg er og alt jeg ble». Han er blitt en av de beste. Ikke hans ord nå, men mine.

Erlend Ropstad: Gleden & Sorgen



Nyeste fra Dagsavisen.no: