Kultur

Frihetens bakside

Helle Helle, dronningen av minimalistisk skrivekunst, har levert en ny strålende roman.

---

ROMAN

Helle Helle

«Bob»

Oversatt av Trude Marstein

Oktober forlag

---

«Bob» kan leses som et haleheng til danske Helle Helles finslipte, rørende «de» som kom i 2019 og ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. Både skrivemåten og tematikken er av kjent merke. Det er trivielt hverdagsliv, det er dansk 1980-tall med telefonbokser og lisser i skoene, og den anonyme fortelleren er datteren til den kreftsyke moren i «de». Sammen med kjæresten Bob har hun flyttet fra Lolland til København. Bob var en svært perifer figur i den tidligere romanen, mens han i årets bok er blitt hovedpersonen.

Forbløffende nok klarer Helle Helle å overraske sine lesere - innenfor de trange rammene hun setter opp for sine romaner. De handlingsfattige tekstene, denne isfjell teknikken som hun har slipt på i bok etter bok, får stadig nye avleggere. Som nå i «BOB» der hun lar den unge kvinnen fortelle historien om kjæresten Bob. En stemme som tidvis helt forsvinner, og andre ganger tyter fram i ord som «vi» og «oss». Men dette fellesskapet som markeres så tydelig i romanens åpningssetning, blir ganske snart til ensomhet for Bob.

Helle Helle

«Flytter Bob og jeg da til Vanløse, hjemmet vårt var over bensinstasjonen, og vi hadde stavparkett». Altså tosomhet og lykke i det nye bylivet, der den kvinnelige fortelleren veldig fort blir opptatt av studentlivet med lange dager og kvelder borte fra ettromsleiligheten. Bob vet ikke helt hva han vil, han må samle flere poeng for å komme inn på en utdannelse, og må skaffe seg et arbeid. Han får en midlertidig jobb på Sømandshotellet i Nyhavn. Når han ikke er der vandrer han i gatene i København, går på kafe, spiser rekesmørbrød og smiler til mennesker han treffer tilfeldig.

Frihetens beruselse som langsomt blir til noe annet. For jobben på hotellet er ikke av det stabile slaget, og Bobs sparepenger minker dag for dag, og særlig minker de etter at Bob blir venn med, eller kanskje kjæreste med Kola som vil ha ham med i en mystisk forening for lettjente penger. Og kanskje er han bondesønn innerst inne når han synes å høre lerkesang fra et åpent vindu.

Eller når han en kveld spiser havregrøt og kommer i tanker om det store arbeidet «som gikk forut for hans eget beskjedne med å løfte en skje…såing og gjødsling, høsting, valsing og damping, timers kjøring på ujevne veier..». Så utrolig komplisert alt er».

Helle Helles registrerende og skarpt observerende skrivemåte avdekker og avslører Bobs tilsynelatende frihet. Det friske, nysgjerrige blikket på byen viker for en stille desperasjon. Og hvem kan som Helle Helle la en diger ananas spille en nesten sorgmunter rolle i fortellingen? Som når Bob går inn i en forretning og kjøper en ananas om han bærer hjem med tanker om et eksotisk innslag på sommerbalkongen. Vanskelig ikke å tenke på blomkålhodet i romanen «de», som bæres så ømt over marken for å bli til en grateng som kan trøste den syke moren. Disse trivielle markørene i hverdagslivet er Helle Helle en mester i å utnytte, bruke dem som sterke bilder på lengsel og hjelpeløshet vi ikke klarer å sette ord på.

Som alltid er det Trude Marstein som står for en oversettelse som synes å ivareta Helle Helles språk på fineste måte.

Mer fra Dagsavisen