Kyiv-balletten kan ikke vende hjem: – Vi må stå på scenen. Det er her vi kjemper

– Vi har det bra på turné i Norge. Vi får støtte overalt. Men det er vanskelig å stå på scenen under en krig. Inni meg gråter jeg, sier den ukrainske ballettstjernen Kateryna Kukhar.

I hjemlandet er hun kjent som dommer på ukrainske «Skal vi danse», danser ved den ukrainske nasjonalballetten og leder for den nasjonale ballettskolen i Kyiv. Sammen med ektemannen Alexander Stoianov danser hun også i turnékompaniet Kyiv Grand Ballett, med dansere fra Kyiv og Kharkiv.

De 30 danserne i Kiev Grand Ballet nærmet seg slutten på sin Europaturné og var i Sør-Frankrike da Russland angrep Ukraina. Nå er ballettkompaniet strandet i Europa, som flyktninger fra et land i krig. Og det eneste de kan gjøre, er å fortsette turneen. På kort varsel ble kompaniet invitert på en måneds solidaritetsturné til norske scener og kulturhus. Norgesturneen startet i Kristiansand 1. april og varer ut måneden. Denne uka var kompaniet på besøk i Operaen, der de ble invitert tilbake for å opptre tirsdag 12. april. Her møtte Dagsavisen prima ballerina Kateryna Kukhar og kunstnerisk leder Alexander Stoianov.

Alexander: – Danserne som var med oss til Europa kunne ikke vende tilbake til Ukraina da krigen kom. Jeg er leder for kompaniet, jeg måtte finne en utvei så de kunne få arbeid, mat og et sted å bo. Det er ikke veldedighet vi er ute etter. Vi vil jobbe.

Kateryna: – Hva annet kan vi gjøre i denne situasjonen enn å danse? Dette er jobben vår, sjelen vår, hjertet vårt. Ballett er et universelt språk, det kan forstås av alle på tvers av landegrenser. Vi må stå på scenen. Dette er vår plass. Det er her vi kjemper. Vi er i frontlinjen for informasjonskrigen. På scenen viser vi folk at Ukraina har kunst og kultur, utenfor scenen forteller vi folk om hva som virkelig skjer i Ukraina.

Barna flyktet

De er gift og har to barn hjemme i Ukraina, som de måtte få ut av landet da krigen brøt løs. Da var han i Frankrike med ballettkompaniet, mens hun var i Polen som dommer i en internasjonal ballettkonkurranse.

Kateryna: – Barnepasseren vår ringte klokka fem om morgenen den 24. februar og gråt. Hun fortalte at krigen var startet, det var eksplosjoner overalt, og de var livredde.

Alexander: – Med en gang kjøpte jeg en flybillett tilbake til Kiev, men all flytrafikk til Ukraina ble stoppet.

Sammen med barnas gudfar i Kiev begynte de umiddelbart å organisere flukten for barna, slik at Kateryna kunne ta imot dem i Polen. Sønnen på 13 var på besøk hos slektninger nærme grensen til Polen. De kom seg over grensen i løpet av to dager, og møtte moren som var i Polen.

Kateryna: – Sønnen min ringte meg på fødselsdagen sin, han er født 26. februar, da var de på vei ut fra Ukraina. Han sa: «Jeg gleder meg til jeg kan komme hjem igjen og feire bursdagen min sammen med vennene mine».

Øynene til Kateryna blir blanke, hun får et papirlommetørkle av ektemannen, før hun forteller videre, om hvordan datteren på sju forlot Kyiv sammen med sin gudfar, og ble stående i endeløse bilkøer på vei mot Polen. Bruer var bombet og veier var stengt, køene var milelange og sto stille i dagevis. Til slutt bestemte de seg for å gå, fire mil for å komme til grensen. Hele reisen tok tre dager.

Kateryna: – Barna er i sikkerhet i Frankrike. Vi får møte dem igjen i påsken, da har vi seks dager fri.

Alexander: – Når alt er kaotisk, føles det godt å være her, i et hus for ballett slik vi er vant til.

Kateryna: – Men det er vanskelig. Vi skvetter hver gang vi får en melding hjemmefra Ukraina. Venner og slektninger holder oss oppdatert. I går var det en i kompaniet som fikk telefon om at nevøen var drept. Jeg er redd hver morgen når jeg ringer hjem til foreldrene mine for å høre hvordan natta har gått. Jeg vet aldri om de lever når jeg ringer.

Alexander: – Flere av de mannlige danserne i kompaniet har gått i krigen. Fem-seks stykker. Jeg fikk en video fra en av dem nettopp. Det er helt forferdelig å se.

På mobiltelefonen viser han fram en video filmet fra et kjøretøy på vei langs en landevei, først kommer en utbrent bil langs veien, like etter skimtes et lik i den andre veikanten. Han snur skjermen bort og legger mobilen til side før videoen er ferdig.

[ Father John Misty strekker seg etter den store pophistorien (+)  ]

Produsent fra Russland

– Alexander har vist meg en video av en av de mannlige danserne som var med i «Nøtteknekkeren» her i Norge før jul. Nå er han i militæruniform med maskingevær, forteller turnéprodusenten Elena Volik.

Volik har bodd i Norge siden 1997, hun jobber som teaterlærer og instruktør, og har startet et produksjonsfirma for ballett og teater. Tidligere har hun bl.a. invitert ensembler fra St Petersburg og Moskva til Norge. I 2021 satte hun opp førjulsturné der Kyiv-balletten spilte «Nøtteknekkeren», og hadde avtalt juleturné med kompaniet også i år.

– Da krigen kom, ringte jeg Kyiv-balletten for å høre hvordan det gikk. De var i sjokk, de visste ikke hva de skulle gjøre. Så vi tenkte vi måtte gjøre noe for dem her i Norge. Vi satte opp en ekstraordinær turne. Vanligvis tar det et halvt til ett år å planlegge en turne. Nå gjorde vi det på under en måned, forteller Elena Volik.

– Responsen fra spillesteder og kulturhus har vært over all forventning. Flere steder har vi fått bruke scenene gratis, eller mot kostpris. Gjennom denne turneen støtter vi det ukrainske folks motstandskamp, sier Volik.

– Under forestillingen i Frankrike den 24. februar hadde kompaniet en spontan markering på slutten med flagget og nasjonalsangen. Siden har de fortsatt med denne markeringen på slutten av forestillingene. De spurte på forhånd om det var greit at de gjorde det i Norge også. Det sa vi selvsagt ja til. Det er rørende å se, sier Volik.

Da turneen startet, gjorde kompaniet utdrag av «Svanesjøen», en av balletthistoriens største klassikere, av russiske Tsjaikovskij.

Etter de siste avsløringene om russiske soldaters overgrep mot sivilbefolkningen, besluttet kompaniet på fredag å ikke lenger spille «Svanesjøen», skriver NTB.

«Som hele den siviliserte verden, inklusive alle kreative ensembler og kulturpersoner, er medlemmene av Kyiv Grand Ballet lamslått over forbrytelsene mot menneskeheten og krigsforbrytelsene til aggressorstaten, som ble avslørt i de frigjorte områdene rundt Kyiv. Vi anerkjenner Tsjaikovskijs bidrag til kunstens verdenshistorie, men vi anser det som riktig å ta stilling gjennom å og suspendere fremføringen av verkene hans. Det er veldig vanskelig for alle danserne våre å opptre til russisk musikk, mens våre landsmenn dør av russiske kuler», heter det i presseuttalelsen fredag fra kompanileder Alexander Stoianov.

På den videre turnéen vil kompaniet fremføre «Giselle» av franske Adolphe Adam.

Lørdag opptrer Kyiv Grand Ballett i Kongsberg. 12. april opptrer kompaniet på Scene 2 i Den Norske Opera & Ballett. Over påske går turneen videre til bl.a. Porsgrunn, Haugesund Sandnes og Bergen.

Også det ukrainske kammerensemblet Kyiv Soloists er på turné i Norge nå. Europaturneen deres hadde nettopp startet i Italia da Russland angrep Ukraina 24. februar. Denne uka spilte de i Universitetets Aula, og ut april er de tilbudt plass for å bo og øve i Bodø, som er en del av fribynettverket for forfulgte kunstnere.

22. april er Kyiv-balletten tilbake i Oslo, der Oslo Konserthus har lånt ut hovedscenen gratis til støttekonsert for Ukraina. Deler av billettinntektene går til Redd Barna.

Etter Norgesturneen booker ensemblet forestillinger i Europa, USA og Latin-Amerika.

[ Pink Floyd for Ukraina: Reiser seg igjen i protest ]

Operaen: – De har havnet i en umenneskelig situasjon

– Å åpne dørene våre for Kyiv Grand Ballet er det minste vi kan gjøre, kommenterer ballettsjef Ingrid Lorentzen ved Den Norske Opera & Ballett i Bjørvika. Denne uka var Kyiv-danserne på omvisning i Operaen, hvor de fikk bruke øvingsstudioene, og fikk gratisbilletter til Nasjonalballettens forestilling«La Bayadere».

12. april opptrer Kyiv-balletten på Scene 2 i Operaen, der billettinntektene går uavkortet til kompaniet.

– Mens kompaniet var på europaturné, har de havnet i en helt umenneskelig situasjon. Flere av de mannlige danserne har reist tilbake til Ukraina for å kjempe for landet sitt, mens resten av kompaniet ikke har et trygt sted å reise hjem til. Dans er universelt. Språket vårt kjenner ingen grenser. Vi er en del av et internasjonalt fellesskap, og det fellesskapet kjenner vi sterkt på nå når kollegaene våre er drevet på flukt, kommenterer Ingrid Lorentzen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen