Nasjonale museer under lupen

---

BOK

Karin Hellandsjø

«Museet for samtidskunst 1988–2003»

Forlaget Press

BOK

Audun Vinger (red.)

«Det nye Nasjonalmuseet»

Orfeus Publishing/Nasjonalmuseet

---

Hva forventes av deg når du går på kunstmuseum? Mange vil synes det er et absurd spørsmål. Men det er vesentlig for å forstå ulikhetene mellom to nye bøker om norske kunstmuseer. 11. juni åpner det nye Nasjonalmuseet, seks år etter at grunnstenen ble lagt ned, 19 år etter at ideen ble presentert første gang. Det er en begivenhet som kommer til å få internasjonal oppmerksomhet. Publikum vil strømme til, akkurat som de gjorde etter åpningen av det nye Munchmuseet i fjor høst. I en ny praktbok presenterer museet seg selv med et vell av bilder fra den omfangsrike samlingen, arkitekturen og flyttingen. Et utvalg tekster setter det hele i perspektiv.

Litt i skyggen av denne begivenheten er en annen bok blitt lansert. Man skulle tro at også den ville ha Nasjonalmuseet som medutgiver. Men nei, boken om Museet for samtidskunst er utgitt på privat initiativ. Samtidsmuseet, som er ett av mange populære navn på museet i det tidligere Norges Bank-bygget i Oslo, er en av de fem institusjonene som ble tvangssammenslått til Nasjonalmuseet i 2003. Da museet stengte i september 2017, for snart fem år siden med Tori Wrånes’ «Hot Pocket» som siste utstilling, var det en utbredt oppfatning at Nasjonalmuseet ikke brydde seg om dette museets historie. Det at Karin Hellandsjøs beretning stopper da Nasjonalmuseet ble opprettet, kan sees som en bekreftelse på dette.

[ Har Odd Nerdrum kastet idealene på båten? ]

Hellandsjø og Samtidsmuseet

For ytterligere å understreke poenget har hun gitt boken undertittelen «En institusjons historie». Forfatteren hadde sentrale stillinger ved museet gjennom hele perioden boken omhandler. Hun legger ikke skjul på at hun var dypt involvert i utstillingene og museets drift. Entusiasmen gjennomsyrer boken, som legger hovedvekten på utstillinger og innkjøp. Den kritiske analysen overlater hun til andre.

Da Nasjonalmuseets bok ble presentert sist uke, la samlingsdirektør Stina Högkvist vekt på at de, i motsetning til Samtidskunstmuseet, skulle ha en lav terskel og invitere absolutt alle inn i museet. Hun snakket om museet som et turmål. Högkvist er intervjuet i boken, og der snakker hun om at samlingspresentasjonen skal speile samfunnet. Museet skal være en aktør som kan reagere raskt når ting skjer i samfunnet.

Disse tingene ser hun i motsetning til Samtidsmuseet, som kalte åpningsutstillingene «Terskel». Museets første direktør, Jan Brockmann, hadde som mål «(…) å utfordre og etablere et aktivt skille mellom adspredelse og estetisk erfaring, (…) Man ønsket en deltakerkultur, men ikke nødvendigvis for alle. Kunsten var noe man skulle ønske å oppleve, krysse en terskel for å se.»

Samtidsmuseet ville altså distansere seg fra populærkulturen. Nasjonalmuseet går rett inn i den. I boken refereres det gjentatte ganger til Fredriksen-samlingen og rommet den skal stilles ut i, men diskusjonen rundt det omstridte samarbeidet med de to kjendisdøtrene Cecilie og Kathrine Fredriksen nevnes ikke. En annen ting det også hoppes bukk over, er det at Nasjonalmuseets arkitektur er omstridt. Men dette er kun utgangspunktet i en bisetning når redaktør Audun Vinger skriver om fjellet i norsk kunst. Byggets arkitekt, Klaus Schuwerk, er tilsynelatende så uvesentlig for Nasjonalmuseet at han ikke nevnes med sitt fulle navn.

[ Heidi Gjermundsen Broch får endelig spile heksa i «Into the Woods»: – Jeg skyter pyro fra heksefingrene! ]

Audun Vinger, Vigdis Hjorth og Bjørn Hatterud

Flere kunstnere og museumsfolk er intervjuet. Bokens viktigste bidrag er imidlertid tekstene med overraskende innfallsvinkler, skrevet av Lars Mørch Finborud, Bjørn Hatterud, Vigdis Hjort og Anja Lauvdal. Her finner du alt fra betraktningene fra gutten som er oppvokst i nabolaget, via skeive betraktninger til lyriske hyllester til broderi og musikkens kraft ved billedkunstens side.

Karin Hellandsjø kan kritiseres for at hennes fremstilling ikke er selektiv. Hun tar klare valg, og prioriterer enkelte utstillinger fremfor andre med flere bilder og mer omfattende tekster. I boken om Nasjonalmuseet er alle kunst-, design- og arkitekturuttrykk sidestilt. Alt er like viktig. Og dermed uviktig. Det er en flott bok med vakre bilder, men jeg kommer fort frem til spørsmålet hva det er museet vil med denne boken?

[ Forholdet mellom Leonard Cohen og norske Marianne Ihlen på den greske øya Hydra blir dramaserie ]

Svaret finner vi kanskje i redaktør Audun Vingers hovedtekst, som bruker ord som «begeistrende og berusende». Når han skriver «Mye etablert tankegods fra vår umiddelbare fortid har i senere år hatt en tendens til å bli forkastet,» er det en utmerket beskrivelse på den sittende museumsledelsens holdning. Og kulturjournalisten har forstått noe når han omtaler Nasjonalmuseets samling som full av «energidrikker for det indre øyet». Med den punchlinjen begynner vi å snakke om hva kunst kan bety og hva Nasjonalmuseet kan gi. Museet for samtidskunst kunne fort vært glemt. Karin Hellandsjøs bok sørger for at det som skjedde der forblir noe annet enn bare et minne.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen