Liv Ullmann (83) har mottatt Æres-Oscar etter et langt liv i filmen og kunstens tjeneste, et liv bygd av den typen drømmer som bare et fåtall mennesker ser gå i oppfyllelse. Større enn drømmene er imidlertid det harde og engasjerte arbeidet hun har nedlagt som en av verdens mest markante skuespillere i kunstneriske dramaer, og som regissør med en unik evne til å bringe de emosjonelle nyansene til overflaten gjennom en forståelse av skuespillerens rolle i filmkunsten. I tillegg kommer motgangen hun i enkelte perioder har måttet takle både kunstnerisk og som offentlig person.
I Norge har vi ikke alltid maktet å verdsette henne som den størrelsen Liv Ullmann var og fortsatt er. Hun debuterte på film i Edith Carlmars «Fjols til fjells», men før møtet med Ingmar Bergman skulle hun bli mest kjent her hjemme for tolkningen av den humørsyke tenåringen Gerd i Carlmars «Ung flukt» (1959), en på alle måter vågal film etter datidens standard. Arbeidet med Carlmar må ha vært en god skole, og snart satt den nokså ukjente Liv Ullmann og stjernen Bibi Andersson på hver sin side av en av Sveriges mest berømte menn, Ingmar Bergman som hadde tjue filmer bak seg allerede. Et tilfeldig møte på gaten førte til en hovedrolle i «Persona», starten på en ny gullalder for Bergman og hyllet som en av hans mest komplekse filmer. Med filmen kom bekreftelsen på at regissøren og den 20 år yngre norske hovedrollen var et par. De skilte seg på hver sin kant og flyttet sammen på Fårö.
[ Adrenalin, angst og frykt hjalp Renate Reinsve å finne sin Julie ]
Resten er historie. Ullmann ble verdenskjent gjennom Ingmar Bergman og de i alt ti filmene de skulle lage sammen, fra «Persona» (1966) til «Sarabande» (2003). Mellom dem blant andre «Vargtimmen», «Hviskninger og rop», «Ansikt til ansikt», «Høstsonaten» og ikke minst «Scener fra et ekteskap», filmer med motspillere som Max von Sydow og Erland Josephson. I fem tiår har navnet hennes vært uløselig knyttet til Bergmans. Hun har selv yndet å fortelle at hun var Ingvar Bergmans «stradivarius», og det er selvsagt en sannhet i dette. Men hun mottar ikke en Æres-Oscar bare fordi hun har spilt i noen av den svenske demonregissørens fremste filmer. Hun får den fordi hun utover den plattformen Bergman ga henne definerte sin egen karriere, sitt eget liv i kunsten, sin egen bane av selvvalgte nedturer og lysende kunstneriske oppturer også som regissør. «Fortrolige samtaler» er et lite mesterverk, basert på et manus av Bergman men med Ullmanns bumerke, sterkere enn Bergman selv kunne satt det. «Trolösa» ble fortjent tatt ut til Cannes, og «Miss Julie» er en underkjent filmatisering av Strindbergs drama hvor Jessica Chastain levendegjorde en rolle som Ullmann selv alltid ønsket å spille.
[ Dette er årets beste Oscar-filmer - og slik kan du se dem ]
Ullmann har ikke vært fremmed for å fortelle om sine ønsker, oppturer og nedturer. Hun har vist store følelser så vel som på lerretet som utenfor. Hun har aldri gjort noe halvveis, og aldri brydd seg med filtre. Hun fikk i perioder karakteristikker som den gråtende Liv. Janteloven i Norge har sjelden vært så knallhard som når det kommer til Liv Ullmann, og det handlet ikke om at hun ble misforstått, men om holdninger, misunnelse og særnorske antipatier mot å anerkjenne enerne, selv de kunstneriske. Kanskje førte det til en viss skadefryd blant nordmenn at forholdet mellom den unge Ullmann og den genierklærte Bergman gikk fra ren lykke og hengivenhet til svart sjalusi og maktbegjær.
I biografien «Forvandlingen», skrevet etter at hun sammen med datteren Linn reiste fra Bergman og øya Fårö forteller Ullmann om lidenskap, sorg, frykt og elendighet, om et mørkt og psykisk kontrollbehov og en ung mor som tar avgjørelsen om å oppdra datteren på egen hånd. Det var ingen lett avgjørelse på slutten av 1960-tallet. Men for Liv Ullmann er dette også historien om et forhold som tar slutt og et vennskap som varte livet ut både på et personlig og profesjonelt plan, senere utdypet i dokumentarfilmen «Liv & Ingmar».
[ Engler og demoner – Bergman i 100 ]
For nordmenn har så mange følelser på en gang vært uvant, enten det handler om sterke og berørende filmportretter eller følelsesladde uttrykk i offentligheten, under intervjuer, mottakelser eller andre situasjoner. Hennes «mot og følelsesmessige åpenhet» i filmen er da også karakteristikken som det amerikanske filmakademiet velger å framheve i forbindelse med Æres-Oscar-tildelingen: «Ullman’s bravery and emotional transparency has gifted audiences with deeply affecting screen portrayals», heter det.
Det var ikke gitt at Liv Ullmann i en alder av over åtti år nå må regnes som en av våre aller største norske kunstnerne, som nå hylles på det som i filmens verden er den størst tenkelige scenen. En Æres-Oscar henger svært høyt, og enda sterkere blir den når man tenker på at det er svært få fra det ikke-engelske språkområdet som har fått denne påskjønnelsen for sitt virke innen filmen. Den eneste fra Norden ved siden av Ullmann er Greta Garbo. Ullmann har selv vært nominert til Oscar to ganger. I tillegg var hun utdeler i 1977, og ga da bort Oscar for beste mannlige hovedrolle. Første gangen hun selv var nominert var for Bergmans «Ansikt til ansikt» (1972), men måtte se prisen gå til Liza Minnelli i «Cabaret». Fire år senere kom Jan Troells «Utvandrarna», med Liv Ullmann og Max von Sydow. For den fortsatt skjellsettende innsatsen som den unge immigranten fikk hun sin andre Oscar-nominasjon, også den for Beste kvinnelige hovedrolle.
Ingen annen norsk skuespiller kan vise til noe lignende, og hennes med-nominerte er blant Hollywoods fremste og mest kjente skuespillere, som Sissy Spacek, Maggie Smith, Diana Ross og Faye Dunaway, som fikk Oscar for «Network» det året Ullmann var nominert for «Utvandrarna». Ullmann kunne imidlertid trøste seg med at hun vant Golden Globe for rollen. Og som alle store stjerner er det gråstein blant gullet, noe hun selv gjerne snakker om med stor selvinnsikt. Med avskjeden fra Fårö fortsatte hennes internasjonale karriere med en rekke filmer langt under Bergmans standard, som actionfilmen «Cold Sweat» mot Charles Bronson, musikalen «Lost Horizon» mot Peter Finch og dansingen med Gene Kelly i «40 Carats». I dag er disse filmene og en rekke andre en del av en sammensatt historie.
Vi som har sett Liv Ullmann på den internasjonale arenaen har lenge visst hvor stor hun faktisk er. Vi er blitt slått i bakken av hvilken posisjon Ullmann har, som skuespiller, som filmpersonlighet, som bransjeikon og som menneske. Kort sagt, som superstjerne. Oscar handler om film, men teaterscenen er Ullmanns andre hjem, om ikke det første. Det var der hun begynte, på Rogaland Teater i rollen som Anne Frank. At Norge på den andre siden av livet fikk opp øynene for Ullmanns storhet handler også mye om teater, selv om hennes kunstnerisk omdiskuterte film «Kristin Lavransdatter» ble en kinosuksess uten like her hjemme. Den internasjonale teatersuksessen «En sporvogn til begjær» med Cate Blanchett i hovedrollen ga gjenklang, og så kom den lange turneen i Norge med Riksteatrets og Stein Winges uforbeholdne suksess «Lang dags ferd mot natt», hvor hun returnerte til teaterscenen som Mary Tyrone.
For ikke å snakke om turneen landet rundt med teaterstykket om henne, «LIV – et møte med Liv Ullmann», som ble en endelig oppreisning mange år etter at Norge på mange vis gikk glipp av stjernen Liv Ullmann. Ikke fordi hun valgte Sverige og USA, men fordi norsk filmbransje og nordmenn flest på et tidspunkt valgte henne bort. Hun burde fått mange flere roller i norske filmer, og at hennes lange kamp for en internasjonal filmatisering av Henrik Ibsens «Et dukkehjem» ikke ble realisert på grunn av det norske filmfondets manglende vilje til å garantere økonomisk, er en skamplett i nyere norsk filmhistorie.
Likevel, uansett hvor man har møtt henne, og uansett hvor lei seg hun har vært fordi hun ikke har fått innpass i Norge slik hun burde, har hun alltid vært seg selv, og i det ligger også en ukuelig optimisme og en utrolig glede over tilværelsen. «Det kan egentlig ikke bli bedre, og jeg kan ikke bli lykkeligere», fortalte hun i Berlin for godt over ti år siden, under en av sine mange presentasjoner av egne klassiske Bergman-filmer. Likevel har det kun blitt bedre, og de siste årene framstår som en triumfferd både i Norge og internasjonalt. En Oscar for sitt lange liv i filmens tjeneste er en krone på verket. Og selv som stjerne i Hollywood er hun seg selv. Under vissheten om sin egen rolle er hun den jordnære trønderen med et levende engasjement for verden rundt seg.
Nå i forbindelse med Oscar-hyllesten benytter hun nok en gang rampelyset til å snakke om flyktninger, denne gangen om Ukraina, slik hun tidligere også har engasjert seg for de svakeste og mest utsatte. Hun har vært Unicef-ambassadør og svært aktiv i Flyktninghjelpen, med utallige besøk i flyktningleirer og katastrofeområder. Særlig har hun jobbet med kvinnelige flyktninger, blant annet som medstifter av et internasjonalt kvinnenettverk for flyktninger i regi av FN. Det er verdt en Oscar og vel så det, det også.