---
5
KONSERT
No. 4
Oslo Spektrum
---
Emilie Christensen, Julia Witek og Ingeborg Marie Mohn begynner kvelden på et podium midt i det store lokalet, mellom ståplassene og sitteplassene. Åpningssangen «Parentes» høres ut som den kunne vært laget for anledningen: «Forstyrrer jeg/eller har du tid/til å høre på meg», spør de forsiktig. Denne sangen åpnet høstens nye album også, og som jeg skrev da, den dagen jeg opplever gruppa som forstyrrende skal jeg si fra.
«Fortell meg/Bare si/du er overbevist/om at dette har funnet sted/at dette ikke bare var en parentes», fortsetter sangen. Også dette passende nok. For det er nesten helt urimelig at ei gruppe som No. 4 skal spille i Oslo Spektrum.

Sju år gått siden vi først hørte No. 4 og gjennombruddssangen «Lite og stort». En liten trio, med noe stort på gang. Det var mye som indikerte at de kunne nå langt allerede da, men at det skulle bli Oslo Spektrum lå liksom ikke i kortene. I mellomtida har de gått gradene, med seks utsolgte kvelder på Parkteatret i 2018, og Operaen i 2019 som foreløpige konserthøydepunkter.
[ Anmeldelse av det fjerde albumet til No. 4 ]
Denne konserten med No. 4 ble annonsert i fjor vår. Det har vært mye usikkerhet rundt utelivet siden, og senvirkningene av pandemien fører til at mange ikke har vendt seg til å gå på konsert igjen, selv om de endelig har lov. Derfor er det et Spektrum i redusert format denne kvelden. Byhallen er ikke sånn Metallica-full, men det er tusenvis av folk her likevel, tett i tett på ståplassene foran scenen. At mange foretrekker å stå bekrefter at No. 4 ikke er ei alminnelig visepopgruppe.
Etter den finstemte åpningen dukker poeten Fredrik Høyer opp bakerst i salen, med sin «Regndanse i skinnjakke»- intro til «Hele livet». Etterpå har hovedpersonene kommet seg opp på scenen, som førsterekka i et større ensemble som omfatter Harald Lassen (saksofon), Bendik Hovik Kjeldsberg (trommer), Einar Næss Haugseth og Lars Andreas Aspesæter (begge tangenter).
De spiller «Henda i været», og når Emile Christensen kommer til linja med «jeg skulle løftet henda i været og vært fri» er det noen tusen hender som går i været foran henne. Hendenes eiere synger med, med stor innlevelse. Dette blir et av kveldens mange høydepunkter. Du verden så flott det er å være på konsert med noen tusen andre igjen.

Gruppa lurer på om dette i omfang er det største som har skjedd i byen på to år. Spøkefullt, må jeg presisere, men jeg kan skrive under på at det er stort. Emilie Christensen har til og med tatt kjole på seg, riktignok ser den ut som en sekk ifølge mora hennes, men det er i alle fall en kul sekk …
Alle introene til sangene blir hilst velkommen med begeistret jubel. Kanskje ekstra entusiastisk i opptakten til «Alt feil», der publikum igjen tar seg av koringene helt uoppfordret. «Så lenge vi finnes» («…finnes det håp») tilegnes den spesielle tida vi lever i.
[ Sanger for fred: Krig? Hva er det godt for? Absolutt ingenting! ]
En annen av de mange sangene som framføres for første gang på konsert er «En av de levende». Et forsøk på å lage en glad sang om noe trist, forklarer Emilie Christensen, som skrev den etter at hennes far, trommeslageren Jon Christensen, døde i 2020. Han ville hatt bursdag dagen etter konserten, men hadde neppe satt pris på å måtte gå i Oslo Spektrum denne kvelden, forklarer datteren.
Publikumsyndlingen Mattis Herman Nyquist kommer på for å være med i «Låst», en sang han forteller de først framførte på Cafe Mono, et sted som bare de eldre i salen kan huske. I vakre «Det finnes bare vi» tar No. 4 igjen fram koringene som de gjør finere enn de aller fleste andre.
[ Ny og gammel Team Me-spirit ]
Nå dukker harpisten Ellen Bødtker opp midt i salen, mens trioen står bak, høyt oppe blant folk og framfører «Jeg har aldri sett elg», deres vidunderlige lovsang til Oslo. Tida de bruker på å komme seg tilbake på scenen synger hele salen første verset av «Lite og stort» som en salgs karaoke sammen med resten av bandet. Kvelden kommer fram til en ekstra livlig slutt med «Alexander B», og sangen som heter «No. 1», som antyder at de står på toppen av pallen når alt kommer til alt.
No. 4 kommer selvfølgelig tilbake for ekstranummer også, med to av sine største favoritter, «Føkk lunsj» og «Vi burde ha vært på film». «Jeg vil ut og danse» melder de i den første av disse, og det er det tydeligvis mange andre som har tenkt også. Nå minner den store salen om det som het Club Spektrum i gamle dager.