Hvorfor gikk en fredelig musiker inn i Gestapo? Historien om Rolf Schüttauf

Det ble sagt at han kunne fylle en hel sal med klangen fra sine vakre fløytesoloer. Rolf Schüttauf kom til Norge fra Tyskland som en ung mann i 1926, og ble etter hvert kjent som en dyktig musiker i Filharmonisk Selskaps Orkester, forløperen til Oslo-Filharmonien. Han komponerte egen musikk, var glad i poesi og etablerte seg med norsk kone og barn i Oslo. Men da Norge ble okkupert av Tyskland 9. april 1940, tok han jobb som tolk for Gestapo. Etter hvert ble han mer og mer involvert i brutale avhør og tortur av norske motstandsfolk, og ble en fryktet skikkelse i Gestapos hovedkvarter på Victoria terrasse. I 1944 endte han sitt liv i en grøft på Ringerike, skutt av norske motstandsfolk.

– Det er ofte blitt hevdet at den som driver med musikk og kunst ikke kan gjøre noe galt, men det er dessverre en myte. Schüttauf var i utgangspunktet et kulturmenneske, men så gikk han inn i en virksomhet som med en økende råhet og brutalitet må ha ødelagt det kunstnersinnet han en gang hadde, sier forfatter Harald Herresthal til Dagsavisen.

Det var selvsagt spektakulært, dette at en anerkjent filharmoniker kunne velge å gå inn i Gestapo, og så ble drept på denne måten.

—  Harald Herresthal, forfatter

– Spektakulært

Harald Herresthal er forfatter av den nye boka «Hvem var Rolf Schüttauf?», er selv musiker og professor emeritus ved Norges musikkhøgskole (NMH). Han har skrevet en rekke musikkhistoriske og musikkfaglige bøker, og har blitt spesielt interessert i forholdet mellom musikk og politikk. I 2019 ga han ut boka «Propaganda og motstand», som handlet om hvordan datidens musikere forholdt seg til den tyske okkupasjonsmakten under krigen. Men det var Alfred Fidjestøls bok om Oslo-Filharmoniens historie (2019) som for alvor gjorde ham interessert i Rolf Schüttaufs tragiske skjebne, fordi navnet hans helt siden 1946 har dukket opp hver gang det er tale om Filharmoniens rolle under krigen.

– Det var selvsagt spektakulært, dette at en anerkjent filharmoniker kunne velge å gå inn i Gestapo, og så ble drept på denne måten, sier Herresthal.

– Da jeg begynte å grave i det, så tenkte jeg: «Men her jo en del av norsk musikk- og kulturhistorie som ennå ikke er fortalt». Jeg fant ut at Schüttauf var en begavet komponist og at Filharmonien urfremførte symfonien hans, og at han hadde en sentral posisjon som solofløytist i norsk musikkliv i mellomkrigstiden. Hans historie handler også om de vanskelige valgene som både tyskere og nordmenn måtte ta under okkupasjonen, mener Herresthal.

[ Musikk i nazismens tjeneste ]

Døpt i Bachs by

Livet begynte ellers veldig bra for Rudolf Arno Schüttauf, som han opprinnelig het. Han ble født inn i en musikalsk familie i den lille byen Eisenach i Tyskland i året 1900, og ble døpt i Georgenkirche, der også Johann Sebastian Bach ble døpt i 1685. Schüttauf vokste dermed opp i et område med rike, klassiske musikktradisjoner. Hans farfar var musiker og hadde fløyte som sitt hovedinstrument, og fløyte ble det også for barnebarnet Rolf. Han ble tidlig regnet som en av Tysklands mest talentfulle fløytister, og allerede som 23-åring ble han ansatt som fløytist i Frankfurter Symphonieorchester. Tre år senere ble han headhuntet av den jødisk-tyske dirigenten Josè Eibenschütz til Filharmonisk Selskaps Orkester i Oslo. Der ble han solofløytist, og med årene ble Schüttauf en populær musiker som var med på mange ulike musikalske prosjekter, som NRKs første radioorkester. Han giftet seg med norske Johanne, og sammen fikk de tre barn. Schüttauf slo dermed røtter i Norge og lærte seg veldig godt norsk. Derimot slet han med å få norsk statsborgerskap, og politisk sto han nært det nye regimet i Tyskland. I 1933, samme år, som Adolf Hitler overtok makten i Tyskland, meldte Schüttauf seg inn i nazipartiet, NSDAP.

– Jeg har i boka forsøkt å forklare dette med at han opplevde krigshandlingene under 1. verdenskrig og redselen for kommunisme. Det har nok preget ham veldig sterkt. Mange tyskere følte at Tyskland ble urettferdig behandlet etter 1. verdenskrig. Da Hitler kom til makten, opplevde mange tyskere det som at Tysklands ære ble gjenreist, sier Herresthal, som mener Schüttaufs begeistring for nazismen bunnet i en drøm om et stortysk rike som kunne demme opp for det han så som den største trusselen mot Europa: Sovjetunionen, og utbredelsen av kommunismen.

[ Søt musikk i fiendeland ]

Fysisk brutal

Likevel er den store gåten i Rolf Schüttaufs liv hvorfor han sluttet som musiker, og gikk inn i Gestapos tjeneste i 1941. Han fikk jobb som tolk, siden han snakket så godt norsk, og ble derfor med inn i avhør av norske motstandsfolk. Med tiden ble han mer involvert i avhørene. Vitner har fortalt om en tolk med et stort sinne, som deltok i utpressingen. Etter krigen hevdet hans kone i retten at han også kunne være voldelig mot henne, og at hun var redd ham.

– Han er beskrevet som en kjærlig far, men kunne ha et voldsomt temperament. Det er mest sannsynlig det som skjedde under de brutale avhørene: Han var egentlig der som tolk, men kunne bli sint og provosert og begynte å blande seg inn i selve behandlingene av fangene. Han var fysisk brutal, ser jeg av beretninger. Det er likevel fortsatt et mysterium, hvordan han ble så sentral i Gestapo, sier Herresthal.

– Jeg tror at han til å begynne med kan ha følt at han gjorde en god gjerning ved å spore opp kommunister og være med i avhør, men at han ble så involvert at det var umulig å komme ut av det. Han hadde underskrevet avtaler som han ikke kunne bryte uten å bli skutt, sier Herresthal, som i boka drøfter flere årsaker til Schüttaufs forvandling fra musiker til gestapist. Selv om han var godt integrert og etablert i Norge, og var blitt glad i landet, hadde han sympati for Nazi-Tyskland. Han kan ha blitt frustrert over at han ikke fikk norsk statsborgerskap. Som musiker hadde han også en skjør økonomi.

– Filharmonien var i økonomisk krise i mellomkrigstida, og musikerne fikk blant annet ikke lønn i sommermånedene, slik at de måtte spille på kafeer og andre tilstelninger. Kanskje var han bekymret for økonomien og framtida etter at han ble eldre, og at Gestapo tilbød han god lønn, sier Herresthal.

[ (+) Husker Nasjonalmuseet at de er et nasjonalt museum? ]

Arvet fløytene

Det har også blitt spekulert i at Rolf Schüttaufs mor Maria kan ha vært av polsk-jødisk herkomst. Var dette noe nazistene visste, og hadde de derfor et tak på ham? Det er også jødiske musikere som hjelper ham i karrieren. Han skal også ha skjult den jødiske dirigenten og musikeren Issay Dobrowen i leiligheten sin før han måtte flykte til Sverige i 1940.

– Det er også bekreftet at han fra sin posisjon i Gestapo forsøkte å hjelpe medmusikere og venner. Jeg tror nok uansett at han hadde fått en dødsdom i rettsoppgjøret etter krigen, om han hadde fått leve, sier Herresthal, som forteller at Rolf Schüttauf ble drept ved en tilfeldighet, i en skuddveksling med motstandsfolk ved Ask jernbanestasjon på Ringerike 6. oktober 1944. Han hadde forsøkt å kontrollere deres identitet.

En måned før ble hans kone Johanne og deres tre barn sendt ut av Norge av okkupasjonsregimet. I nesten et år var de på flukt i et krigsherjet Tyskland. De vendte hjem til Norge etter krigen, byttet etternavn, og snakket ikke lenger høyt om Rolf Schüttauf. I Herresthals bok forteller både barn og barnebarn om hvordan det var å vokse opp i skyggen av den tidligere gestapisten. «Dokumentasjonen av det han passivt og aktivt var med på under krigen, var fryktelig», skriver et barnebarn i et etterord, men legger samtidig til: «I familien vår er vi stolte over det bestefar før krigen sto for som musiker og menneske». Et annet barnebarn har arvet Rolf Schüttaufs fløyter. «Det er hevet over tvil at han hadde et ustyrlig sinne og forårsaket forferdelig lidelse og var delaktig i handlinger av verste sort», skriver han i et etterord. «Jeg er likevel stolt over å ha en bestefar som var en fremragende fløytist, jeg er stolt over å kunne spille på de flotte nyrestaurerte fløytene etter denne mesteren».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen