Red Kite: Rå energi går aldri ut på dato

---

Red Kite

«Apophenian Bliss»

RareNoise

---

Supergruppemerkelappen satt løst da Red Kite, med navn etter en rovfugl i haukefamilien, debuterte i 2019. Ikke uten grunn. Kvartetten forener krefter fra noen av de fremste bandene på den mer hardtslående delen av den norske jazzscenen, vi snakker Bushman’s Revenge, Shining, Grand Central og Elephant9. Det kan også legges til at bassist Trond Frønes var med på «Tempest Revisited», fjorårets stormfulle bestillingsverk fra Hedvig Mollestad.

[ Abdullah Ibrahim: Vakker jazz fra sørafrikansk mester ]

«Apophenian Bliss», spilt inn i studio mellom to nedstengninger av samfunnet, er andre album fra kvartetten, som i tillegg til bassist Frønes består av Even Helte Hermansen (gitar), Bernt André Moen (tangenter) og Torstein Lofthus (trommer). Albumet kom før jul, men fortjener å bli hentet fram igjen, selv om vi er inne i et nytt år, for rå energi går aldri ut på dato.

[ De beste norske jazzplatene fra 2021 ]

De smeller til fra start, med «Astrology (The One True Science)», ledet an av en Loftus i et voldsomt driv, før resten av bandet kommer inn, Hermansen fyrer opp barytongitaren og lyden tvinner seg sammen med lyden fra Moens Fender Rhodes, i et samspill som preger mye av dette albumet. Lofthus kunne nok ha fortsatt i dette galopperende tempoet, men det roer seg raskt ned. På «This Immortal Coil» er det tungt og seigt, med en dunst av tidlig Black Sabbath i et øyeblikk og 70-tallsfusion i det neste, ikke minst når det hele løftes av en glitrende solo fra Moen. Så tas det ytterligere ned. «Apophenia» tar oss med til et balladelandskap der Hermansen viser styrke både som gitarist og låtskriver, det blir et fint pusterom før tempo skrus opp igjen på «Red Kite Flight».

[ "Encanto" og andre store soundtracks fra våre liv ]

Even Helte Hermansen har skrevet samtlige låter på albumet, med ett unntak, «Morrasol», signert saksofonist Gisle Johansen. Dette er en formidabel låt som gnistrer av musikalsk kjemi og kontrollert råskap, med sine elleve minutter er den albumets heftigste og viser med all tydelighet hvor suverent bandets progjazz kan låte. Det er en låt som sitter i kroppen, mens «morrasola» går ned i balladen «Sleep Tight», som et lavmælt god natt fra denne rovfuglen av et band, som vi ser fram til å høre mer fra.