Kultur

Eivind Aarsets fantasier om stor lyd

Gitaristen Eivind Aarset fikk onsdag Buddy-prisen for sin lange innsats i norsk jazzmusikk. Hans seneste album bekrefter at det var vel fortjent.

Eivind Aarset med Buddy-statuetten, den høyeste utmerkelsen i norsk jazz.

Eivind Aarset

«Phantasmagoria, or A Different Kind of Journey»

Jazzland

Eivind Aarset fikk Buddy-statuetten før en konsert på Parkteatret i Oslo onsdag. «Det er på høy tid, eller på overtid som vi vet mange vil si, at Eivind Aarset mottar norsk jazz’ høyeste utmerkelse», står det i uttalelsen fra juryen. Buddy-prisen har vært delt ut siden 1956, og går til musikere som gjennom en årrekke har satt sitt eget preg på norsk jazz.

Eivind Aarset har vært en sentral musiker i norsk musikk i nærmere 40 år. Han dukket først opp i rockegruppa Road, men ble snart en høyt respektert jazzartist. Han spilte videre i gruppa Ab und Zu, og ble en del av det mest etterspurte laget av studiomusikere i Norge på 90-tallet.

I jazzsammenheng markerte Aarset seg spesielt på Nils Petter Molværs «Khmer» i 1998. Han var også med da Molvær senere gjorde konserter og plate med reggaeduoen Sly Dunbar og Robbie Shakespeare. I 1998 kom også Aarsets første soloalbum «Electronique Noire». Som tittelen antydet viste albumet gitaristens stadig stigende interesse for elektronisk musikk. Han var lei av store gitarsoloer, og forsøkte å få fram lydbilder han har inne i hodet, fortalte han oss i et intervju den gangen. Denne holdningen står ved lag 24 år etter.

Konserten på Parkteatret onsdag var en forsinket slippfest for albumet «Phantasmagoria: Or A Different Kind Of Journey». Dette ble først presentert på Punkt-festivalen i Kristiansand i høst, der Aarset har vært en viktig medspiller siden starten i 2005. Plata viser Aarsets spesielle kombinasjon av fremragende gitarspill og store, romslige klanger, godt hjulpet av Wetle Holte og Erland Dahlen på trommer og perkusjon, og Audun Erlien på bass.

Her er mange fasetter av Aaarsets spill. Stort, vakkert og atmosfærisk, men også litt skurrende i åpningssporet «Intoxication». Utsøkt melodisk i «Manta Ray». (med Arve Henriksen på trompet), rett over til utagerende gitarspill i «Didn’t See This One Coming». Fra støyende «Inbound» til stemningsfulle «Light On Sanzu River» til slutt. Som helhet blir alt dette til et imponerende album.

Eivind Aarset: «Phantasmagoria, or A Different Kind of Journey»