Eivind Aarset
«Phantasmagoria, or A Different Kind of Journey»
Jazzland
Eivind Aarset fikk Buddy-statuetten før en konsert på Parkteatret i Oslo onsdag. «Det er på høy tid, eller på overtid som vi vet mange vil si, at Eivind Aarset mottar norsk jazz’ høyeste utmerkelse», står det i uttalelsen fra juryen. Buddy-prisen har vært delt ut siden 1956, og går til musikere som gjennom en årrekke har satt sitt eget preg på norsk jazz.
[ De beste norske jazzplatene fra 2021 ]
Eivind Aarset har vært en sentral musiker i norsk musikk i nærmere 40 år. Han dukket først opp i rockegruppa Road, men ble snart en høyt respektert jazzartist. Han spilte videre i gruppa Ab und Zu, og ble en del av det mest etterspurte laget av studiomusikere i Norge på 90-tallet.
I jazzsammenheng markerte Aarset seg spesielt på Nils Petter Molværs «Khmer» i 1998. Han var også med da Molvær senere gjorde konserter og plate med reggaeduoen Sly Dunbar og Robbie Shakespeare. I 1998 kom også Aarsets første soloalbum «Electronique Noire». Som tittelen antydet viste albumet gitaristens stadig stigende interesse for elektronisk musikk. Han var lei av store gitarsoloer, og forsøkte å få fram lydbilder han har inne i hodet, fortalte han oss i et intervju den gangen. Denne holdningen står ved lag 24 år etter.
[ Nordub: Norsk jazz møter reggae fra Jamaica ]
Konserten på Parkteatret onsdag var en forsinket slippfest for albumet «Phantasmagoria: Or A Different Kind Of Journey». Dette ble først presentert på Punkt-festivalen i Kristiansand i høst, der Aarset har vært en viktig medspiller siden starten i 2005. Plata viser Aarsets spesielle kombinasjon av fremragende gitarspill og store, romslige klanger, godt hjulpet av Wetle Holte og Erland Dahlen på trommer og perkusjon, og Audun Erlien på bass.
[ Jazzland: 25 år i grenseløse landskaper ]
Her er mange fasetter av Aaarsets spill. Stort, vakkert og atmosfærisk, men også litt skurrende i åpningssporet «Intoxication». Utsøkt melodisk i «Manta Ray». (med Arve Henriksen på trompet), rett over til utagerende gitarspill i «Didn’t See This One Coming». Fra støyende «Inbound» til stemningsfulle «Light On Sanzu River» til slutt. Som helhet blir alt dette til et imponerende album.
