Vanskelig, men godt å høre på

---

5

Ingeborg Oktober

2018

(Rural Rebel Rock)

---

Sangeren som egentlig heter Ingeborg Schistad Tiltvik fikk mye fin omtale for albumet «Skjømmingsboka» fra 2018, som vi berømmet for sine nære, innholdsrike og melodisterke sanger. Hun fikk Spellemannprisen i viseklassen, visstnok som den yngste siden Lillebjørn Nilsen i 1974.

Ingeborg Oktober er en av de norske artistene som har størst potensial for å bli folkekjær, uten å ha henfalt til unødvendig kos, skrev vi forrige gang. Disse sangene stakk nemlig dypt. Men ikke engang den som het «Tungsinn» var bare dyster. Dette er sånne sanger der tunge tanker gjøres lettere å forholde seg til fordi musikken lyser opp, sto det om det forrige albumet. Det er lignende ambisjoner hun har for det nye albumet. «Med dette albumet har jeg flere steder lekt med hvordan tonene kan være glade, men tekstene forstyrrende», sier hun selv. Og det har hun lykkes med.

[ «Skjømmingsboka»: Ingeborg Oktober er best i november.  ]

Albumet begynte som et bestillingsverk til Festspillene i Nord-Norge. Hun tenkte først å si noe om miljøproblemene, men kom til at sangene måtte handle om det hun mest av alt gikk og bar på selv. For denne gangen er temaet virkelig tungt. Sangene beskriver året etter at ex-kjæresten tok livet sitt. Dette ble et stort multimedialt prosjekt på scenen i Harstad, hun skrev boka «Et fucka år» i samarbeid med Peder Kjøs, og har nå altså laget et helt album basert på alt dette.

Ingeborg Oktober begynner med å snakke seg gjennom «God natt», over noen lengtende folkemusikkaktige gitarklanger, og allerede er dette veldig følsomt.

[ Ingeborg Oktober: – Det var deilig å bli sint – og akseptere det ]

«Lykkeamulett» går tilbake til den optimistiske begynnelsen i forholdet, men allerede her med et «e ska husk dæ her» som antyder at dette ikke endte godt. Noen av innslagene har isolert sett karakter av oppbruddssanger, beskrivelser av et forhold som ikke gikk på skinner, men de fleste av dem har også referanser til enda større sorg og savn, som det ikke kan ha vært enkelt å sette ord og toner til.

[ Nils Bechs "Jeg elsker han" og andre sanger om sterke følelser  ]

Denne gangen har Ingeborg Oktober med Anne Lise Frøkedal som medprodusent, kjent fra en rekke gode sammenhenger fra før, blant annet et av fjorårets fineste album med sitt eget band. Det er et mer spenstig lydbilde vi får høre denne gangen, mer elektrisk gitar, selv om også forgjengeren viste slike tendenser. Vi hører det best i «EHD», (forkortelse for «E hata de»), som er mer enn god nok i utgangspunktet, men forsterkes med elektrisk gitarbruk som hever den til en inntrengende sang av de sjeldne.

[ Her er de beste norske albumene i 2021 ]

Sangene på albumet henvender seg til personen som gikk bort, noe som understreker det sterkt personlige uttrykket. Alle sangene fram til avslutningen, der Ingeborg Oktober i stedet retter seg mot alle som trenger noen varme tanker med seg videre på veien, med oppbyggelige ord om å tro på bedre tider, og be om hjelp hvis det er nødvendig. Et enkelt budskap om livets aller vanskeligste spørsmål. Trøstesanger blir ikke finere, eller viktigere. Etter dette kommer bare den instrumentale «Outro», som går for seg i oppstemt New Orleans-stil. «2018» er ikke et album det er lett å høre på, men det omgir seg med omtenksomhet, og gir en god følelse til slutt.

Trenger du noen å snakke med? Hjelpetelefonen til Mental Helse er gratis og døgnåpen, tlf. 116 123