D’Sound feirer 25 år siden første plate. Vi ber om forlatelse for den første anmeldelsen

D’Sound

25

(daWorks)

D’Sound ble en av Norges mest populære grupper mot slutten av forrige århundre. Nå kommer deres 25-års jubileumsalbum der Simone Eriksrud igjen synger sammen med Jonny Sjo (bass) og Kim Ofstad (trommer) i åpningslåten «Flashback», som også kom som singel på nyttårsaften. På albumet, som rett og slett heter «25», får de også hjelp av en lang rekke gjestesangere, med den amerikanske superstjerna Macy Gray i spissen.

Jonny Sjo og Kim Ofstad møtte hverandre på Berklee College Of Music i Boston mot slutten av 80-tallet. – Der gikk vi rundt og snakket trønderengelsk og moldeengelsk, så vi blenda fint. Vi hadde et bitte lite kott av et øvingsrom der vi spilte mye sammen, forteller Sjo.

– Vi kan si mye rart om USA, men du verden så mye fin musikk det er der. Vi fikk mye funk og r&b inn i hodet. Vi tenkte allerede da at det hadde vært rått med et band som hadde fokus på bass og trommer, legger Ofstad til.

[ De beste norske jazzplatene fra 2021 ]

De to fortsatte å spille sammen da de kom hjem til Norge, i kompet til andre artister. Først med Grethe Svensen, så med Anne Grete Preus og siden mange andre. De øvde også på å bli et eget band, med gitaristen Stein Bull-Hansen. Han hadde hørt Simone Eriksrud, den gangen med Larsen som etternavn, synge på byen med gruppa som kalte seg The Dingleberries. Hansen forsvant snart ut av rekkene, men Simone var med videre. – Hun skrev melankolske, melodiske sanger. Da vi begynte å spille groover oppå dem fikk vi et spesielt uttrykk, sier Kim Ofstad

– Jeg var ambivalent til dette. De var to kjente sessionsmusikere, som ville spille med meg. Jeg hadde lyst til å synge med de beste, men jeg hadde veldig dårlig selvtillit. Den følelsen satt i lenge. Men det hindret meg ikke i å komme med låtene mine, og gi alt jeg hadde, sier Simone Eriksrud: – Jeg hadde mye musikk i hodet mitt, en tornado av eklektiske ideer. Men jeg gadd aldri å øve på gitar, så jeg kunne bare fire akkorder, som jeg brukte på alle låtene. Så da ble de litt viseaktige, med naturlige, enkle melodier. Kim og Jonny omsatte dem til noe helt annet. Det rare er at jeg fortsatt får den samme følelsen når jeg kommer med gitaren og synger en liten sang, og de kicker på den, banker inn en beat, og finner en bassgang.

D’Sound ble gjengangere på HeadOn, en av de heiteste klubbene i Oslo midt på 90-tallet, med mye av musikken som ble kalt «acid jazz». – Der var det deilig dansbar funk, en god vibe med flinke DJ-er. Så begynte vi også å lefle med drum’n’bass, breakbeats og garage. Vi likte housa ting, grooven som var der, forteller Jonny Sjo.

[ Reggaebassisten Robbie Shakespeare er død ]

D’Sound gikk sin første runde til plateselskapene i 1995, men ble fortalt at dette ikke var musikk det norske folket ville ha. Etter et år fikk de napp likevel, hos PolyGram, der talentutvikleren Jørn Dalchow ble interessert i gruppa. Det er han som gir ut platene til D’Sound i dag også, på sitt eget selskap daWorks. Den første singelen, «Real Name», ble godt mottatt, og toppet allerede radiolistene mens gruppa spilte inn sitt første album, sommeren 1996.

– Før D’Sound slo gjennom var vi et undergrunnsband. Vi spilte bare i mørke kjellere og fester ingen hadde hørt om. Så kom vi på radio med «Real Name», og ble mainstream, husker Kim Ofstad.

Debutalbumet «Spice Of Life» fikk imidlertid hard medfart av mange kritikere. Det er nå jeg vil beklage at jeg var en av dem. Det er ingen formildende omstendighet at Aftenposten og VG var minst like negative Bare Helle Høiness i Dagbladet var begeistret. «Det hjelper ikke at Simone synger fint, eller at Jonny Sjo og Kim Ofstad spiller feilfritt» mente jeg, for «glatt er den mest dekkende beskrivelsen av musikken deres».

Jeg benyttet også anledningen til å beskrive acid jazz som «funk for feiginger», og begikk den verste anmeldersynden som finnes: Å ta avstand fra en sjanger, ikke musikken i seg selv, og ønske seg en annen stil enn den man hadde fått i oppgave å vurdere. Dette kan godt være den mest «umusikalske» anmeldelsen jeg har skrevet noen gang. Å høre igjen albumet i dag gir et langt bedre inntrykk. Det er bare å be om unnskyldning. Noe alle tre nå heldigvis gir uttrykk for at de setter pris på.

– Det var et sjokk å bli møtt av disse anmeldelsene. Jeg forsøkte å ikke være såret, men det var vanskelig. Jeg følte meg underlegen fra før, og var redd for å ødelegge for de andre. Etter noen år forsto jeg at mange norske musikkjournalister hadde et dårlig utgangspunkt for den musikken som vi likte, som var west coast, soul, disco, og en mer smooth sound. Uten kjettinger og banning. Responsen hos folk var helt motsatt av det som ble beskrevet i avisene, sier Simone Eriksrud.

Kim Ofstad: – Man blottlegger hjerte og følelser i musikken, og man får noen trøkker i trynet. Sånn har det alltid vært. Andre må lov å mene det man vil. Men arbeidet ble dobbelt så hardt, for uten hjelp fra pressen, så uteble noen jobber også. Dette var frustrerende. I klassen min på Berklee gikk musikere som etterpå spilte med Stevie Wonder, Janet Jackson og Paul McCartney. Verdensenere på instrumentene sine. Da vi kom tilbake til Norge, inspirert av inntrykkene fra årene i USA, så fikk vi ræva anmeldelser om at vi var for flinke. Vi skjønte ikke hva folk snakket om. Skulle vi begynne å spille dårligere?

Jonny Sjo: – Noen vil at ting skal låte skitnere, det er fair å mene det, men det er ikke all musikk som skal være forvrengt. Vi har et visst sound, og når det ble omtalt som «glatt», så ble det fort etablert som en sannhet. R&b kan være glatt og smakfull, eller glatt og pregløs. Jeg føler ikke at vi har laget pregløs musikk.

På tross av innvendingene i pressen gjorde «Spice Of Life» det rimelig bra på det som den gangen var platemarkedet. I år kommer det en egen bok om dette albumet, skrevet av Petter Aagaard, i serien «Norske albumklassikere». Oppfølgeren «Beauty Is A Blessing» gikk rett til topps på VG-lista i 1998, og ga D’Sound Spellemannprisen for beste popgruppe. «Ain’t Giving Up» lå fem måneder på Norsktoppen på radio, elleve av dem helt på topp.

[ Lava: Musikk som ennå gløder ]

Suksessen fortsatte inn det nye århundret. Nå med platekontrakt med norskavdelingen til Virgin. London-kontoret ville satse alt på albumet «Talkin’ Talk». De nye stjerneprodusentene i Stargate skulle gjøre remiksen, men så kjøpte EMI opp Virgin. – På to uker gikk vi fra å være prioritert i England til å få sparken. Etter Virgin måtte vi gå til banken for å ta opp lån til fjerdeplata, forteller Kim Ofstad. Dette resulterte i «Doublehearted», med «Do I Need A Reason», som ble en av deres aller mest kjente sanger.

I 2018 kunngjorde Simone Eriksrud at hun hadde sluttet i D’Sound. – Musikken hadde være et språk jeg trengte å snakke regelmessig, for å få ut følelsene mine. På slutten var det helt tomt. Jeg sang ikke engang i dusjen lenger, forteller hun nå. I 2019 kom gruppas åttende album, «Unicorn», med Mirjam Omdal som vokalist i de fleste sangene.

Etter dette bestemte Jonny Sjo og Kim Ofstad seg for å se tilbake på 25 år med D’Sound. – Vi bestemte oss for å lage et jubileumsalbum med masse forskjellige «featuring»- artister. Enten folk som har inspirert oss gjennom mange år, som vi har jobbet med, eller folk vi bare digger, sier de. Den første singelen fra det nye albumet kom i fjor sommer, «Save Some» med selveste Macy Gray bak mikrofonen, der hun sier «let’s D it».

Gruppa presenterte låten «Flashback» nyttårsaften, og det er et flashback å høre Simone Eriksrud i spissen for D’Sound igjen. – Det var fantastisk at vi kunne krone utgivelsen med Simone, sier Sjo: – «Dere kan bare prøve å feire 25-årsjubileet uten meg», sa hun da hun hørte om planene.

Simone Eriksrud er imidlertid nøye på at hun selv ikke er en alminnelig «featuring» gjesteartist.

– Jeg er en av grunnleggerne avc gruppa, som er en tur hjemom, for å være med på festen. Jeg synes det er sjenerøst at de setter åpner dørene på vidt gap for meg. Jeg har veldig lyst til å se om vi får til flere sanger senere. Men det må være sånne som «Flashback», som jeg får lyst til å både synge og høre om og om igjen selv, sier hun. Vi kan vel tenke oss at hun også er på plass når D’Sound spiller på OverOslo 17. juni.