Kultur

Det er gode sjanser for at ikke alle på rollelisten vil overleve frem til slutten

Mer moro enn forventet når «Scream»-serien får enda et kapittel på kino.

«Scream»

---

4

FILM

«Scream»

Regi: Matt Bettinelli-Olpin & Tyler Gillett

USA, 2022

---

Etter over 25 år, fire filmer og en frittstående TV-serie er det vanskelig å tro at «Scream»-serien har my futt igjen i seg, men årets forsøk på å gi «Ghostface»-morderen kunstig åndedrett er mer moro enn forventet. Den første «Scream»-filmen startet med en postmoderne ide som føltes veldig frisk på nittitallet: hva om ungdommene som ble slaktet i en erketypisk «slasher»-film hadde sett akkurat de samme skrekkfilmene som oss i publikum, og var bevisst på alle klisjeene? Scream» (anno 2022) oppdaterer dette konseptet for Z-generasjonen som knapt var født da serien startet, og som i beste fall har nostalgiske minner av å ha sett disse filmene på TV i oppveksten. I en æra der filmer diskuteres, analyseres og dissekeres til døde på nettfora, og som har et instinktivt kynisk forhold til oppfølgere. For å fungerer i dag er «Scream» pent nødt til å være betydelig sløyere enn noen av de tidligere kapitlene i serien, og enda mer meta-selvbevisst. Heldigvis er årets «Scream» begge deler, mens den fortsatt følger formelen.

Regissør Wes Craven døde i 2015, produsent Harvey Weinstein er opptatt med å råtne bak murene og manusforfatter Kevin Williamson nøyer seg med en kontraktfestet kreditt som utøvende produsent denne gangen – så serien er i hendene på et nytt kreativt team. Heldigvis har man rekruttert de rette regissørene som innbyttere: Matt Bettinelli-Olpin og Tyler Gillett, som sist sto bak den underholdende tøysefilmen «Ready or Not» (2019). De er en del av skrekkfilmkollektivet Radio Silence, som er oppriktig og entusiastiske fans av «Scream»-serien.

«Scream»

Vi er tilbake i California-småbyen Woodsboro, fortsatt mest kjent som åstedet for en serie brutale mord som inspirerte de hittil åtte kapitlene av skrekkfilmserien «Stab». I kjent stil starter alt med en telefonsamtale, der en uhyggelig digitalmodulert stemme spør: «liker du skumle filmer?». I den andre enden er tenåringen Tara (Jenna Ortega), som sliter med å svare på telefonterroristens pop-quiz om «Stab»-filmene. Hun har mer sans for «opphøyet skrekk» som «The Babadook», og blir dermed første offer for enda en filmnerd-seriemorder i «Skrik»-maske. Mot alle odds overlever Tara det brutale angrepet, og vennegjengen samler seg rundt henne på sykehuset. De inkluderer tvillingene Mindy (Jasmin Savoy Brown) og Chad (Mason Gooding), Amber (Mickey Madison) og Wes (Dylan Minnette) – sønnen til byens nye sheriff Judy Hicks (Marley Shelton). Jeg vil si det er gode sjanser for at ikke alle vil overleve frem til slutten.

Snart ankommer også Taras storesøster Sam (Melissa Barrera), sammen med kjæresten Richie (Jack Quaid). Hun forlot hjembyen for flere år siden og bærer på sine traumatiske hemmeligheter, som muligens har en forbindelse til angrepet på søsteren. Sam søker hjelp av den tidligere sheriffen Dewey (David Arquette), som bærer preg av alle de livstruende skadene og skuffelsene han har pådratt seg i løpet av denne serien. En desillusjonert skikkelse som gir filmen litt melankolsk patos, særlig etter at han tar kontakt med ekskona Gale (Courteney Cox, som også er ekskona hans ute i virkeligheten). Etter hvert blir selvfølgelig Sidney Prescott (Neve Campbell) dratt tilbake inn i historien, mens Ghostface slakter seg igjennom store deler av rollelista igjen.

Siden dette tross alt er et mordmysterium bør vi trå varsomt rundt spoilersonen, og produsentene har gjort sitt aller ytterste for å bevare hemmelighetene frem til premieren. Noe som inkluderer å gi skuespillerne manus uten slutten, og angivelig filme flere forskjellige versjoner av scenene for å unngå at noe ble avslørt på verdensvebben. Det er allikevel ikke kjempevanskelig å resonere seg frem til hvem som skjuler seg bak «Skrik»-masken denne gangen (nei, det er ikke en arkitekt som er rasende over det nye Munch-museet), men motivasjonen deres er helt i tråd med tidligere filmer og en vittig metakommentar om moderne «fandom».

«Scream»

«Scream» er så selvbevisst og selvironisk at den nærmest gjør seg skuddsikker for konvensjonell kritikk, der rollefigurene stadig kommer oss i forkjøpet med sarkastiske kommentarer om denne typen oppfølgere. Inklusive hvorfor filmen ikke fikk den åpenbare tittelen «5ream», og hvorvidt noen egentlig er interessert i å se en god, gammeldags slasher-film som dette i en tidsalder der skrekksjangeren er dominert av tyngre saker som «Hereditary» og «The Witch». Enkelte scener bøller med klisjeene på en skikkelig snedig måte: deriblant det som må være filmhistoriens lengste «fakeout»-sekvens, der vi blir villedet til å tro at morderen vil sprette frem bak dører og skap komisk mange ganger. Tilsvarende morsomt er et øyeblikk der en av rollefigurene ser en «Stab»-film på Netflix, uten å ane at akkurat det samme utspiller seg bak ryggen hennes i virkeligheten.

«Scream» er mye morsommere enn den er skummel, selv om drapsscenene er blant seriens blodigste. Bettinelli-Olpin og Gillett takler humoren betydelig bedre enn de melodramatiske såpeoperaelementene. All selvironi i verden klarer allikevel ikke helt å forkle at dette bare er en oppdatert variant av den første «Scream»-filmen, som aldri får muligheten til å bryte seg ut av denne seriens snevre rammer. De helt store overraskelsene uteblir, men som en blanding av straight oppfølger og ny start (det en av rollefigurene beskriver som en «requel») fungerer dette bedre enn forventet for oss gamle «Scream»-fans.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen