Kultur

Øystein Lønn er død. Han var en av norsk litteraturs fremste fortellere

Forfatteren Øystein Lønn er død, 85 år gammel. Med det er en sjelden finstemt stilist og en antydningens kunstner borte.

Øystein Lønn fotografert i København før utdelingen av Nordisk råds litteraturpris i 1996. Foto: Nordfoto / NTB

Da Øystein Lønn fikk Nordisk råds litteraturpris i 1996 for novellesamlingen «Hva skal vi gjøre i dag?», sto han midt i et forfatterskap som skulle komme til å strekke seg over 50 år, seks novellesamlinger, fjorten romaner og en rekke andre tekster. Han har alltid vært en forfatternes forfatter, en ordkunstner som med en særlig rytmisk prosa skrev fram de store linjene i så vel enkeltmennesket som samfunnet. Det var ikke pent alt som piplet fram, og han kunne være en krass, men sjelden høylytt observatør av samfunnsdreininger han ikke syntes noe om. Men nettopp stilen hans gjorde at han var en forfatter som fikk en betydelig leserskare, og et stadig større publikum ble etter prisutmerkelsene oppmerksomme på hans finstemte formidlingsevne der antydningen ble gjort til en kunst i seg selv.

Øystein Lønn ble født i Kristiansand, og har hele livet bodd i eller vendt tilbake til sørlandsbyen selv om han tidvis tilbrakte mange år i utlandet, i Spania, Danmark, i Baltikum, Tyskland eller andre steder dit de mange oversettelsene av forfatterskapet, eller etterspørselen etter hans foredragsvirksomhet, ofte brakte han. Han debuterte med «Prosesjonen» på Gyldendal forlag i 1966, men det var først med «Thranes metode» i 1993 at han fikk et stort norsk publikum, samt Brageprisen og Kritikerprisen. Tittelnovellen ble senere filmatisert av Unni Straume i 1998 med Petronella Barker og Bjørn Sundquist i rollene som hovedpersonene Mol og Thrane – det hele med Charles Mingus’ jazz mellom linjene der også.

Øystein Lønn

I 1991 skrev han «Thomas Ribes femte sak», som ble oversatt til en rekke språk og blant annet innlemmet i den prestisjetunge franske krimbokserien Serie Noir, men han regnet seg aldri som noen krimforfatter. Noen temaer går likevel igjen, og blant dem er det å flykte, det å reise eller forsvinne og unnvike offentligheten. Det er i tråd med hans eget liv, som han i et intervju med Fædrelandsvennen da han fylte 80 år beskrev som «et fantastisk liv; dramatisk, omvekslende».

Flukt har stått sentralt i flere av bøkene hans, eller de følelsesmessige komplikasjonene rundt flukt eller frykten for folk på flukt, som i «Maren Gripes nødvendige ritualer» fra 1999 eller «Fluktens nødvendige blindveier» fra 2016. Mellom disse to sene bautatitlene i forfatterskapet står trilogien som han kanskje i særlig grad kommer til å bli husket for. Den begynte med «Ifølge Sofia» fra 2001, og fortsatte med «Simens stormer» i 2003, to romaner loddet liv og det utvidede samlivsbegrepet i en ny tidsalder, før «Etter Sofia» (2010) skulle sette punktum for trilogien nesten sju år senere. Om Simen Linde, den vakre Sofia, om avismakere og jazzmusikere, om Leon, Bird og altså Simen Linde som alle har et forhold til Sofia også etter at hun dør, det hele fortalt med nettopp jazzens rytme og med Lønns knivskarpe og sødmefylte prosa.

I særlig disse tre bøkene viser Øystein Lønn et refleksjonsnivå som er presist enten han skriver om kjærligheten og de store fallene, eller om selvoppholdelsesdrift og flukten fra hverdagene. Om kjedsomhet eller frykten for at det vakre og berørende skal bli til noe trivielt, slik han også manet fram i forholdet mellom de to forelskede i novellen «Thranes metode».

Øystein Lønn

Kari Marstein, sjefredaktør for skjønnlitteratur i Gyldendal forlag, har kalt Øystein Lønns forfatterskap «et av de virkelig ruvende i norsk etterkrigstid», og helt fram til de siste årene har han vært en arbeidende forfatter med et skarp blikk på sine omgivelser og medmennesker, som han så omgjør til fortellinger som utfordrer leseren på flere nivå. I forbindelse med utgivelsen av fortellingen «Berners datter» fra 2018, som skulle bli hans siste utgivelse, skrev Dagsavisens litteraturanmelder Turid Larsen følgende som kan stå som en oppsummering ikke bare av den da aktuelle boken, men av Lønns metode generelt:

«Øystein Lønn har sitt helt spesielle avtrykk. Det er tydeligere og mer intakt enn noen gang i denne stramme, minimalistiske beretningen fra en ikke altfor fjern fortid, der lukten av sild, tjære, brent einer og saltvann siver gjennom sidene. Det samme gjør de mange blikkene som veksles mellom menn og kvinner. Ordene er få og utvalgte, og de knappe dialogene kan noen ganger tilsløre og fordunkle mer enn de opplyser og forklarer. Men nå har Øystein Lønn aldri vært opptatt av å forklare noe som helst, snarere av å antyde og vise fram det kompliserte spillet mellom mennesker og mennesker og natur.»

– Øystein Lønn var et raust og storslagent menneske, og vi på forlaget er takknemlige for et tillitsfullt og givende samarbeid gjennom godt over femti år. På vegne av hele Gyldendal vil jeg kondolere hans familie og etterlatte, sier Marstein i pressemeldingen fra forlaget.