Kultur

Fra Norges første varulvfilm til historiske dramaer og komedier – her er filmvåren 2022

Varulvpremiere, historiske dramaer fra krig og fred, gamle helter som blir som nye enten det er Drillos eller Zwarts kæller og komedier om mobilinnhold og dynamittgubber. Slik blir filmvåren .

Bildet viser Elli Müller Osborne som har hovedrollen i «Vikingulven». Foto: SF Studios

Av: Gitte Johannessen

– Filmene er blitt til under svært vanskelige forhold, under en pandemi som fortsatt preger oss sterkt, sier direktør for Norsk filminstitutt, Kjersti Mo. Hun roste filmfolkene som sto på gjennom dette.

Blant nyhetene som fremkom er at den utsatte storfilmen «Kampen om Narvik», som skulle hatt romjulspremiere, har fått ny premieredato 18. mars.

– Det er veldig bra at filmene er klare på tross av alle hindre. For publikum viste jo i høst at de har skikkelig lyst til å gå på kino, og skikkelig lyst til å se norsk film, påpeker Mo – og kan vise til at tre av de ti best besøkte filmene i fjor var norske. Denne høye norskandelen mener hun gir håp for filmvåren.

Landets kinoer er åpne, og Mo sier at de «er mer enn klare» til å innby mer enn 50 publikummere i salene.

– Det er trygt å gå på kino, gjentok hun filmbransjens mantra gjennom pandemitiden om at man ikke har kunnet spore smitte tilbake til kinoer, blant annet på grunn av god ventilasjon. Selv røpet NFI-direktøren at hun selv hadde under et kinobesøk, men at det ikke ble smitte sporet tilbake til dette.

Filmvåren

Årets første norske premiere står 18. februar og byr på en skapning som kombinerer den norrøne Fenrisulven med varulvtradisjonen – og følgelig heter «Vikingulven». Med hamskifte og dramatisk snerring.

– Det er veldig spennende, sier hovedrolleinnehaver Elli Müller Osborne, som gjerne ville gjøre en sjangerfilm etter innsatsen i «Psychobitch».

– Vi følte det var på tide med en varulvfilm med en ung jente i hovedrollen, sier «Vikingulven»-regissør Stig Svendsen, som elsker varulvsjangeren og har drømt om å lage sin egen varulvfilm siden han var ganske liten.

Fredløse herjinger

Neste norske film ut er Henrik M. Dahlsbakken med sin niende film «De fredløse» 4. mars. Han studerte norsk filmhistorie og så Tancred Ibsens forbudte 1950-film om lensmannsmordene på 20-tallet. Den virkelige historien fascinerte ham siden, og innspillingen startet allerede i 2016.

Igjen jobbet regissøren på lavt budsjett, filmet på tre uker der de reiste rundt på Østlandet – der hovedrolleinnehaverne Åsmund Høeg og Filip Berg, tittelens fredløse, ofte improviserte.

– Den handler om utenforskap, et tidløst tema. Det er en kjærlighetshistorie i bunn også, lover Dahlsbakken, som synes det var spennende å lage en periodefilm som ikke handlet om krig, som gjerne norske slike filmer gjør.

Johan måtte også vente

Å lage noe episk om dynamitt og kjærlighet var ambisjonen til regissør Hallvar Witzø og manusforfatter Erlend Loe. Og denne våren får kinopublikum endelig oppleve Johan Grande, som alle i det lille øysamfunnet Titran hater fra han er baby til gammel mann. Åtte år har det tatt å få filmen klar – og premieren ble utsatt fra november i fjor til nå 25. mars.

– Vi følger ham og hans drømmer og forhåpninger, sier Witzø, mens produsent Elisabeth Kvithyll mener det er norske arketyper som by og bygd filmen handler om. For Johan er en bygdeoriginal med et inderlig ønske. Og han spilles av Pål Sverre Hagen.

– Han liker seg godt i utkantstrøk, det gjør jeg også. Men kraften i Johan Grande er at det finnes en dynamittgubbe i oss alle, mener Hagen, som takler både trønderdialekt og alderssminke.

Norske dokumentarer

Mars måned byr også på to norske kinodokumentarer – viet Trond Giske og 90-tallets Drillos, det legendariske fotball-landslaget. Skjønt Egil «Drillo» Olsen, som stilte på scenen under filmvårpresentasjonen synes det var «i overkant for mye Drillo og for lite Drillos».

For filmskaperne oppdaget underveis mange arkivgodbiter som gjorde at prosjektet vokste seg større. Blant annet at Drillos kone Siggens hadde ti timer med egne opptak. Derfor byr dokumentaren «Alt for Norge» også på litt av Olsens personlige historie og privatliv.

– Det setter jeg ikke pris på, men jeg kunne ikke komme unna det. Jeg er fotballidiot først og fremst, erklærte Drillo.

Også filmskaper Håvard Bustnes' dokumentarprosjekt endret seg underveis: Opprinnelig hadde han tenkt å følge Trond Giske «frem til han var statsminister». Så kom #MeToo-avsløringene. Men Giske reiste seg igjen, og kameraene følger ham på veien tilbake.

«Trond Giske – Makta rår» er nominert til den høythengende Dragon Award på filmfestivalen i Göteborg, etter verdenspremiere på IDFA i Nederland i fjor. Snart får den norgespremiere på filmfestivalen i Tromsø før den inntar kinoene.

– Nå er jeg spent på hvordan det norske publikummet vil ta imot filmen, sier Håvard Bustnes.

Forviklinger

Forviklinger rundt mobiltelefoner og deres innhold blir det i dramakomedien «Full dekning». Regissør Arild Andresen sier at folk lar seg engasjere av grunnplottet – det at tre par går med på å dele innholdet på mobiltelefonene sine med hverandre.

– Mobilen fungerer som en dagbok. I feil hender kan mobilen din skape mye kaos, sier Andresen, som kan by på sterke skuespillernavn som Nicolai Cleve Broch og Agnes Kittelsen. De har ikke latt seg friste til å prøve det samme som sine rollekarakterer.

– Basert på erfaringene fra filmen lot vi det ligge, sier Nicolai Cleve Broch og ler.

Sist ut med norsk film denne våren er Harald Zwart, som vender tilbake til «Lange flate ballær»-land med samme skuespillere som sist – som altså var i 2008. Fjorten år senere sliter Edgarasje-gutta med overgangen til elmotor – og nye forviklinger og action.

Manusforfatter Pål Sparre-Enger sier tiden bare gikk – og at de har hatt lyst til å lage film nummer tre «hele tiden».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen