Kultur

De beste norske jazzplatene i 2021

2021 ble enda et et godt år for norsk jazz. Vi har valgt ut noen av de fineste fra årets platebunke.

Også i 2021 ble musikklivet hemmet av pandemiske tilstander, Dette har først og fremst gått ut over konsertaktivitetene, som ikke før var kommet rimelig godt i gang igjen før det var full stopp enda en gang. De fleste jazzfestivalene fikk heldigvis gå sin gang, riktignok i nedskalert omfang, men med store musikalske suksesser på rekke og rad. Den innspilte delen av musikken høres ikke ut til å ha lidd noen nød. I Dagsavisens jazzspalte merker vi godt at det kommer ut minst et godt album hver eneste uke. I høst har det vært spesielt hektisk, og vanskelig å få plass til alle. Her er dusinet fullt av de aller beste – listet opp i tilfeldig rekkefølge. Klikk gjerne på lenkene for full anmeldelse av hvert album.

A Tonic For The Troops: «Ambush» (Odin)

Ellen Brekken har spilt bass i en lang rekke sammenhenger en god stund, blant andre i Hedvig Mollestad Trio (se lenger nede i denne saken). Når hun nå kommer med sitt eget band får vi et stilrent album fullt av rendyrket jazz. A Tonic For The Troops er et uttrykk som stammer fra det gamle britiske imperiet, der man visstnok tok seg en stiv gin & tonic mot malaria i tropiske strøk. Det er lett å lage morsomheter om sterke saker her, for det serverer bandet virkelig. Ellen Brekken har skrevet alle låtene, men det er i høyeste grad et band vi møter, både i gnistrende samspill og sterke solopartier i alle ledd. Selv med de stilrene avgrensningene innen jazzen er det variasjon og overraskelser hele tiden, også innad i mange av sporene. Det musikalske spennet er altså stort. Spenningen også.

Mats Eilertsen: «Hymn For Hope» (Hemli)

Bassisten Mats Eilertsen er som vanlig med på flere av årets fineste plater. Dette er hans eget album, med et flott band. Låtene er i all hovedsak skrevet av Eilertsen selv, men denne hymnen for håpet bærer også den tydelige signaturen til et kollektiv som for en stakket stund har brutt ut av en tilværelse preget av stengte konsertsaler. Det må ha vært befriende å møtes i studio, det låter inspirert, lekent og oser av musikalsk overskudd. Når gitarist Thomas T. Dahls elektriske glødetråder flettes sammen med saksofonist Tore Brunborgs poetiske varme, med Eilertsen og Hans Hulbækmo bak trommene som grunnmur, er det bare å lene seg tilbake og la bandet pakke deg inn i dette teppet av vellyd.

Krokofant: «Fifth» (Rune Grammofon)

«Fifth» er andre album fra en utvidet versjon av det som opprinnelig er en trio, bestående av Tom Hasslan (gitar), Jørgen Mathisen (saksofon) og Axel Skalstad (trommer). De låt bra som trio, men utvidelsen med Ingebrigt Håker Flaten (bass) og Ståle Storløkken (tangenter), sprøytet en ekstra kraft inn i bandets forførende og hardtslående progjazz, det ga dessuten en ekstra dose frihet til gitarist og låtskriver Hasslan, som med sine knivskarpe riff er en sentral del av lydbildet, gjerne i unisone løp med Mathisen. Dette er rå jazzenergi av beste merke.

Olga Konkova Trio: «Open Secret» (Losen)

Pianist Olga Konkova er i stormform, i en trio med Per Mathisen (bass) og Gary Husband (trommer), som veksler mellom poetiske ballader og groovy slagkraft. Den uanstrengte energien, elegansen og dynamikken i Konkovas spill preger hele albumet, det er i seg selv suverent, men dette er ikke et sololøp, det som virkelig gjør «Open Secret» til et strålende album er det felles løftet fra tre musikere med evne til å lytte og samtidig sette sitt eget stempel på Konkovas låter. Summen er en dynamisk reise fylt med fine detaljer underveis.

Olga Konkova med resten av sin trio, Per Mathisen og Gary Husband.


Friends & Neighbors: «The Earth Is #» (Clean Feed)

Friends & Neighbors imponerer igjen i sitt landskap av energisk og melodiøs frijazz, med ekko av storheter som Ornette Coleman og Pharoah Sanders - sistnevnte fikk for øvrig et oppsving av de sjeldne i år i samarbeidet med Floating Points på albumet «Promises». At de har valgt bandnavn etter et album av Coleman, som ble spilt inn på et loft i SoHo i New York i 1970, sier noe om arven de lener seg på, ikke minst noe om tilnærmingen til musikken. Hos Friends & Neighbours er denne arven bare én av bærebjelkene i det musikalske byggverket de har reist siden debuten i 2011. Suverent fra en kvintett som bare er blitt bedre med årene.

Håkon Kornstad Trio: «For You Alone» (Jazzland)

Saksofonist og operasanger Håkon Kornstad har for lengst vist at jazz og opera lar seg forene på utsøkt vis. Den åpne tilnærmingen til musikken, kombinert med en åpenbar kjærlighet til begge sjangre, er gjennomgående for hele albumet, det viser noe av styrken til trioen. Det er tydelig også på instrumentalnumrene, som Pauline Halls «Fangenes Aftensang», med et mørke som preger dette albumet i større grad enn «Im Treibhaus» fra 2018. Det er fascinerende, gripende og vakkert fra en trio som har vist at de kan forføre med denne operajazzen også live.

Håkon Kornstad (i midten), med Frode Haltli og Mats Eilertsen.

Jonas Cambien Trio: «Nature Hath Painted The Body» (Clean Feed)

Låtene er signert pianist Jonas Cambien, men arrangementene er signert kollektivet i en reise der grensene mellom det komponerte og improviserte er like utvisket som sjangergrensene, enten de galopperer gjennom det cambianske landskapet til en dunst av folketoner eller de på kontrollert vis slentrer videre inn i åpnere klanglandskap, som om de har fått med seg et par belgiske trappistøl på veien. Det har en smak av både sekstitallets frihetssøkende jazzscene og samtidsmusikk når de med kreativt overskudd knar sitt helt særegne musikalske uttrykk, inviterende selv på det mest kompromissløse.

Trond Kallevåg: «Fengselsfugl» (Hubro)

Trond Kallevåg Hansen er nok den i dette utvalget som er lengst ute i en «åpen klasse». «Fengselsfugl» er inspirert av gitaristens arbeid som musikklærer i Oslo fengsel, men mest på et filosofisk plan. Den vakre, behagelige musikken finner seg stadig nye veier ut i musikalsk frihet. Komposisjonene er nye, men har titler fra gamle sanger av Gjest Baardsen og Ole Høiland, som gjør dette til en slags ny definisjon av outlaw country. For det er virkelig noe med denne organiske følelsen av store landskap som minner om stemningene i den mest smektende countrymusikken. Blant musikerne er Geir Sundstøl, som med sitt eget album «St. Hanshaugen Steel» også er blant de beste i år. Marginene her er små. Musikken er stor!

Marthe Lea: «Asura» (Motvind)

Marthe Leah dukket opp i en større offentlighet som saksofonist med Bugge Wesseltofts nye New Conception Of Jazz i 2015, og har siden vært med både her og der når spennende musikk oppstår. I sitt eget utmerkede band utfolder Marthe Lea seg også på gitar, fløyte, piano og perkusjon. Tradisjonene i musikken går tilbake til de søkende, spirituelle sidene av 60-tallet, men uttrykket er ellers allsidig nok. Inspirasjonen fra folkemusikken er verdensomspennende, uten at det er så lett å plassere låtene rett på kartet. Takt og tone ligger et godt stykke utenfor hovedveien, lang ute i naturen. Dette er også det samme bandet som kaller seg Völvur, som i sommer kom med et album med vår gamle skotske folkefavoritt Alasdair Roberts.

Marthe Leas nye album høres ut som en stor, spennende lekegrind.

Ingebrigt Håker Flaten: «Exit Knarr» (Odin)

Knarr er navnet på båttype fra vikingtida. «(Exit) Knarr» er Ingebrigt Håker Flatens reise ut i verden. Hver av de seks låtene har tilknytning til steder som betyr mye for opphavsmannen. Han har med seg et formidabelt band, som setter albumet i gang med rytmisk lek i «Miles Avenue (For Austin)», før spenningen stiger når Flaten faller inn på bass. Da hører vi fort at dette albumet kommer til å bli en fest. «Håkkåren (For Oppdal)» er inspirert av Stanley Jacobsens vakre «Skigardsvise», her med latinamerikanske rytmer. «Brinken» er et sted i Trondheim, med en unik sykkelheis opp en bratt bakke. Med det ene flotte solistinnslaget etter det andre hører vi liksom den frydefulle oppstigningen.


Hedvig Mollestad Trio: «Ding, Dong You’re Dead» (Rune Grammofon)

Etter ti år serverte Hedvig Mollestad Trio med «Ding Dong You’re Dead» sitt hittil sterkeste og mest helstøpte album. Trioen låter tettere enn noen gang, med sin forførende evne til å kombinere innstillingen til en tungrocker med den åpne tilnærmingen vi finner i jazzen. Det er noe sårt, storslagent og vakkert over gitaristens glideflukt over den tunge grooven fra makkerne. Dette er for øvrig ett av to album fra Mollestad i år, på tampen av året begeistret hun også med albumet «Tempest Revisited», et stormfullt bestillingsverk i anledning jubileet til Parken Kulturhus i gitaristens fødeby Ålesund.

Hedvig Mollestad feirer nye triumfer med sitt nye album.

Bendik Giske: «Cracks» (Smalltown Supersound)

Bendik Giskes første soloalbum, «Surrender» fra 2029, ble spilt inn i Emanuel Vigeland-mausoleet i Oslo, med den helt spesielle romklangen der omgivelsene ble et instrument i seg selv. Det var bare han, saksofonen og mange mikrofoner, men hørtes ut som uendelig mye mer. På oppfølgeren blir lydbildet fylt ut av elektroniske bidrag av André Bratten. Albumet begynner forsiktig, med toner som stille føler seg fram, rytmer fra klaffene på instrumentet. Selv om han ikke spiller «melodier» i vanlig forstand har musikken en utsøkt melodiøsitet, der uttrykket i instrumentet rommer store deler av følelseslivet. Bendik Giske har valgt å spille på utsiden av jazzmiljøet, der han kunne vært en av hovedpersonene om han ikke hadde gått sine helt egne veier.




Mer fra Dagsavisen