Kultur

Her er årets beste norske album

Pandemien stopper ikke musikken. Dagsavisens musikkanmelder Geir Rakvaag har valgt ut ti av årets beste norske album.

Det vanskelige året 2021 la ingen demper på utgivelser av innspilt musikk. Mens vi venter på at konsertene kommer tibake anbefaler vi å høre på disse en gang til:


Gabrielle: «Klipp meg i ti og lim meg sammen»

Når Gabrielle synger «Klipp meg i ti, og lim meg sammen» som første spor på sitt nye album hører vi at hun er blitt en av Norges beste artister. «Eg har vært høyt og eg har vært lavt» betror hun oss i en flott sang som høres ut som en personlig gjennomgang om livet så langt, og hvordan hun vil leve det videre. Dette er også temaet for de fleste tekstene som kommer etterpå, som til sammen blir et usedvanlig helstøpt album fra en artist som har vært mest kjent fra hitkulturen. Hits har hun hatt mange av, men det er lenge siden Gabrielle Leithaug fortalte oss at «det er en grense for hvor nær jeg kommer lytterne mine med bare én sang».

I en tid der popartister sjeldnere satser på album som løper lina helt ut avslutter Gabriele albumet med tre av sine sterkeste sanger i rask rekkefølge. I «Det urolige hjertet», synger hun «eg vil bare hoppe fra tusen meter/aldri mer tenke på ka som skjer/lei av å løpe fra min egen skygge/ altfor kort liv til å ha tid til det», som en oppsummering av det meste som skjer på dette albumet.

Gabrielle: Eg ser deg


Hayde Bluegrass Orchestra: «Migrants»

Norsk-americana-albumene bare kommer og kommer. Hayde Bluegrass Orchestra er i den mest rotekte delen av spekteret. De klare føringene fra fortida er ikke til hinder for oslogruppa, som med «Migrants» leverer et usedvanlig stilsikkert første album.

Gruppa synger egne sanger som «Going Back To Harlan» og «Smokey Mountain Railway». Dette kan virke litt langt borte, men signaliserer samtidig en sterk kjærlighet til mytologien som omfavner sangene. Tekstene ligger ofte i det velkjente lengsels-landskapet. Hayde Bluegrass Orchestra hadde spilt noen år før de kom fram til denne debuten. De hadde faktisk fått sommerjobb i Dolly Partons fornøyelsespark Dollywood i sommer, et oppdrag som under de rådende omstendighetene ikke ble noe av, men de nådde til gjengjeld en 4. plass på Billboards salgsliste for bluegrassalbum.


Hayde Bluegrass Orchestra vakte også oppsikt i countrymusikkens hjemland med sitt første album.

Tønes: «Thilda Bøes legat»

Tønes er fortsatt en mester i å synge sanger om hverdagslige hendelser, og få dem til å bli rasende festlige. Tilsynelatende uskyldige sanger som ofte tar bisarre vendinger og kanskje ender i fordervelse. Fortalt med den mesterlige evnen til å få dagligtale til å høres ut som fabelaktige formuleringer, og gjøre små situasjonsbeskrivelser til stor kunst.

Albumet har flere sanger som bare er varme, gode og helt til å smelte av. For å minne oss om at han også er en komiker av klasse kommer Tønes også med et par hysterisk fornøyelige glansnummer. Først en herlig utblåsning om å bli invitert i spleiselag, ta med en waldorfsalat og se hvor forferdelig det kan gå. De akustiske akkordskiftene gjør sangen til rock’n’roll på sitt beste. Akkurat like god er tittelsangen om «Thilda Bøes legat». Igjen forsterkes komikken av akkompagnementet, som gjør sangen dobbelt så imponerende.

Tønes: Thilda Bøes legat


Erlend Ropstad: «Da himmelen brant var alle hunder stille»

Sjelden ser og hører vi noen erobre et større publikum så sakte, men sikkert som Erlend Ropstad har gjort. «En sang om en hund», setter albumet i gang med et herlig skurrende bråk. Basert på hans skitneste gitarriff høres det ut som hard rock med høy popteft. Bandet skal også få sin rettmessige ære for resultatet.

Ropstad har en stemme som er fullt på høyde med det harde uttrykket, som selvfølgelig også blir forsterket av hans karrrrakterrrrritiske skarre-R. Lyrikken setter fantasien i sving, siden han sjelden kommer med overtydelige fortellinger. Han har en egen evne til å bygge opp foruroligende dramatikk. «I ly av mørket» forteller ikke veldig konkret om hva som foregår, men det høres ut som det står om livet.

Erlend Ropstad cover


No. 4: «No. 4»

Albumet som bare heter «No. 4» er det fjerde fra denne trioen. Julealbumet fra i fjor unntatt. «Vi lever bare én gang» er mottoet for plata, som inneholder en rekke sanger med store og små opp- og nedturer i følelseslivet.

No. 4 briljerer med de vidunderlige harmoniene som er trioens varemerke. Albumet har mange sanger som kan sies å være typiske for dem, men med nye fikse detaljer. «Hjemme hos meg» viser hvor langt de er kommet med elektroniske klanger og organisk stemmebruk i skjønn forening. At gruppa har en helt egen identitet blir bekreftet ved at de kan skifte ham, og likevel være helt seg selv. «Forstyrrer jeg/Eller har du tid til å høre på meg nå», spør Emilie Christensen i den korte åpningssangen «Parentes». Den dagen No. 4 oppfattes som forstyrrende skal jeg si fra, for det er godt å høre dem igjen.

No. 4: No. 4


Daniel Kvammen: «Guta som gret»

Min mest annerledes opplevelse i popverdenen i år var å se Daniel Kvammen spille i tett tåke på Gaustatopp

en. Hva gjør man ikke for å skape blest om en singel som heter «Den tyngste turen», som også er med på dette albumet, som en duett med forbildet Aslag Haugen fra Hellbillies (som også kunne vært med i denne oversikten med sitt nye album av året).

Daniel Kvammen og Daniela Reyes har gitt ut julesingelen "Venter på mirakelet" sammen. Hver for seg har de laget to av årets fineste album.

På plate er Daniel Kvammen i dag et godt stykke unna visesangeren han opptrer som når det passer seg sånn. Han har klart å kombinere skamløs popmusikk med store og selvransakende eksistensielle tema. Hvis den første plata handlet om han som ville ut og erobre verden, så er denne om han som ser tilbake og lurer på om det var verdt det, har han forklart selv. Mange av sangene er skoleeksempel på det jeg kaller “den gode følelsen av dårlig stemning”, som er så oppløftene i den beste popmusikken. Det er flere av årets beste album preget av.

Daniel Kvammen



Daniela Reyes: «Engangsdager»

«Jeg er en usikker musiker» synger Daniela Reyes på en av sangene som kom i forkant av hennes første album, og videre «tror ikke verden trenger mer av meg». Om hun ikke oser av selvsikkerhet, så kommer hun med sanger som i all sin forsiktighet står fram med sterk overbevisning og en egen følelse av nødvendighet.

Daniela Reyes opptrer innenfor det som heter «visepop». Dette er en av landets mest populære sjangere, men det fine er at hun gjør dette på en måte som ikke ligner på noen vi har hørt før. Vi kan alltid høre at det er hun som synger, med en umiddelbar nærhet i stemmen, som gjør at man stopper opp og hører godt etter. «Tror jeg skriver samme låt hver gang» synger hun i «Verden som drar forbi», akkompagnert av fuglesang fra Husebyskogen, men litt usikker på seg selv igjen. Ingen fare for det! Tvert imot ser vi fram til å høre enda flere av låtene hennes.

Daniela Reyes: Engangsdager



Music for A While: «Essays»

Klassisk musikk blir som ny med sangeren Tora Augestad og hennes fremragende band. Augestad er skolert i både klassisk og jazz, men med en master i cabaret fra Musikkhøgskolen. Alt dette går opp i en høyere enhet i mye av det hun driver med. Metoden til Music for A While er å få gamle eldgamle sanger til å høres flunkende nye ut. Ikke med nymotens fiksfakserier, men med et utsøkt spill som opphever alle tidsskiller.

Det nye albumet er en samling «coverlåter», skrevet fra 1614 til 1911, av «låtskrivere» som Gabriel Feuré, Johannes Brahms og Edvard Grieg. Hvis vi kan forsøke å innbille oss at dette virkelig handler om splitter nye sanger, hadde albumet framstått som dristig og originalt i 2021. Det frigjør seg fullstendig fra den klassiske musikkens estetikk og historikk, selv om Augestad og hennes musikere samtidig tar vare på skjønnheten og ettertenksomheten i det opprinnelige uttrykket.

Music For A While: Essays



Girl In Red: «If I Could Make It Go Quiet»

For to år siden fortalte Marie Ulven oss at hun ikke ville at det første albumet hennes skulle være fullt av sanger hun allerede hadde gitt ut. «If I Could Make It Go Quiet» ble derfor en åpenbaring av hvor hun er i 2021.

Girl In Red laget sine første sanger alene på soverommet. Sammen med produsenten Matias Tellez er albumet blitt mer eventyrlystent, samtidig som hun har beholdt den selvsikre, egenrådige holdningen. Framfor alt har sangene en suveren popteft som gjør hver av dem til en fest. Selv om de ofte kan være ganske dramatiske. «Serotonin» kickstarter plata selv om hun forteller om følelsen av at hjertet slutter å slå. «Hornylovesickmess» oser av popmusikalsk overskudd, selv om den handler om å gå rundt i New York, se seg selv på reklameplakater, lengte etter noen, og være litt lei seg. De høye forventningene er innfridd så det holder.

Omslaget på «If I Could Make It Go Quiet»
Girl in Red


Frøkedal og Familien: «Flora»

«Flora» er Anne Lise Frøkedals tredje album i eget navn, men det første av disse der bandet Familien er en så klart definert enhet at de er nevnt formelt på plateomslaget. Frøkedal og Familien lager fantasifull gitarpop. De har feler også, og kommer til å bruke dem!

På tross av sine mange originale påfunn er det aldri sånn at Frøkedal og Familien framstår som kunstig alternative. De er noe for seg selv, men lager samtidig en gjennomført imøtekommende og trivelig lyd, en lyd som både framstår som smart og moderne, men samtidig har et ekko av klassisk popforståelse og litt psykedelisk folkrock. At sangene til Anne Lise Frøkedal holder et forventet høyt nivå er som alltid det aller viktigste. Tittelsangen «Flora» synges på norsk, som en slags beskrivelse av tidsånden: «Me é midt i idiotane si storhetstid». Denne viser Anne Lise Frøkedal fra en side jeg gjerne ville høre mer av.

Frøkedal & Familien: Flora

Dagsavisens kommer tilbake med oversikten over årets beste jazzalbum.