Michael Nesmith (1942 - 2021): Den stilleste gutten i The Monkees lagde de beste sangene etterpå

Legenden om The Monkees kan oppsummeres i følgende scene fra «The Simpsons»: Marge er hos psykologen for å løse opp i traumer fra barndommen. Hun forteller at hun ble ertet for å ha et bilde av The Monkees på matboksen. – De spiller ikke selv. Og det der er ikke engang Mike Nesmiths egen lue, lo skolevenninnene. – Å, barn kan være så grusomme, sier psykologen. – Men det var jo sant. De spilte ikke selv, sier Marge. – Nei, men The Monkees handlet ikke om å spille. De handlet om opprør og sosial omveltning, trøster psykologen.

Siden det kommer fra «The Simpsons» er dette selvfølgelig ironi. The Monkees var tredje hjul på vogna i diskusjonen om Beatles eller Stones var best. Det var bare rett og slett barnslig å blande inn The Monkees. De spilte virkelig ikke selv på de første platene sine, men hvem i all verden med fornuften i behold ville spille selv når L. A.s fineste studiomusikere i The Wrecking Crew var tilgjengelige, og de beste låtskriverne fra Carole King, Neil Diamond og nedover sto til disposisjon? Psykologen kunne likevel lagt til at Michael Nesmith var den mest talentfulle av de fire, og virkelig lagde veldig mange fine sanger selv.

I historiens lys blir The Monkees gjerne trukket fram som et av verdens første konstruerte boyband. Det kan ikke ødelegge opplevelsen av at platene deres er feiende fin populærmusikk, og at mange av sangene er klassikere så gode som noen. The Monkees var i en hektisk periode i 1967 verdens mest populære popband, til tross for at platene opprinnelig bare var ment som et vedheng til TV-serien deres.

The Monkees oppsto i 1966 som en TV-serie om et ungt band, og alle prøvelsene de ble utsatt for mens de forsøkte å bli like populære som The Beatles. Med sanger som «Last Train To Clarksville», «I’m A Believer» og den uimotståelige kjenningsmelodien «Theme From The Monkees» gikk The Monkees fort til topps ute i den store i virkeligheten. I 1967 var de verdens mest populære gruppe. De spilte for ekstatiske tenåringer, med Jimi Hendrix Experience som oppvarmingsband. Hendrix’ møte med monkeemania falt ikke heldig ut, og i ettertid har vel dette blitt symptomatisk for ettermælet til The Monkees: De andre var kunstnere. Selv er de blitt avfeid som overfladiske og unødvendige. Som så mye annen popmusikk som siden viste seg å være mye bedre enn sitt rykte.

[ Ny bok: Da popverdenen kom til Drammenshallen ]

For oss som var ti år gamle i vidunderlige 1967 ble The Monkees et tidlig varsel om at popmusikken også hadde sin finkultur. The Monkees var ikke med i debatten om hvem som var best av The Beatles og The Stones. Det var bare så vanskelig å la være å like dem når de briljante hitlåtene strømmet på, når de kom på TV med apestrekene sine annenhver lørdag. TV-serien var 25 minutter lange episoder, der The Monkees opptrådte som karikerte utgaver av seg selv, i mer eller mindre fantasifulle historier. De lagde 62 av disse på snaue to år. Serien har faktisk holdt seg godt, som et slags manglende mellomledd mellom Marx Brothers og Monty Python. Vi som husker den fra barndommen må bare undre oss over alt vi umulig kan ha forstått, selv om det var mye slapstick å glede seg over.

TV-serien utviklet seg i stadig mer absurd retning. Og stadig mer imponerende framtidsrettet. Den nest siste episoden begynner med at Frank Zappa i rollen som Mike Nesmith intervjuer Mike Nesmith i rollen som Frank Zappa. Dette er humor på høyt plan. Den aller siste episoden slutter med at The Monkees har reddet hele verden fra den onde Wizard Glick og hans skumle plan om å forderve menneskeheten gjennom fjernsynsapparatene. Men det er ikke helt over før vi har får oppleve, helt fabelaktig umotivert i forhold til innholdet ellers, den da fullstendig ukjente Tim Buckley sette seg ned og framføre sin udødelige «Song To The Siren» helt alene.

[ Bob Dylan er 80 - en av vår tids største stemmer, en av våre lengste saker ]

Allerede i 1964, to år før monkeemania brøt ut hadde Michael Nesmith skrevet sangen «Different Drum». Produsentene ville ikke ha den med i serien, men han fikk framføre en karikert komiversjon i en av episodene. Sangen fortjente bedre, og ble i 1967 en hit for den nye gruppa The Stone Poneys. Sangeren het Linda Ronstadt. De gjorde også en annen av Nesmiths fineste stunder, «Some Of Shelley’s Blues», som var blitt spilt inn av The Monkees, men igjen ble forkastet.

Mike Nesmith fikk en flott solokarriere i årene etter The Monkees. Han startet sitt First National Band i 1969, og ga ut flere flotte album som plasserte ham som en av pionerene i den kommende countryrocken. Dessverre slo han aldri an i stor stil som The Eagles og andre samtidige. Kanskje var det nettopp den spesielle fortida hans som sto i veien for anerkjennelse i mer voksne kretser. Men jeg var bare 14 i 1971, og syntes «Silver Moon» var den flotteste singelplata dette året. Hør gjerne også «Joanne» fra 1970 for en første introduksjon på hvor god Michael Nesmith var alene, eller hele rekka av tidlige soloalbum. Jeg skal ramse dem opp, fordi de fortjener det: «Magnetic South», «Loose Salute» (begge 1970), «Nevada Fighter» (1971), «Tantamount To Treason» (1972), «And The Hits Just Keep On Coming» (begge 1972) og «Pretty Much Your Standard Ranch Stash (1973).

«And The Hits Just Keep On Coming» var dessverre en dypt ironisk tittel. Det er mulig Nesmith likevel levde godt på at moren hans hadde funnet opp korrekturlakken. Dette er helt sant! Da han ga ut singelen «Rio» i 1977 lagde han noe som ligner på det som senere skulle bli kjent som musikkvideo, i den forstand at det var et fantasifullt filmklipp som ikke bare viste en artist som gjorde sine ting. Nesmith ble en pioner på dette området, og startet TV-serien «PopClips» på kanalen Nickelodion, en forsmak på hva som senere skulle komme med MTV.

[ TV-serien "Get Back" er åtte timer med The Beatles på sitt beste ]

Michael Nesmith fortsatte også å gjøre konserter og spille inn plater. Han var ikke med på gjenforeningsturneer med The Monkees, men bidro på platene, som det kom flere ganske fine av i senere år, med nye sanger av yngre beundrere som Andy Partridge (XTC), Rivers Cuomo (Weezer) og Adam Schlesinger (Fountains Of Wayne), uten at de akkurat satte verden på hodet en gang til. Davy Jones døde i 2012, Peter Tork i 2019. Og helt til slutt slo Michael Nesmith seg sammen med Mickey Dolenz, for en avskjedsturné med The Monkees som pågikk helt til 14. november i år. En popstjerne langt utenom det vanlige!

.

.

---