Kultur

– Muligheten til å dra humoren litt for langt, er livsviktig

Folk. Der har du en gjeng. I Vidar Magnussens debut som operaregissør, får Folk breie seg like mye som Orfeus, typen som ikke kan fordra sin kone Evrydike, men som likevel stikker en tur til Dødsriket for å hente henne.

Regissør Vidar Magnussen, her fotografert før «antallbegrensning» og «kohort» og «avlyst» ble hverdagord i kulturnorge. Denne uka har hans «Orfeus i underverdenen» premiere på Operaen.

– Jeg fikk velge operette selv. Da tok jeg den med mest guder. «Orfeus i underverdenen». Det hørtes gøy ut. Utover det hadde jeg ikke så mye kunnskaper i gjerningsøyeblikket, sier Vidar Magnussen til Dagsavisen.

Fire år har gått siden komikeren og skuespilleren debuterte som musikalregissør, med megasuksessen «The Book of Mormon» på Det Norske Teatret. Nå debuterer han igjen, som operaregissør, med operetten «Orfeus i underverdenen» på Den Norske Opera & ballet, DNOB. Premieren er denne uka.

Show!

Akkurat nå er billettsalget bremset, mens Operaen undersøker nøyaktig hvordan regjeringens regel for kohorter på store kulturarrangementer med faste seter skal tolkes, og følgene administreres.

Men planen er klar: Orfeus i underverdenen skal spilles til midten av januar. Det blir den første operapremieren siden februar 2020, etter pandemi-nedstenging og streik.

– Etter snart to år med usikkerhet, har vi alle blitt så vant til det, at vi bare har jobbet på. Dukker det opp ting, er det bare å takle dem. Det nytter ikke å bekymre seg på forhånd. Nå blir det forestillinger! Show! sier Magnussen.

Vidar Magnussen valgte stykket med flest guder til sin regidebut i Operaen. Sauer fikk han også plass til på scenen.

– Det har vi fortjent. Det er en enorm kraft på huset nå. Vi har 630 ansatte. Alle har gledet seg lenge nå. Vi vil bare spille! sier Randi Stene. Hun startet som sjef for Nasjonaloperaen i august 2020.

– Dét blikket

«Orfeus…» er med andre ord også Randi Stenes debutoppsetning som operasjef i Bjørvika. Det var hun som spurte Vidar Magnussen om han kunne tenke seg å gjøre opera. Eller operette, for å være presis. På operaspråk betyr operette et stykke som ligger mellom opera og musikal, ofte på norsk, med replikker i tillegg til sang, men uten at sangerne får bruke mikrofoner – alt er akustisk. Stykket er nyoversatt fra fransk til norsk av Matilde Holdhus.

– Hvorfor jeg sa ja? For å ha det på CV-en, sier Magnussen, med tydelig glimt i øyet.

– Hah! Du skulle sett ansiktsuttrykket ditt da vi satt på kafé på Grünerløkka, og jeg spurte om du hadde lyst å lage operette. Dét blikket! ler operasjef Stene.

Operasjef Randi Stene.

Kjærestehat

«Orfeus i underverdenen» byr på en alternativ versjon til det gamle sagnet om Orfeus, som det fins mange andre – meget alvorlige, meget tragiske – operaer om. Ifølge det greske sagnet, var Orfeus eksepsjonelt flink å spille harpe. Han var dessuten forelska i Evrydike. Men dessverre ikke den eneste. Evrydike blir drept, og havner i dødsriket. Men siden Orfeus elsker så høyt og spiller så fint, får han muligheten til å hente henne der. Problemet er bare at han ikke klarer å holde regelen gudene har gitt ham, om ikke å se på den skjønne Evrydike før de er ute av dødsriket. Vips, så mister han henne igjen, og begge dør.

– Offenbach, han som skrev operetten vi setter opp, leker med den klassiske myten. I vår historie hater Orfeus og Evrydike hverandre. Det er null kjærlighet der. Helt dødt. Orfeus ser null poeng i å hente henne i dødsriket, sånn egentlig. Men så skjer det forskjellige rare greier i andre og tredje akt, ting som får en til å lure på om Offenbach kanskje hadde tatt seg et glass eller tre før han skrev ferdig. Orfeus føler seg pressa til å hente Evrydike likevel. Karakteren «Folk» peker på paradokset: «Hvis dette virker litt fjernt, er det ikke vår feil, lover!» sier Magnussen.

Folk. Der har du en gjeng

Karakteren «Folk» har generelt mange meninger, om alt mulig. Om opera. Orfeus. Hele plottet.

– Vi har sju personer som spiller Folk. Kristoffer Olsen, og seks sangere som ser ut som Kristoffer Olsen, sier Magnussen.

Olsen hadde sitt svære gjennombrudd med en av hovedrollene i «Book of Mormon». Også da var det Magnussen som valgte ham. Han innrømmer glatt at han ville ha med seg Olsen over i Operaen for moralsk og faglig støtte. Er Kristoffer med, blir det bra, sier regissøren.

Folk er Folk er Folk – som et kommentarfelt flere timer inn i diskusjonen i Vidar Magnussens versjon av Offenbachs «Orfeus i underverdenen» på Operaen.

– Folk og Folk er ikke enige. Folk er jo ikke det, alltid. Noen folk digger opera, andre vil heller ha ballett, noen er sinte, noen glade, og så har du Kristoffer som prøver å samle gjengen. Det bli som et kommentarfelt sent om kvelden. Etter en lang dag kan du stikke innom i ellevetida og se at «ok, greit, de er fortsatt like sinte, men siden sist har noen briljert og noen gått for langt, og noen unnskylder seg og andre er krenka». Sånn er «Orfeus i underverdenen også» – selve stykket, ved Folk, unnskylder seg av og til fordi det er på ville veier, sier Magnussen.

Kjærlighet

Det er først og fremst veldig morsomt, forsikrer både regissøren og operasjefen, slett ikke så rotete som det kanskje høres ut.

– Vi hadde lyst på noe som vi kan le sånn ordentlig hjertelig av. Ikke bare forsiktig opera-humring. Så vi har snakket mye om dette med å tulle med en sjanger som mange allerede gjør mye narr av. Det er ikke det vi holder på med her. Det går en hårfin grense akkurat der, mellom latterliggjøring på den ikke-morsomme, litt ubehagelige måten som alle vi som driver med opera har blitt mye utsatt for – og noe som faktisk er ordentlig humor, gøy på ekte, sier Randi Stene.

Hun er sanger selv, og snakker av erfaring. Helt siden 1988, har hun vært solist ved anerkjente operahus og konsertsaler over hele verden.

– Men dette er noe annet. Dette er kjærlighet til opera, føler jeg, sier Vidar Magnussen.

– Ja! Takk, det var akkurat det jeg ønsket. Dessuten har jeg og sangerne fått være med å plukke bort småting vi ikke syntes var morsomme underveis. Det er skikkelig håndverk, det Vidar driver med. Alle tilbakemeldingene jeg får, fra alle som jobber på stykket, går ut på det samme. Han tar humor på alvor, sier Stene.

Metoo-tulling

Fordi humor er minst like viktig som alvor, forklarer regissøren.

– Humor kan i aller høyeste grad kalles kunst, helt på linje med drama. Den mest tragiske skuespilleren er også den beste komikeren, som min favorittdramalærer sa. Men hvis de får gå hver sin vei for lenge, trenger vi en oppfriskning på at humor og alvor hrer sammen. Vi lever i en tid der vi begynner å se tendenser til hva som er «lov». «Sånn skal du tenke om det temaet, og sånn skal du tenke om det, og dette er det ikke lov å tulle med». Det er problematisk, for meg og mine kollegaer. I «Orfeus …» tuller vi med alt mulig. Med opera og dødsriket og ekteskap, men også med temaer i samtida. Metoo, for eksempel. Muligheten til å dra humoren litt for langt, og se hva som skjer, er viktig. Livsviktig, faktisk, for humorens del, sier Vidar Magnussen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Regissør Vidar Magnussen, her fotografert før «antallbegrensning» og «kohort» og «avlyst» ble hverdagord i kulturnorge. Denne uka har hans «Orfeus i underverdenen» premiere på Operaen.