Kultur

Neil Youngs beste på mange år

Neil Youngs nye album inneholder noen av de fineste sangene han har laget på veldig lenge. At han spiller sammen med gruppa Crazy Horse legger ikke akkurat en demper på stemningen.

5

Neil Young & Crazy Horse

Barn

Reprise


To år er gått siden forrige album fra Neil Young. Siden sist har verden vært opptatt med en pandemi, som Young blant annet unyttet til en herlig serie «Fireside Sessions» med velkjente og ukjente gamle sanger, filmet av kjæresten Daryl Hannah. i splendid isolasjon på hytta deres

Nå er han her med et splitter nytt album, nr. 41 i rekken ifølge uoffisielle opptellinger. «Barn» er spilt inn i en gammel låve fra 1800-tallet i Rocky Mountains i Colorado, visstnok under en fullmåne. I så fall må de har gjort den unna på ei natt. Ikke utenkelig, slik dette høres ut. Det er noe eget med en høyt profilert artist som ikke er redd for å ta sangene spontant på sparket, og har autoritet og selvtillit nok til å fortsette selv når det høres ut som alt holder på å falle sammen.

Neil Young og Crazy Horse er en organisme som lever sitt eget liv. De trenger ikke å stase lyden opp i en evighet for å ta seg godt ut i studio. Young har spilt med Billy Talbot og Ralph Molina til og fra i over 50 år. I moderne tid har Nils Lofgren også kommet tilbake i rekkene. I en «trailer» til dokumentarfilmen om innspillingen spøker de med at han er fordervet etter alle årene med Bruce Springsteen, men Neil Young minner om at han også var med «The Horse» i begynnelsen.

Albumet begynner akustisk i «Song Of The Seasons». En smektende kjærlighetssang, med trekkspill og munnspill og en referanse til «masked people walking everywhere». Hva mer kan de som drømmer om «en ny «Harvest»» ønske seg? Neil Young er kjent som en stabeis og samfunnsrefser, men han sannelig være romantisk nok hvis han vil. Senere kommer mer hengiven kjærlighet i «Tumblin Thru’ The Years», «Shape Of You» og avslutningslåten «Don’t Forget Love». De to sistnevnte er Neil Young på sitt mest banale, men det er veldig fint å oppleve ham sånn også en gang iblant. De som ønsker seg mer tyngde får så det holder på resten av albumet.

«Heading West» får det umiddelbart til å buldre og brake igjen, i en kort oppvekstskildring, som ender med at hovedpersonen får sin første gitar. I Neil Youngs liv må det ha vært en merkedag. Skurret i starten av «Canerican» er vidunderlig, og holder interessen oppe mens Young forteller om å være en canadier i USA. Enda mer inntrengende er «They Might Be Lost», enda en skranglende vise, om å sitte langt ute på landet og vente på venner som ikke kommer, og gruble på hva som har skjedd.



Neil Young er fortsatt en luring som kan måle seg med hvem det skal være av gamle og nye krefter.


«Change Ain’t Never Gonna Come» er en humpende blues, der en pessimistisk Neil Young anklager en «fuel burning mob» for elendigheten verden står overfor. «Human Race» er albumets mest brutale protestsang. Spørsmålene står i kø her. Hvem skal redde menneskene, vil de bli reddet, hvor skal barna gjøre av seg i «the fires and the floods». Bandet spiller som de skulle være apokalypsens fire ryttere, det er så stort og skremmende, med Neil Young på sitt mest fordømmende og forfriskende. Er det noen andre 76-åringer som spiller råere enn dette i dag? Noen under 76?

For det meste er dette korte sanger til Crazy Horse å være. Først mot slutten av albumet, i «Welcome Back», passerer de åtte minuttersmerket. «Gonna sing an old song to you now/One that you’ve heard before», synger Young. Han har til og med sunget denne sangen mange ganger før, påstår han. Ja, det er noe kjent med den tynne stemmen, den saktmodige melodien, de skurrende akkordene til Lofgren, med den sprakende sologitaren til Young på toppen. Denne sangen har en egen stemning som allerede tar den inn blant hovedverkene til Neil Young og Crazy Horse. Den kan også sees framført i sin helhet i en offisiell video som er lagt ut før albumet kommer.

Denne plata er for alle de som ikke synes det gjør noe at Neil Young synger sanger som minner om mange av dem han har laget før. Vi forstår fort at de aldri er de samme likevel. Mot slutten av «Welcome Back» bekrefter han selv at den ikke er den samme, og ønsker oss velkommen tilbake. Sangen kan være et vindu til sjelen vår, han kan åpne det sakte, synger Neil Young vennlig. Jeg tar gladelig imot tilbudet.

Som alltid vil det likevel stilles spørsmål om vi trenger dette albumet når det ligger klassikere som «After The Goldrush», «Rust Never Sleeps» og «Freedom» der i fortida, som aldri kan bli nok spilt. Flere av sangene på «Barn» holder svært høy standard, selv i denne målestokken, og så lenge det er nytt og spennende materiale er det ingen ting jeg heller vil høre akkurat nå. Tida får vise om det er flere av disse sangene som huskes i årenes løp, eller går inn på repertoaret til Young Neils. «Barn» er uansett en bekreftelse på at det bare er å holde på så lenge låven kan stå.

Slippes fredag 10. desember .

Neil Young: Barn


Mer fra Dagsavisen