Kultur

«Ghostbusters: Afterlife» forsøker å gjenskape den nostalgiske godfølelsen fra originalen

Absolutt ingenting var egentlig bedre på åttitallet. Kanskje bortsett fra «Ghostbusters».

«Ghostbusters: Afterlife»

4

FILM

«Ghostbusters: Afterlife»

Regi: Jason Reitman

USA – 2021

Fortidens spøkelser hjemsøker oss alle, og nostalgien er en svikefull sirene som synger forførende løgner om at alt var så mye bedre før. Sånt høres ut som veldig søt musikk, særlig i disse pandemitider. Nei, absolutt ingenting var egentlig bedre på åttitallet, men for folk i en bestemt alder har filmer som «Ghostbusters» blitt et slags symbol på deres tapte ungdom. De har ventet tålmodig i over tretti år på en oppfølger som gjenskaper den nostalgiske godfølelsen fra originalen, og «Ghostbusters: Afterlife» gjør sitt ytterste for å oppfylle de fantasiene - mens filmen samtidig prøver å introdusere nye generasjoner inn i dette universet, med håp om å gjenopplive en lukrative «franchise». Så Paul Feigs kvinnelige spøkelsesjegere blir diskret ignorert, til stor glede for alle Incels.

Det er i seg selv spesielt at «Afterlife» er regissert og delvis skrevet av Jason Reitman, sønnen til «Ghostbusters»-regissøren Ivan Reitman. Han vokste opp på filmsettet og hadde en gjesterolle i «Ghostbusters II» (1989), men ellers er det fint lite som antyder at Reitman junior er et smart valgt til å fortsette filmserien. En mann mest kjent for småsyrlige dramakomedier om voksenlivets utfordringer, som Oscar-nominerte «Up in the Air» (2009), «Young Adult» (2011) og «Tully» (2018).

På den annen side, kanskje det gjør ham unikt utrustet til å takle en storfilm som prøver å appellere til folk som nekter å bli voksne. Ja, i teorien burde undertegnede passe perfekt inn i denne målgruppen, siden jeg er en av mange fans som vokste opp med «Ghostbusters» på kino, og hadde musikksporet på Walkman. Men denne typen merkevare-nostalgi har et snev av kynisme over seg, og prøver å selge oss noe som ikke kan kjøpes for penger: vår tapte ungdom.

«Ghostbusters: Afterlife»

Opprinnelig skulle «Ghostbusters: Afterlife» ha vært fjorårets store sommer-blockbuster, før den nådeløse virkeligheten innhentet oss alle og utsatte premieren halvannet år. Ventetiden har muligens skapt et forventningspress filmen ikke makter å leve helt opp til, men tre fjerdedeler av veien fungerer dette temmelig bra. Ikke nødvendigvis som en «Ghostbusters»-oppfølger, men i alle fall som en naturtro replika av den typen familiefilmer Steven Spielberg gjorde til et trygt varemerke under Amblin-høytiden på åttitallet. Alenemoren Callie (Carrie Coon) sliter med økonomien, og er i ferd med å bli kastet ut av gårdeieren da hun får nyheten om at faren hennes er død. Han forlot datteren like etter fødselen og forårsaket en livslang bitterhet, men har etterlatt henne en stor gård på bondelandet i Oklahoma. Bra timing, så Callie tar med seg den tolvårige datteren Phoebe (McKenna Grace) og den femtenårige sønnen Trevor («Stranger Things»-kjenningen Finn Wolfhart) for å tilbringe sommerferien i småbyen Summerville.

Her finner de en illevarslende oppkjørsel full av skilt med bibelske dommedagssitater, og et forfallent spøkelseshus Trevor beskriver som «så mye verre enn jeg engang kunne ha forestilt meg». Han får seg en ekstrajobb i byens eneste burgerrestaurant, og innleder en flørt med sarkastiske Lucky (Celeste O’Conner). I mellomtiden starter Callie naturfagstudier på en sommerskole styrt av den eksentriske seismologen Gary Grooberson (Paul Rudd), som begrenser undervisningen til å vise elevene skolefilmer som «Cujo» og «Child’s Play» på VHS mens han pusler med sine egne ting.

Gary studerer byens usedvanlige jordskjelvfenomener, og får hjelp av Callie – som viser seg å være et sosialt utilpass geni med veldig dårlig humor, og muligens befinner seg på autismespekteret. Hun har arvet mange av egenskapene til sin avdøde bestefar, som tilsynelatende hjemsøker familiegården. Snart oppdager Callie og Trevor at bestefaren enten var en filmnerd som sløste bort hele arven deres på å kjøpe «Ghostbusters»-rekvisitter fra nettauksjoner, eller eventuelt var Egon Spangler. En sagnomsust spøkelsesjeger som plutselig forlot sine gamle «Ghostbusters»-kompiser i New York, overbevist om at dommedagen ville starte i Summerville.

«Ghostbusters: Afterlife»

Herfra blir «Ghostbusters: Afterlife» et oppsamlingsheat av referanser til den første filmen, som gjentas med betydelig lavere uttelling. Filmen funger faktisk best før spøkeriene starter, og regissør Jason Reitman pliktskyldig skrur opp nostalgi-generatoren til elleve. Han er mye mer komfortabel med de Spielbergske «Poltergeist»-familiescene og det rurale miljøet enn han er med de storslagne effektscenene. Skuespillerne får heldigvis stor plass her, selv om vi voksne kunne ønske at alltid severdige (og evig undervurderte) Carrie Coon fikk mer å gjøre. Reitman bygger opp historien så gradvis at vi ledes til å tro at dette vil detonere i et storslagent klimaks. Isteden fiser alt ut i et skuffende antiklimaks, som er drevet av hederlige intensjoner om å hylle avdøde Harold Ramis - men i praksis blir en morbid feilvurdering preget av skranglete dataeffekter, sørpete sentimentalisme og gjestespill som ville ha kommet som en større overraskelse hvis ikke disse skuespillerne hadde figurert så sentralt i markedsføringen.

Forsøkene på å møysommelig konstruere en «Ghostbusters»-oppfølger som appellerer til alle målgrupper har resultert i en film som ikke fungerer hundre prosent for noen, men den første halvannen timen gjør såpass mye riktig at dette fortsatt føles som en lovende begynnelse. Rulleteksten inkluderer to bonusscener i Marvel-stil, inklusive en sekvens helt til slutt som understreker at Sony har store planer om flere «Ghostbusters»-filmer. Selvfølgelig har de det.