Tobias Santelmann om «Beforeigners»: – Noe av det feteste jeg har vært med på

– Det er på grensen til genialt. Spesielt i år! Når de leker seg med Jack the Ripper, så begynner man jo å lure på hva mer de kan være i stand til å gjøre.

Det sier skuespiller Tobias Santelmann om serieskaperne og sesong to av HBO-suksessen «Beforeigners». I sesong én fikk vi i siste episode så vidt se Santelmann ridende i bar overkropp på en hvit hest. I den nye sesongen har han en mer fremtredende rolle, som ingen ringere enn Olav Haraldsson, eller Olav den hellige, slik vi husker ham fra historiebøkene.

Et brutalt drap åpner den nye sesongen, med spørsmål om ikke seriemorderen Jack the Ripper kan ha fremvandret til nåtiden. Samtidig fortsetter tidsflyktninger å strømme til Bjørvika, og snart har hele fjordbyen blitt en form for slum.

Sesong to har premiere 5. desember. På Clarion Hotel The Hub er serieskaperne og sentrale skuespillere klare for å møte pressen, fordelt i tre ulike grupper plassert i tre ulike konferanserom. Dagsavisen gjør seg klar til å «speed-date» gjengen bak den suksessfulle norske serien.

– Jeg synes dette er en helt unik serie. Det å ta de tidene og kulturene og sette det sammen i én fortelling, er et spennende krydder til de forskjellige menneskene og situasjonene som skapes, sier Santelmann, som er hjemme med sykt barn og derfor med oss via skjerm.

– Da jeg var liten og lurte på hva en skuespiller gjør, så var det prosjekter som «Beforeigners» jeg så for meg. Sannheten er jo at det er lite av det, når man jobber med tunge dramaproduksjoner i nåtid og skal grave i følelser og alvor. Her tar vi del i serieskapernes gale, gale verden, og deres kreativitet er virkelig fascinerende, sier den svenske skuespilleren Hedda Stiernstedt, som spiller rollen som heksen The Volva. I motsetning til Santelmann er Stiernstedt fysisk til stedet i det lille konferanserommet.

Måtte lære seg nytt språk

Å spille Olav den hellige er langt unna det meste Santelmann har jobbet med tidligere. Det synes han er gøy.

– Jeg går jo langt ut av meg selv. Det er jo en gave i seg selv, sier han til Dagsavisen.

– Hva har vært det mest krevende i arbeidet med sesong to, da?

Stiernstedt tar en titt opp på prosjektoren hvor Santelmann sitter lent fram mot kameraet. Nærmest i kor bryter de ut:

– Språket, språket, språket!

Stiernstedts karakter har kun replikker på norrønt, som ifølge henne selv er det vanskeligste som finnes.

– Men det har også vært utrolig kult. Det er en utfordring, og alle elsker jo en utfordring, men det er virkelig, virkelig tidkrevende å lære seg et nytt språk, sier hun.

– Jeg føler det er det samme som at vi skulle lært oss mandarin. Vi har ingenting å hekte det på, norrønt ligner ikke noe annet, sier Santelmann, som forteller at en scene som vanligvis ville tatt ham tjue minutter med pugging mens han sminkes, denne gangen har tatt ham rundt to uker med iherdig jobb.

– Etter to og en halv time i sminken, ti timers opptak og fem-seks forskjellige scener, er det klart at det er ekstremt krevende å avslutte med en teksttung norrønscene hvor vi i tillegg har dårlig tid fordi lyset ute er i ferd med å forsvinne. Men det er også noe av det feteste jeg har vært med på, sier han, som selv synes at resultatet ble dødskult.

[ Fremvandrerne er sluppet løs igjen - her er bildene fra sesong 2 ]

De to skuespillerne har altså lært seg et helt nytt språk, dels skriftlig, men mest muntlig. Et genialt partytriks, blir vi enige om, før Santelmann nølende tar ordet og slenger inn en hel setning på norrønt.

– Vi kan jo kun replikker som er veldig lite praktiske. Det tar meg jo ingen steder, sier han og henviser til setningen han nettopp ga oss.

Mareritt-innspilling

Første date er gjennomført og turen går videre til et nytt konferanserom hvor Dagsavisen får femten minutter med de to manusforfatterne Eilif Skodvin og Anne Bjørnstad, som også står bak den norske serien «Lilyhammer», og regissør Jens Lien.

– Når man jobber med en så stor produksjon, så er det helt klart at man må ta et steg tilbake iblant, for det er lett å gå seg vill, sier regissør Jens Lien.

Han har vært opptatt av å ta alle detaljer på alvor for å optimalisere og visualisere serien. De ønsket å skape et frodig byliv, og har jobbet detaljert med hvor de skal plassere høner og geiter og hvordan «fremvandrerne» skal se ut. Også innrømmer Lien at de har brukt noen visuelle effekter til å åpne opp bakgrunner og tagge bygninger.

– Å få ting til å se stort ut er jo et filmtriks, sier han.

[ Terningkast seks: «Fremvandrerne»: Helt fremragende ]

Bjørnstad opplever at alle i hvert ledd av produksjonen har gitt det lille ekstra for å få serien til å bli helt spesiell. Men tross det, har innspillingsperioden på mange måter vært et mareritt. Et herjende virus har gitt de ambisiøse serieskaperne flere begrensninger.

– Det har vært et mareritt, helt krise. Masker, visir, avstand og testing hver dag, og ingen mulighet til å bli kjent. Men desto mer har vi fokusert på jobben, sier Lien, som forteller at med en gang en scene var over, måtte alle på med munnbind, og iblant måtte de til og med skylle et helt rom med en desinfiserende maskin.

– Men en interessant sideeffekt med dette, er at hele sesongen er spilt inn i Oslo, sier Skodvin. De er alle enige om at det har hatt positiv innvirkning på sluttresultatet.

Norsk drama i medvind

Den populære komikeren Herman Flesvig blir å se i sesong to. Serieskaperne understreker at casting er ekstremt viktig.

– Herman Flesvig spiller en norrøn værmann. Vi trengte en sterk og karismatisk type til å spille den rollen, sier Bjørnstad.

– Men hvordan kommer man egentlig fram til en idé om å lage en serie om mennesker fra fortiden som flykter til nåtiden?

– Vi tenkte, hva om flyktninger ikke kommer fra fjerne geografiske steder, men fra fjerne steder i tiden? sier Skodvin.

– Tenk deg å ha en nabo som er fra steinalderen. Hvordan arter det seg, liksom? legger Bjørnstad til.

Og slik ble serien til, etter flere diskusjoner og tankedrodlinger manusforfatterne imellom. Den gjorde braksuksess både internasjonalt og nasjonalt. Nylig var det internasjonal pressedag med journalister fra blant annet Australia og Latin-Amerika.

– Det er klart at distribusjon har mye å si. Er serien tilgjengelig for andre land, så er sannsynligheten for at også de kan like serien uendelig mye større, sier Bjørnstad og viser til at hun er glad for samarbeidet med HBO Max.

– Det er ingen tvil om at norsk drama er i vill medvind for tiden, når Norge for andre gang vinner en Emmy. Det er veldig kult for alle som driver med norsk drama, sier Bjørnstad.

Den norske NRK-serien «Atlantic Crossing» ble denne uka tildelt en Emmy for beste miniserie.

[ I kjølvannet av «Atlantic Crossing» ]

Serieskaperne legger ikke skjul på at en sesong tre etter hvert kan bli aktuelt.

– Vi føler det er et veldig rikt univers, som gjør at man som forfatter ikke føler at det er seigt å gå inn i en ny runde, sier Skodvin, som får et bekreftende nikk fra sine to medskapere.

Dårlig tid og hardt kjør

Videre i det tredje og siste rommet møter vi de to hovedrolleinnehaverne Nicolai Cleve Broch og finske Krista Kosonen, som spiller politipartnere i serien. Kosonens rolle, Alfhildr Enginnsdottir, er selv fremvandrer, men får jobb i Oslopolitiet. Der blir hun satt til å jobbe med nåtidsetterforskeren Lars Haaland. Sammen får de i første sesong i oppgave å løse drapet på en 1800-tallskvinne på Tjuvholmen.

– Vi føler selvfølgelig et enormt ansvar for å få våre sentrale roller til å funke i dette store universet, sier Broch, som synes det er imponerende hva serieskaperne har klart å få til innenfor det budsjettet de har hatt.

– Vi har hatt dårlig tid og hardt kjør, alltid måttet jobbe med det neste og hver dag har vært stappfull. Men flere ganger har jeg stoppet opp og sett meg rundt og tenkt at det er helt sykt at jeg er med i dette vanvittige, morsomme og interessante universet, legger han til.

Kosonen på sin side, har måttet lære seg både norsk og norrønt, som har vært en stor utfordring. Hun er glad for at serien treffer internasjonalt, men har foreløpig ikke blitt kontaktet av andre internasjonale regissører.

– Man vet aldri, men det er i hvert fall ingen tvil om at denne serien spres rundt om i verden. Vi får jo meldinger fra seere, men ikke regissører, selv om det hadde vært kjempekult, sier hun og ler.

Både Kosonen og Broch tror seerne som hadde sansen for sesong en, kommer til å få seg flere overraskelser i sesong to. De mener forfatterne og regissøren har skapt overraskende vendinger og valgt modige og interessante retninger.

– Jeg skjønner at dette høres veldig generelt ut, men det er jo sånn det har blitt, man blir jo hata herfra til månen hvis man spoiler noe som helst, sier Broch.

– Men jeg synes de har blitt enda mer presise, flinkere til å på en morsom måte peke på utfordringer vi har i dag, i møte med hverandre og med kulturer, legger han til.

– Men det blir helt vilt, det kan vi love. Ingen holder tilbake, bryter det ut av Kosonen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen