Kultur

Han gjorde helvete til et morsommere sted

Hans-Erik Dyvik Husby var veldig mye, men først og fremst var han en av Norges få virkelige rockeguder og en av våre aller største entertainere. Hank von Helvete, selveste Hertugen, er død, 49 år gammel.

Hans-Erik Dyvik Husby (1972-2021) var allment kjent som Hank von Helvete. Han gjorde helvete til et morsommere sted å være, og vil bli savnet av flere enn han selv var klar over. For helvete kan være så mangt. Det kan være følelsen av å ikke passe inn, av å ikke takle hverdagen, av konformitet, fordømmelse og regelrytteri. Av demoner som ikke lar seg avfeie og som drukner deg i fornedrelse og ydmykelse. Men som også holder deg oppe og som pisker deg videre. Som få andre satte Hans-Erik Dyvik Husby ord på avhengighet, rusmisbruk, selvmordstanker og mentale utfordringer. Men snakket han om et mørke, inkluderte han alltid lyset. Snakket han om motgang, snakket han også om kamp og trass. Snakket han tull, hadde det en kjerne av refleksjon. Stort mer menneskelig kan man ikke bli.

Punkrocker, sanger, entertainer, skuespiller og sin egen predikant. Hans-Erik Dyvik Husby utfordret alle vedtatte normer. Han jagde både egne og andres demoner via rollen som vokalist og frontfigur i det største av alle norske undergrunnsband. Mens de fleste andre så Turboneger som en arena for å iscenesette seg selv, det være seg fans eller bandmedlemmer, tok Hans-Erik Dyvik Husby også denne rollen på ryggen. Han brukte outsideren i seg til å skape en mektig, karikert og uangripelig scenepersonlighet norsk rock ikke har sett maken til. Som den flamboyante, selvutlevende Hank von Helvete eller Hertis, løftet han Turboneger inn i den alternative undergrunnshimmelen, dit noen av oss flokket som kalver rundt bardiskene, som var de altere på vei inn til en annen virkelighet.

Hank von Hell under Schools Out-konserten med Turboneger i Oslo Spektrum.

Turboneger ble dannet i 1989 av Rune Grønn, Pål Bøttger Kjærnes og Thomas Seltzer. Husby tok på seg flosshatten og dødssminken og grep mikrofonen og septeret i 1993, samtidig som bandet utropte seg til «dongerydemoner». Knut «Euroboy» Schreiner kom inn på gitar tre år etter, og skiftende besetning til tross var skjebnen beseglet. Med rock n’ roll som lunefull hjertemedisin startet storhetstiden som skulle gjøre dem til et internasjonalt band av betydelig størrelse, og som fikk fans over hele verden til å erklære seg som «Turbojugend».

Det var en livsstil som kostet, som kulminerte i mental uhelse og tungt rusmisbruk for Hans-Erik Dyvik Husbys del. Det finnes knapt brattere stiger enn den han måtte klatre som en av verdens ubestridte rockevokalister da alt kollapset og både han og Turboneger strandet i Milano i 1998. Og enda brattere var stigen han klamret seg til fire år senere igjen, da bandet gikk fra å være verdens mest kjente «oppløste» undergrunnsband til comebackbandet som kunne forlange et sekssifret antall kroner i cash for å toppe blant annet Quartfestivalen i 2002. Da var det lenge siden Rockall, selv om rumperaketten gikk til himmels igjen. Kruttmengden var den samme om scenen var bardisken på Last Train i bandets hjemby Oslo eller hovedarenaen i Bendiksbukta, men setter man bandets musikalske sjangergenialitet til side var det alltid Husby som luktet brent til slutt. Og sommeren 2010 var Hank von Helvetes tid i Turboneger over for godt.

Turboneger

Få norske artister har hatt en større rekkevidde og vunnet flere hjerter enn den tungt sminkede dongerydemonen som oppsto med Turbonegers myteomspunne «Ass Cobra»-album fra 1996. Men Turboneger gjorde ikke Hank von Helvete til allemannseie. Det skjedde først etter at han abdiserte, da han tok teaterscenen med største selvfølge, selvsagt i rollen som en opprører i tolkningen av Jesus-rollen i «Jesus Christ Superstar» på Det Norske Teatret.

«Han var en av de første som turte å hevde sin egen storhet. Han ga full gass med pels og greier, og brydde seg ikke om den undertrykkende skandinaviske janteloven. Han skjønte at for å bli stor må du våge å ta tronen». Det sa Hans-Erik Dyvik Husby til Dagsavisen da han mintes revylegenden Dag Frøland i 2010. Nå kan disse ordene trygt brukes om han selv. Få kunne som Hans, Hank eller Hertugen hevde sin storhet og utfordre janteloven. I likhet med hans store forbilde på revyhimmelen var han en entertainer til fingerspissene, og en av de få som med undergrunnen som plattform ble en av populærkulturens største jokere. Derfor kunne han innta reality-TV, Stjernekamp og Melodi Grand Prix med integriteten i behold. Likevel kunne ingen glemme at før alt det glamorøse satte han Norge på det internasjonale rockekartet med en skitten punkpositur ingen har gjort etter han.

Hans-Erik Dyvik Husby som Jesus i "Jesus Christ Superstar" på Det Norske Teatret i 2009.

Like naturlig gjorde han Cornelis Vreeswijk til sin egen i filmen om den store trubaduren som satte ord på den nordiske trasigheten. Han var på rehabilitering i Sverige da han fikk rollen som han kvitterte for med glans. Husby var ikke den mest erfarne skuespilleren, men han visste hvordan han skulle trollbinde et publikum og han visste enda bedre hvilke avgrunner Vreeswijk sto ovenfor. Helt fra han vanket på Blitz i tenårene hadde Husby vært fascinert av det som må ha fortont seg som en sjelevenn. «Han var en rabagast som meg. Vi er smidd over samme lest. Han var også Skandinavias største visesanger, og kanskje ett av visekunstens største medmennesker», sa Husby i forbindelse med at han skulle synge visekunstnerens sanger sammen med Stavanger Symfoniorkester i 2011.

Cornelis Vreeswijk ble 50 år. Hans-Erik Dyvik Husby stanset på 49.

«Begge har en følelse av å være misforstått. Det er bare at Cornelis tar den indre kampen på utsida, mens jeg kanskje tar den mer på innsida, har Husby uttalt til Aftenposten. Og det var denne selvinnsikten som gjorde at han kom tilbake gang på gang, i stadig nye roller og under nye navn. Enten det var i TV-sammenheng, i spillefilmer, som Idol-dommer, i bøker skrevet om han eller Turboneger, som forfatter, som grillkokk, som leder av bandet Doctor Midnight & the Mercy Cult, eller som soloartist under navnet Hank von Hell. På egen hånd ga han ut sitt siste av to album så sent som i 2020. Tittelen var «Dead».

Turboneger

Hans-Erik Dyvik Husby hevdet sin egen storhet selv om ikke alle så det han så. Han våget å ta tronen, men nektet å la seg dyrke. Han medvirket i TV-programmer hvor han blant annet, i TV3s «Det blir bedre», fortalte om hvordan han mistet moren sin på seksårsdagen, og hvordan det er å gå gjennom livet med et tomrom som følgesvenn. Det han fylte det med er rikere enn det er mulig å fatte, men verken han selv eller hans mange venner og støttespillere kunne stanse det fra å renne over.

Husby var gjerne tøff i trynet, og det hendte mer enn en gang at han snakket før han tenkte. Men få har som han formidlet åpent, troverdig og bredt hva rus, sorg og depresjon gjør med et menneske. «Latter og tårer er sjelens språk. Vi tåler begge», kunne han si. Og det er akkurat der vi vil huske han, mellom latteren og tårene. Som en revolusjon, en kunstnersjel og multikunstner, og et medmenneske som stilte sitt eget liv til skue på godt og vondt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen




Mer fra Dagsavisen