Robert Plant og Alison Krauss synger endelig sammen igjen

5

Robert Plant & Alison Krauss

Raise The Roof

Rounder

Søt musikk oppsto, bokstavelig talt i alle fall, da den gamle Led Zeppelin-legenden Robert Plant møtte den langt yngre bluegrassveteranen Alison Krauss i 2007. To artister som alltid har vært opptatt av et bredt spekter av musikk, utenfor sjangeren de er mest kjent for. «Raising Sand» var en åpenbaring, der gamle sanger fikk helt nytt liv med sangernes kontrastfylte stemmer. De fikk Grammy-prisen for årets aller beste album. Plant hadde ingen slike priser fra før, ikke engang fra Led Zeppelin-æraen, mens Krauss hadde 21. Bare en saksopplysning for alle rockister som måtte tro at det er Robert Plant som er den store stjerna her. De fylte også Oslo Spektrum med et begeistret publikum.

Alison Krauss og Robert Plant begynte å spille inn sanger for en oppfølger like etterpå. Omstendigheten er uklare, men den aldri noe av. Plant sang videre sammen med countryartisten Patti Griffin, som kommer fra samme musikalske område som Krauss, men de ble aldri definert som en duo.

[ Peter Jackson om sin sju timer lange Beatles-serie på TV.  ]

Nå er omsider Krauss og Plant sammen på plate igjen. Metoden er den samme. Finne en rekke sanger fra fortida, enten engelsk folkesang eller amerikansk country, eller alt i det store området rundt der, og gjøre dem helt nye. Produsenten T-Bone Burnette er også med dem videre, og de har med gitaristene Marc Ribot, Bill Frisell, David Hidalgo og Buddy Miller. Kanskje mest av førstnevnte etter skurret å dømme. Albumet har den samme følelsen som før av den skitne, atmosfæriske standardlyden fra såkalt americana. Alt høres akkurat like fint ut som forrige gang, selv om overraskelsesmomentet blir borte i denne gjentagelsen av store kunster. Jeg kunne ønsket meg litt mer nedstrippet akustikk av og til, for avvekslingens del, men tar gledelig til takke med alt som blir tilbudt her.

Albumet begynner med «Quattro (World Drifts In)» av gruppa Calexico. som skal ha vært sangen som for alvor satte de to på tanken om at det var på tide å synge sammen igjen. Det høres ut som de koser seg sammen, i noe som minner om løssluppen stemningen rundt leirbålet.

Den første nye sangen vi fikk høre fra oppfriskningen av samarbeidet er «Can’t Let Go», skrevet av Randy Weeks, og før spilt inn av Lucinda Williams. De to sporene vi nå har nevnt synger de to sammen som duetter. De framfører ellers hver sine sanger, og faller inn med koringer for hverandre. Stemmene er i god form, og utfyller hverandre fortsatt helt utmerket.

[ Flying Norwegians - pionerer i norsk rock ]

For det meste er dette sanger som vil være nye for folk flest. Mest kjent er «The Price Of Love», en gang en hit for Everly Brothers, og spilt inn av en lang rekke andre siden. Den nest største hiten opprinnelig er «Searching for My Love», som var nr. 27 i USA for Bobby Moore & The Rhythm Aces i 1966. Jeg vil tro at ikke alle fikk den med seg da. Men det er en nydelig sang. Dette er en flott bonus ved prosjektet til Krauss og Plant, hvordan det aldri er for sent for en sang å få et større publikum, så lenge det finnes velvillige sjeler som kan hjelpe dem fram til rettferdigheten de fortjener. De færreste kjenner til Geeshie Wiley eller Ola Belle Reed fra før, men Krauss og Plants versjoner av deres «You Led Me To The Wrong» og «Last Kind Words» er spennende å høre på, og gir dem en større plass i musikkhistorien.

Jeg hadde håpet på flere sanger av Gene Clark denne gangen, etter at «Polly Come Home» og «Through The Morning, Throught The Night» var blant de aller mest kjærkomne stundene sist. Men her er sannelig mye annet fint. Albumets første åpenbaring er «Go Your Way», sunget av Plant, opprinnelig laget av den engelske folkesangeren Annie Briggs. Hennes samtidige Bert Jansch har fått med «It Don’t Bother Me», sunget av Krauss, som enda et bevis på inderligheten og meloditeften i denne delen av materialet.

[ Åge Aleksandersen: «Ein gammel tulling me tåra på kinn», men fortsatt like god ]

Alison Krauss kommer nærmest sitt eget repertoar i Merle Haggards «Going Where The Lonely Go». Soulmusikken blir anerkjent med Allen Toussaints «Trouble with My Lover», før mest kjent med Betty Wright. Albumet inneholder en helt ny sang også, «High And Lonesome», skrevet av Plant og Burnett sammen, som finner sin plass i denne sammenhengen, men i en tyngre, mer rocka groove enn resten. Albumet sluttet i en doven, funky groove med «Somebody Was Watching Over Me», skrevet av Brenda Burns, spilt inn med Maria Muldaur

Med ABBA tilbake er Led Zeppelin nå det største bandet som aldri har spilt inn ny musikk siden storhetstiden, men kunne gjort det hvis de ville. Plant er ikke interessert, han vil gå sine egne veier, og vi må anta at et nytt album med Alison Krauss kommer fordi det er noe han har hatt veldig lyst til å være med på. Krauss lar seg heller ikke lokke til hva som helst, hun har bare gitt ut ett album i løpet av de siste ti årene, og er godt å høre igjen. Vi får bare håpe at det ikke blir 14 år til vi hører dem igjen.