Bruce Springsteen: Kjernekar mot kjernekraft

Bruce Springsteen & E Street Band

The Legendary No Nukes Concert

Columbia Legacy

Verden hørte ikke så mye til Bruce Springsteen i 1979. Turneen etter «Darkness On The Edge Of Town» ble avsluttet nyttårsaften 1978, og etter hvert begynte innspillingen av det som skulle bli dobbeltalbumet «The River» i 1980. Det ble med et par korte sporadiske opptredener her og der, og to monumentale konserter i Madison Square Garden i slutten av september.

Aktivismen i popmusikken nådde et høydepunkt i overgangen fra 70- til 80-årene. Det var «Rock Against Racism» i Storbritannia, og «Hardrock mot Willoch» i Norge. I London kom Paul McCartney, The Who, The Clash, The Specials og mange andre sammen på fire store konserter til inntekt for nødlidende i et krigsherjet Kambodsja.

I USA ble kampen mot atomkraft den store fanesaken denne høsten. Konsertserien som het «No Nukes» kom i kjølvannet, her kan vi kanskje for en gangs skyld skrive kjølevannet, av en ulykke i et atomanlegg på Three Mile Island. Skadevirkningene er omdiskutert, offisielt er det ikke påvist økte tilfeller av kreft, mens andre hevder at over 300 mennesker fikk en for tidlig død på grunn av denne nedsmeltingen. Three Mile Island ble regnet som den verste ulykken med kjernekraft fram til Tsjernobyl sju år senere. Kampen mot atomkraft var en fanesak i radikale kretser i disse årene, langt mer enn i dag. De fleste sangene om temaet kom til å handle om frykten for atomkrig, som virkelig la en demper på mange ungdommers livslyst i disse årene, minst like sterkt som bekymringene for klimaendringene i dag.

[ Robert Plant og Alison Krauss synger endelig sammen igjen ]

Jeg husker ennå den infame anmeldelse av «No Nukes» i New Musical Express, der de trakk intensjonen bak tiltaket i tvil. Hvorfor var disse artistene så engasjerte i kampen mot kjernekraft? Var det fordi de hadde så mye mer å miste enn oss andre hvis det går galt? Dette har brent seg fast som en fast påminnelse om den underliggende kynismen som ofte kommer til overflaten hver gang det harseleres over samfunnsengasjementet til kjente artister. Helt fram til Coldplays nye planer om bærekraftig turnering. Kanskje ender det som enda et eksempel på grønnvasking, men inntil videre skal de anerkjennes for forsøket.

Konsertene mot kjernekraft ble arrangert av foreningen MUSE – Musicians United for Safe Energy. Blant initiativtakerne var Jackson Browne, Bonnie Raitt og Graham Nash. De satte opp en serie konserter i New Yorks Madison Square Garden. Etterpå kom et trippelalbum med enda flere av de medvirkende, som Tom Petty, Doobie Brothers, Chaka Kahn, Carly Simon og James. Og altså Bruce Springsteen og hans E Street Band.

[ Peter Jackson snakker om sin sju timer lange Beatles-serie på TV.  ]

«No Nukes» hadde Bruce Springsteens første offisielt utgitte konsertopptak, og var følgelig den første gangen «Bruce Springsteen & E Street Band» sto på ei plate. Men de spanderte bare noen av coverlåtene på albumet. Først «Stay» med Jackson Browne og Tom Petty. Etterpå den såkalte «Detroit-medleyen» som han fortsatte å spille på konserter langt opp i årene, med «Devil With The Blue Dress On», «Good Golly Miss Molly» og «Jenny Take A Ride», klassiske rockelåter han hadde lært fra Mitch Ryder & The Detroit Wheels.

Bruce Springsteens gjorde imidlertid to 90 minutter lange konserter med bandet sitt disse kveldene. Ikke fulle konserter etter Springsteens standard, men mer enn godt nok likevel. Filmen som kommer nå er klippet sammen fra begge kveldende. Gjengen dundrer i vei med «Prove It All Night» og «Badlands», og stemningen er selvfølgelig upåklagelig fra første stund. Springsteen fylte 30 i løpet av den andre av disse konsertene, og etter «The Promised Land» sendte noen opp ei kake til ham på scenen. «Ikke minn meg på det», sier han, han virker faktisk genuint irritert, kaster kaka ut i publikum, og ber om å få tilsendt regningen fra renseriet.

«The River» ble framført for aller første gang tidlig på kvelden. Etter den like nye «Cherry Darling» slengte han dressjakka. Og her slår det meg hvor lik Springsteen er Joe Strummer fra The Clash i denne perioden. To sider av samme sak, selv om det ikke var helt opplagt den gangen.

Springsteen hadde ingen sanger om atomkraft på programmet. Ingen tordentaler mellom sangene, men han tok fram munnspillet, satte i gang «Thunder Road», og ennå var de bare en tredjedel inne i konserten. Sjefen introduserte bandet sitt i løpet av «Rosalita». Little Steven ble spøkefullt presentert som «mannen bak hits som «I Don’t Wanna Go Home» og «This Time It’s For Real»», to låter han hadde gitt bort til Southside Johnny noen år i forveien. Clarence Clemons omtales som «den eneste som kan utfordre Ted Kennedy som demokratisk kandidat til presidentvalget – hvis han vil».

«Born To Run» ble unnagjort med stor bravur etter en time, og så gikk de av scenen. Som om publikum hadde tenkt å la dem slippe unna med dette.

Deretter ble det hemningsløs rock’roll-fest i en halvtime til. Først den allerede nevnte «Stay», opprinnelig med Maurice Williams, nå med Jackson Browne, Tom Petty og Rosemary Butler, sistnevnte en lovende rockartist på 70-tallet som forsvant litt ut av bildet senere.

[ Bob Dylan er 80 - en av vår tids største stemmer, en av våre lengste saker ]

Det rareste å se er hvordan Springsteen under den omtalte Detroit-medleyen nærmest stoppet konserten, ba alle være helt stille og høre godt etter for en viktig «emergency announcement». Dette er alvor, formaner han, men opptrinnet viser seg å være en advarsel til alle med svak helse om å forlate salen de neste fem minuttene, fordi de kom til å bli ekstra krevende fysisk. Dette er sånt man ikke spøker med lenger, men det var fortsatt to måneder igjen til 11 mennesker omkom under en konsert med The Who i Cincinnati. Enn så lenge var en falsk alarm i salen bare moro. Paradoksalt nok etterfølges den av en showbiz-rutine som egentlig er konsertens eneste nedtur.

I en versjon av «Quarter to Three» av Gary U.S. Bonds gjør Springsteens et opptrinn i beste James Brown-stil, der han tilsynelatende har tatt seg sånn ut at han må vekkes til live igjen av de andre i bandet. «Jeg kan ikke fortsette sånn. Jeg er 30 år gammel!» roper han til et ekstatisk publikum. Så ble det satt et endelig punktum med Buddy Hollys «Rave On», før bandet ikke akkurat ravet av scenen, men løp sin vei tilsynelatende uberørt av de fysiske utskeielsene vi får være vitne til. Og sånn fortsetter Bruce Springsteen som kjent etter over 40 år til.