Kultur

Adele har veldig mye vondt å fortelle om. Men sangene er gode

Adele blottlegger igjen hele følelseslivet sitt. «30» heter det nye albumet. Hun er 33 nå, og det er bare å håpe at hun har fått det bedre etter at sangene ble skrevet.

Adele Adkins overbeviser med sangene om hvordan det var å være 30.

5

Adele

30

Columbia

Å følge Adeles Laurie Blue Adkins’ personlige drama gjennom årene har vært interessant. Hun har hele tiden laget sanger som utvilsomt er selvopplevde, men også fulle av så allmenne sannheter at hun har pirret nysgjerrigheten til hele verden. Hennes nye album skal presses opp på så mange vinylplater at de fleste andre artister bare må vente på tur en stund framover. Et dobbeltalbum er det dessuten også. Hun har nemlig mye vondt å fortelle oss.

Adele debuterte i 2007 med singelen «Hometown Glory». Oppfølgeren «Chasing Pavements» ble hennes første hit, men gikk bare helt til topps på hitlistene i ett land: Heia Norge. Hun fortalte at hele debutalbumet «19» handlet om å være mellom 18 og 19. Foreløpig hadde hun ikke opplevd så mye annet. Låtene var ujevne, men stemmen hennes gjorde underverker med mange av dem. «Potensialet høres større ut enn denne debutplata i seg selv», skrev jeg om «19». Det må være lov å si at det stemte sånn noenlunde.

En stor stemme vokser på å ha noe å synge om. Sånn som hos Amy Winehouse, som var den mest nærliggende å sammenligne Adele med til å begynne med. Adele fikk heldigvis ikke like mye å synge om som Amy Winehouse, men hun tok et stort skritt fram fra «19» til» 21», med en rekke av sanger fulle av bitre erfaringer. Hun ble den største nye artisten i hele verden. «25» var enda mer voksen, men også litt kjedeligere, når dramatikken ikke var like opprivende. Siden sist er hun blitt skilt. Dette har tydeligvis virket inspirerende.

Det nye albumet begynner råflott med «Strangers By Nature». Skrevet sammen med den svenske komponisten Ludwig Göransson. En «torch song», et begrep som vi ikke har noe uttrykk for på norsk, en jazzballade full av hjerte og smerte og smektende strykere. Hun synger om å legge blomster på kirkegården i hjertet sitt. Dette er ikke godt å høre om, men usedvanlig vakkert likevel.

Etter dette kommer den allerede kjente singelen «Easy On Me». En gråtkvalt bønn om å «go easy on me baby», om hvordan det har vært å ikke ha tid til å kjenne på verden rundt seg, og anledning til å ta de riktige valgene. Å være popstjerne er som kjent en drittjobb, men noen må jo gjøre den. Belønningen er at sangen satte ny verdensrekord for strømmetall i løpet av ett døgn.

For liksom å stramme skruen enda et hakk hører vi «My Little Love» rett etterpå. En etter-skilsmissen sang, først i samtale med barnet som skal forstå at «mommy’s gotta learn». Så på telefonen til en nær venn som får de enda tristere betroelsene, og et lite sammenbrudd samtidig. Dette er veldig privat, men svært sterkt samtidig. Adele balanserer på ei tynn linje mellom god og dårlig smak her, men havner så vidt på rett side.

Det gjør godt å høre den livlige reggaelåten «Cry Your Heart Out» etter alt dette, selv om innholdet fortsatt er vanskelig. Tempoet holder seg oppe i «Oh My God», og i folkrockeren «Can I Get It». Med litt plystring attpåtil er det nesten lystig. Den siste av disse er igjen et svensk samarbeid, med Max Martin og Karl Johan «Shellback» Schuster. Sangene imellom har hun laget med Greg Kurstin, som også var sentral i forrige runde. Halvveis i albumet har vi hørt seks helt forskjellige låter stilmessig.

Når man tror det verste er sagt kommer «I Drink Wine» med denne betroelsen: «We’re in love with the world/but the world just wants to bring us down/By putting ideals in our heads/to corrupt our hearts somehow/When I was a child every single thing could blow my mind/Soaking it all up for fun/but now I only soak up wine». Ordlyden er like dramatisk som sangen i seg selv.

I mellomspillet «All Night Parking» synger Adele over gamle pianotoner fra jazzlegenden Erroll Garner, og klarer å høres ut som en klassisk jazzsanger selv. Denne stemningen holder hun ved like i «Woman Like Me», bare med akustisk gitar i bakgrunnen, med en formaning til menn om at hun ikke tar til takke med hvem som helst. Nå er det produsenten Inflo fra soulkollektivet Sault som har hjelper til med det beste av resten. «Hold On» er enda et høydepunkt, men er også fort tilbake i de sørgelige «hva har jeg gjort»-tankene.

Albumet er nå over i en sluttfase med sanger som alle passerer seksminuttersmerket. Den eneste ordentlige nedturen kommer i «To Be Loved», en drøy ballade med et ønske om å være elsket. Denne er tydeligvis laget spesielt for at Adele skal vise fram den store stemmen sin. Det gjør hun til gagns, kanskje imponerende nok, men det blir litt mye.

Mer tilfredsstillende er avslutningen med «Love Is A Game», med hammondorgel og strykere, og en stemning som igjen sender tankene til Amy Winehouse. «Love Is A Losing Game» sang Amy den gangen, men budskapet er det samme: Kjærlighet er selvpåført smerte. Men uten den hadde vi ikke hatt like mange fine sanger å høre på. På godt og vondt.

Anmeldelsen min av Adeles forrige album, «25», sluttet med at jeg så fram til «29». Nå ble det altså «30» i stedet. Glippet mellom platetitlene og reell alder øker også, og årene går. Adele er 33 nå. Det er i det siste blitt sagt mye rart om kvinners angivelig synkende markedsverdi ettersom de blir eldre. Bollocks, for å bruke et uttrykk jeg tror Adele kunne valgt selv. For min egen del håper jeg at jeg henger med lenge nok til å få høre henne med både «42», «50» og «64».

Slippes fredag 19. november.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Adele: 30